50 års statsoppkjøp parkerte norsk tele

Fra å være best i 1920, var Norges telenett Europas dårligste i 1974 da staten hadde overtatt monopolet på telefoni.

(Administrerende direktør Arild Haraldsen i NorStella bidrar jevnlig med kommentarartikler i digi.no)

I 1920 var vi ledende som telenasjon. I 1974 – da staten hadde overtatt monopolet på telefoni – hadde vi fått Europas dårligste telenett.

I del 1 av Norsk telekommunikasjonshistorie, så vi at telegrafen fikk stor utbredelse i siste halvdel av 1800-tallet. (Se artikkelen Med tele skal landet bygges, del 1.) Dette «Viktorianske Internett» som det senere er blitt kalt, hadde stor effekt for deler av næringslivsutviklingen, selv om betydningen har vært overdrevet.

Omtrent samtidig begynte vi å ta telefonen i bruk. Alexander Graham Bell fikk patent på den første telefonen i 1876. Antagelig kom de første telefonene til Norge samme år. Historien vil ha det til at den første telefonsamtalen her i landet skjedde mellom Oslo og Drammen høsten 1877, og at Alexander Graham Bell selv var til stede i Drammen under denne demonstrasjonen. Dette er ikke tilfelle, påvises det i bind to av Norsk telekommunikasjonshistorie. Alexander Graham Bell var aldri i Norge. På det tidspunkt demonstrasjonen skjedde i Drammen var han beviselig i England. Sannsynligvis – men ikke helt sikkert – har det vært prøvd en telefonforbindelse mellom Drammen og Oslo på den tiden, men antagelig med en utenlandsk anleggsleder som deltager. Den første demonstrasjon av telefonen skjedde i Bergen samme år.

Hvorom allting er, telefonen fikk de neste 50 årene en meget rask utbredelse i Norge, raskere enn i andre land.

I 1920 var vi det landet med størst telefontetthet i Europa, og det til tross for at naturen ikke akkurat var med oss når det gjaldt utbygging – i forhold til for eksempel flate Danmark.

Historikeren Harald Espeli tar for seg noen av årsakene:

Han fremholder at telefonutbyggingen ble et privat anliggende. Det vil si det var kommuner og private bedrifter som gikk sammen om utbyggingen i den enkelte kommune. Når brukerne selv satt med eierkontrollen, ble det mindre aktuelt å skru opp prisene. I stedet for høy avkastning på aksjene ble det lavere abonnementspriser. Utbyggingen var derfor ikke kommersielt betinget. Det var ikke meningen at noen skulle tjene på telefonen, det skulle være et allment og felles gode.

Telefonen ble heller ikke noen konkurrent til telegrafen, men et supplement. Telefonen var lokal, telegrafen var riksdekkende og internasjonal. De fikk med andre ord hver sine roller. Næringslivet var avhengig av riksdekkende og utenlandsk kommunikasjon. Den næringspolitiske betydning av telegrafen var derfor langt større enn telefonens i alle år frem til etter annen verdenskrig. Telefonen gjorde det faktisk enklere å telegrafere, og bidro dermed til at telegrafen fikk lengre levetid.

Fra 1920-årene begynte staten som nevnt å overta de private telefonselskapene. Grunnen lå i privattelefonens fragmenterte selskapsstruktur; den var knyttet til den enkelte kommune. Alle innså at det måtte bygges et felles transportnett over hele landet.

Hele perioden frem til annen verdenskrig gikk derfor med til å overta de private teleselskapene. «Telepolitikk» var å kjøpe opp private selskaper. (I parentes bemerket påpeker Espelid at Telegrafverket utnyttet situasjonen under annen verdenskrig for sammen med tyskerne å fremskynde overtagelsen av de private telefonselskapene uten de nødvendige demokratiske beslutninger.) Oppkjøpene gikk på bekostning av investeringer i nyutvikling og forbedring av nettet. Resultatet ble at vi i 1974 – da det siste private teleselskap var kjøpt opp – hadde ett av Europas dårligste telefonnett, dårligere enn for eksempel et fattig land som Hellas.

Er årsaken kun den at det var staten som overtok? Svaret er mer nyansert enn som så og Espeli peker på en rekke årsaker:

  • Telegrafverkets rammevilkår som operatør av telefonidrift var slik at det ikke var noen sammenheng mellom tilbud og etterspørsel. Telegrafverket ble ingen aktør i et marked. Det var Storting og Regjering som ble direkte styrende for både pris, utbygging og kvalitet.
  • Uavhengig av dette hadde Telegrafverket en meget svak økonomisk styring, så svak at det faktisk medvirket til vesentlig å forringe statsfinansene i begynnelsen av 1920-årene.
  • I motsetning til i Danmark og Finland klarte ikke myndighetene å legge forholdene til rette for et konstruktivt samarbeid mellom Telegrafverket og de private telefonselskapene, for å lage større regionale telenett. I Finland gikk det så langt at et statlig monopol ble forkastet i 1930-årene.
  • Telegrafverket hadde hele tiden både en operatørrolle og en regulatorisk rolle. De klarte aldri å skille på disse rollene. En effektiv reguleringspolitikk som skapte konkurranse og samarbeid, ble derfor aldri resultatet. Dette igjen i motsetning til Danmark og Finland. Forbildet var Sverige. Men i Sverige hadde man en mer bevisst effektiviseringstradisjon, og en klarere oppfatning av skillet mellom operatør og regulator. Den statlige monopoliseringen av teleutbyggingen fungerte derfor bedre i Sverige enn i Norge.
  • Etter krigen ble Telegrafstyret sulteforet med investeringsrammer, samtidig som det ikke ble stilt krav til effektivitet. Etter hvert ble det et politisk spørsmål om å sørge for høyest mulig telefontetthet, nær sagt for enhver pris. Telegrafdirektør Leif Larsen utrykte faktisk at det viktige var at alle skulle få telefon – ikke at den fungerte! Her kommer Espeli med meget interessante opplysninger: Selv om det faktisk var politisk klima for økte investeringer til nettutbyggingen, motarbeidet styret i Telegrafverket dette med den begrunnelse at det var viktigere å sikre seg kontroll over de private telefonselskapene. Det var altså styret i Telegrafverket som definerte telepolitikken, og ikke politikerne. Riktignok fikk Telegrafverket økte investeringer i 1965 da en borgelig regjering fikk makten for første gang etter krigen, men investeringene ble brukt til å få bort telefonkøene, og ikke til utbygging av nettet.
  • I begynnelsen av 1970-tallet var faktisk telenettet i Norge i ferd med å kollapse – utrulling av telefonapparater hadde til de grader gått på bekostning av utbygging av nettet. Mens telefonsystemet i 1920 under privat regime hadde vært billig og bra, var det i 1970 under statlig monopol, dyrt og dårlig. Det var da «Norsk Forening for summetone-letere» ble stiftet…

Men den viktigste forklaringen på den manglende fokus på telefonens nærings- og samfunnsmessige betydning kom etter annen verdenskrig. Den kom fra politikerne og hadde sammenheng med gjenreisningen av landet.

Utbygging av telenettet var ikke noen prioritert oppgave av forskjellige grunner. Den ene var av rent finansiell karakter – den måtte gjennomføres ved utenlandske underleveranser, og da kom den svake norske kronekursen inn som argument. « Tror noen at det norske folk kan løse sitt dollarproblem ved å ringe hverandre i telefonen », som finans- og handelsminister Erik Brofoss retorisk uttrykte det.

Den andre grunnen var at gjenreisningen var knyttet til industrien, til kraftutbygging og kraftkrevende storindustri. Denne industrien hadde lite behov for telefonitjenester. Et annet satsingsområde var handelsflåten, som skaffet landet sårt tiltrengt utenlandsk valuta. Handelsflåten var godt dekket med telegraftjenester. Øvrig industri og varehandel hadde liten betydning for «gjenreisningen av landet». Disse næringene var også svært kapitalkrevende, og nå var behovet å holde det private forbruk nede. Investering i nye og bedre teletjenester måtte derfor begrenses for å dempe etterspørselen i det private forbruk.

Det var altså en overordnet plan – og økonomisk teori – som lå til grunn for nedprioriteringen av utbyggingen av telesektoren. Men i ettertid kan en peke på, som Espeli også antyder, at selv innenfor denne konteksten ville utbyggingen av tele hatt stor næringspolitisk verdi. Kvaliteten på telegraf- og telesystemene var for dårlig også for handelsflåten. Samtidig kan det stilles spørsmål ved om en ikke undervurderte varehandelens og tjenestesektorens betydning for utviklingen av økonomien. Arbeiderpartiets tunge fokusering på industrien – begrunnet med at det er der avkastning av investeringer lettest kan måles – er kanskje den største grunn til manglende teleutbygging.

Senere fikk samferdselssektoren stor politisk oppmerksomhet, men da dreide det seg om vei og jernbane, tunneler og broer. Det finnes ingen samferdselsminister – fra noe politisk parti – etter krigen som har viet telesektoren noen oppmerksomhet av betydning. Det kan heller ikke sees at noen gruppering eller enkeltperson(er) drev noen form for effektiv lobbyvirksomhet for telefoniens næringspolitiske betydning. Unntaket er Jens Bache-Wiig, styreformann i STK, og med betydelig innflytelse i Arbeiderpartiet. Men heller ikke han fikk rikket tungindustriens talsmenn i Arbeiderpartiet.

På slutten av 1960-årene stod næringsliv og offentlig forvaltning antagelig for 2/3 av telefontrafikken. Det var økende erkjennelse av telefonens næringspolitiske betydning i takt med moderniseringen av norsk økonomi. Allikevel endret ikke det politikernes prioriteringer.

Her har vi også et underlig paradoks: Mens politikerne aldri har bekymret seg for verken telegrafen eller telefonens samfunnsøkonomiske og næringspolitiske betydning, er det noe helt annet med radioen og fjernsynet. Begge deler ble omfavnet av politikerne og gitt høyeste prioritet i utbyggingen i sin tid. Hvorfor? Det finnes ikke noe klart svar.

Men det politikerne ikke visste var at deres beslutning om innføring av fjernsynet i 1957, satte fart i utbyggingen av telefoninettet, men da med en helt annen teknologi enn det nettet da baserte seg på. Mer om det i neste artikkel.

Harald Espeli: Norsk telekommunikasjonshistorie, Bind 2 – Det statsdominerte teleregimet (1920 – 1970), Gyldendal Fakta, 2005).

    Les også:

Til toppen