Det er to grunnleggende feil man har gjort fra norsk side:

Eierstruktur:
Både Telia og Telenor har i dag 100% helstatlige eiere. Den eierstrukturen har fulgt med inn i det fusjonerte selskapet. Det er til og med avtalefestet at en form for statlig engasjement skal fortsette 16 år inn i fremtiden! Staten er imidlertid lite velegnet som profesjonelle eiere i en virksomhet som er sterkt utsatt for konkurranse og kontinuerlig markedstilpasning.

Statlig eierskap er der for å sikre seg styring og kontroll. Til tross for dette begikk den norske regjering sin historiske tabbe: ikke å sørge for at forretningsområdene ble fordelt før fusjonen var en realitet, slik jeg advarte mot i en tidligere artikkel (se Vår største industripolitiske skandale). Dermed fratok de seg selv den politiske styring med den videre utviklingen av selskapet. Når nå forretningsområdene blir fordelt, skjer dette ut i fra rent forretningsmessige prinsipper, og der har svenskene meget gode kort på hånden. (Selv om saken ikke er så opplagt som svenskene gjerne vil ha det til).

På grunn av manglende kompetanse, og en grenseløs naivitet, ga den norske regjering fra seg styringskontrollen over den viktigste industrielle satsing i dette århundre. Feilen ligger i at staten ikke klarer å løsrive seg fra sin tradisjonelle rolle som styrer av enkeltvirksomheter. Statens rolle bør tvertom være som tilrettelegger for utvikling av kompetanseindustri.

Det er mange års forsømmelser som nå betaler sin pris.

Ledelseskultur:
En av grunnene til regjeringens naivitet var at de hadde full tiltro til at Hermansen skulle ordne opp. Tormod Hermansen har en posisjon her i landet som er helt unik. Fra å ha gjort en meget god jobb som øverste embedsmann i Finansdepartementet, til styreverv og ledelse i selskaper som har stor betydning for norsk næringsliv og hvor staten har betydelige samfunnsinteresser. Hermansen kan karakteriseres som Norges mektigste mann. Og politikerne har sett igjennom fingrene på at han til tider har sittet på mange sider av bordet.

Dette er imidlertid en posisjon som Hermansen har vunnet og fått respekt for i Norge. I Sverige var han imidlertid ukjent. Feilen var at Hermansen opptrådte i Sverige ut i fra den legitimitet som han hadde i Norge, men ennå ikke oppnådd i Sverige. Han endret overhodet ikke rollefigur - selv om scenen og skuespillet var anderledes. Det som var akseptabelt i Norge, ble sett på som merkelig i Sverige.

Dette er de to grunnleggende feil den norske regjering har gjort. De har derfor seg selv å takke for den situasjon - den tvangssituasjon - som de nå har satt seg selv i.

De finnes nemlig ingen annen vei ut av dette enn å avlyse fusjonen. Skadevirkningene til nå er enorme. En ting er den fallende markedsverdi av det fusjonerte selskap (flere titalls milliarder for å si det forsiktig). En annen - og langt verre konsekvens - vil være å få utarmet vår kompetanse innen mobilkommunikasjon, og det gryende miljø for Internett-basert mobilkommunikasjon.

Samferdelsesminister Fjærvoll må straks avlyse fusjonen. Og næringsminister Sponheim må umiddelbart etablere en reell forsknings- og næringspolitikk for fremtidens vekstområde: kompetanseindustrien.