«4G» er teknobabbel

3G kan være raskere enn 4G. Mobilt bredbånd må beskrives med tall.

Teleoperatører og utstyrsleverandører verden over markedsfører en trådløs overføringsteknologi kjent som LTE – og som bare en begrenset elite forstår hvorfor kalles «Long Term Evolution» – som det «neste store må ha» innen mobilt bredbånd.

Siden det forrige «neste store må ha» innen mobilt bredbånd het «3G» (tredje generasjon), faller det naturlig for markedsførerne å kalle LTE for «4G».

En hake ved dette er at det internasjonale organet som regjerer innen mobilt bredbånd, den internasjonale teleunionen ITU, formelt klassifiserer LTE som tredje generasjon. LTE tilfredsstiller ikke ITUs krav til hastighet, i motsetning til en kommende etterfølger, LTE Advanced.

I Norge markedsfører Netcom LTE som 4G, og Forbrukerombudet har bedt operatøren avklare begrepsbruken i lys av ITU-vedtaket. Netcom svarte for noen uker siden at de oppfatter LTE som første generasjon 4G. De viste samtidig til tilfeller der ITU selv har beskrevet LTE som 4G.

Hva er den vesentlige forskjellen på 3G og 4G? I går meldte digi.no om en forbedret «turbo-3G», Long Term HSPA Evolution, med ytelse som langt overgår dagens LTE.

Her har vi altså et eksempel på hvordan morgendagens 3G vil bli mange ganger raskere enn dagens «4G».

ITU ser for øvrig ut til å ha slått beina under sitt eget vedtak om skillet mellom 3G og 4G. I åttende avsnitt i denne pressemeldingen datert 6. desember står det i klar tekst at 4G kan anvendes også på LTE og Wimax, samt på «andre utviklede 3G-teknologier som tilbyr en vesentlig bedring av ytelse og evner sammenliknet med de opprinnelige 3G-systemene vi har i dag.» I praksis er dette å vesentlig senke terskelen for ekte 4G til langt under 100 megabit per sekund.

Netcom og de andre operatørenes beskrivelse av LTE som 4G gjenspeiler deres opplevelse av overgangen til LTE som en grunnleggende teknologisk fornyelse, i langt større utstrekning enn en kommende oppgradering fra LTE til LTE Advanced. Derfor er LTE, for dem «første generasjon 4G», mens LTE Advanced antakelig kan komme som «andre» eller «tredje» generasjon 4G. Heldigvis er det ingen som snakker om «5G».

Spørsmålet man nå må stille seg, er hva slags mening det fortsatt kan ligge i merkelappene 3G og 4G. Teknologiinteresserte vil antakelig kunne diskutere dette både bredt og vidt.

For de som skal bruke mobilt bredbånd til enten å levere eller motta tjenester, kan derimot merkelappene 3G og 4G vanskelig oppfattes som annet enn intetsigende.

Utstyrsleverandører, operatører og medier må sørge for å formidle hva ulike former for mobilt bredbånd faktisk innebærer. Her må det tall til, det vil si ytelse i megabit per sekund og forsinkelse i millisekunder, forskjell i opp- og nedlasting, og hva bruken faktisk vil koste både i Norge og i utlandet. Det må formidles hvor det er dekning, og hva man får av ytelse i områder der signalene ikke formidles i samsvar med evnene til utstyret man har latt seg overbevise om å investere i.

I slutten av november fikk digi.no høre fra Forbrukerombudet at de ville komme tilbake etter «noen dager» med sin reaksjon på Netcoms forsvar for bruken av 4G i markedsføringen av LTE. At vurderingen ennå ikke foreligger, tyder på at oppgaven er vanskeligere enn ventet.

Det som trengs, er å få bransjen med på en prosess for å befri markedsføring av mobilt bredbånd fra alle former for teknobabbel, ikke bare det ukritiske, innholdsløse, misvisende og kortsiktige begrepet «4G».

    Les også:

Til toppen