80 år med IBM

IBM oppsto 14. februar 1924. La oss mimre over hvordan selskapet kunne bli så dominerende.

Det er i dag, 14. februar 2004, 80 år siden IBM ble etablert. Det gir grunnlag for litt mimring. Ikke minst over hva som egentlig skjedde da IBM skaffet seg sin dominerende markedsposisjon for 40 år siden.

Thomas Watson senior ble ansatt som leder for CTR i mai 1914. Det var en sammenslåing av flere forskjellige firmaer med fellesnevner produksjon og salg av kontormaskiner. C-en sto for Computer. Men tro ikke at dette er det samme som våre dagers datamaskiner. "Computer" den gang var en vekt som klarte å beregne ("compute") prisen på et produkt ut i fra hva det veide.

Forløper til datamaskiner var hullkortmaskiner. Det var T-en i CTR som sto for Tabulator. Hullkortmaskinene kom fra Herman Holleriths firma som var blitt kjøpt opp i 1911. Da hadde de tapt betydelige markedsandeler til konkurrentene og var i økonomisk uføre. Hullkortmaskiner var lenge det minste og samtidig det minst lønnsomme forretningsområdet i CTR.

14. februar 1924 endret CTR navnet til International Business Machines (IBM)uten at det innebar noen vesentlig endring for Watsons firma. Det var først i 1930-årene hullkortmaskiner ble det største produktet i IBM – og da hadde Watson skjønt at videreutvikling av hullkortmaskinen måtte skje uten Herman Hollerith.

Thomas Watson sr. fikk fire barn. Det var helt fra begynnelsen et klart ønske – og krav – fra seniors side at den eldste sønnen – Thomas Watson junior – skulle overta ledelsen av IBM når den tid kom. Dette til tross for at Thomas jr. viste at han ikke var noe skolelys. Læringsevnen var heller dårlig og han klarte aldri å gjennomføre videregående utdanning. Han kompenserte dette med utstrakt playboyliv og dyrking av sin interesse – flygning. Det siste er senere blitt utlagt slik at det var en flukt fra farens strenge og autoritære holdning – det var først der opp under himmelen kun overlatt til seg selv og sin dyktighet som flyger, at Thomas jr. følte seg fri.

Watsons jr. manglende evne til å lære ble også en hemsko for ham da han startet sin IBM-karriere: Han var den eneste på sitt kull som "strøk" i det grunnleggende salgskurset (han klarte ikke å koble riktig kablene på en hullkortmaskin).

Men det forhindret ikke at han på sin første dag som selger i IBM – 1. januar 1940 – klarte den bemerkelsesverdige bedrift å oppfylle sin salgskvote for hele året i løpet av ett salg! Og det attpå til før dagen var omme!

Arrangert salg? Selvsagt. Det var en rekke slike hendelser som viste at faren hjalp sønnen så godt han kunne. Når det ble så åpenbart som her, ble naturlig nok juniors autoritet sterkt svekket blant de øvrige ansatte.

Annen verdenskrig brøt ut og Thomas jr. meldte seg til tjeneste som flyger. På det området gjorde han en utmerket innsats.

Vel tilbake i 1946 var det på'n igjen i IBM. Nå fikk imidlertid Thomas jr. en mentor – en erfaren og høyt respektert IBM-er ved navn Charles Albert Kirk. Thomas jr. og Kirk gikk imidlertid ikke godt sammen – for å si det mildt. Det ble uendelige krangler. Til sist måtte Thomas jr. be sin far om å gripe inn. Det resulterte i en "forsoningsreise" til Europa med Thomas jr. og Kirk og deres koner. Det hjalp ikke. Krangelen fortsatte. En dag gikk krangelen så langt at Thomas jr. kone måtte gripe inn.

Samme natt døde Charles Albert Kirk av et massivt hjerteattakk.

Ryktene oppsto straks. Var Thomas jr. indirekte – kanskje direkte – ansvarlig for sin kompanjongs død? Han var selvsagt ingen av delene. Men at slike rykter fortsatte å florere i flere år etterpå viser hvilken svak autoritet Thomas jr. hadde de første årene i IBM.

Forholdet mellom far og sønn var heller ikke det beste. Faren underkuet sin sønn og ga ikke noe uttrykk for at han stolte på hans evner som leder. Det led selvsagt sønnen under. Allikevel var det aldri noen tvil om at faren ønsket at sønnen skulle overta. Men han ville at han skulle gå i en hard skole.

Denne harde skoletiden varte lenge. Det var ikke før i mai 1956 Thomas Watson sr. trakk seg som leder av IBM i en alder av 82 år. Bare seks uker etter dør Thomas Watson sr.

Thomas jr. overtok. Det var kanskje ingen selvfølge. Thomas sr. hadde tre andre barn. Den eldste datteren Jane var intelligent og hadde driv. Men det var aldri på tale at hun skulle ha noen funksjon i IBM, til tross for at IBM den gang var en foregangsbedrift når det gjaldt å ansette kvinnelige ledere. Jane Watson solgte en stor del av sine IBM-aksjer da Thomas jr. overtok sjefsstolen, i tydelig mistillit til sin bror.

Juniors yngste bror Dick Watson var et annet alternativ. Han hadde – i motsetning til sin bror – gjennomført universitetsutdanning, i tillegg til at han tjente IBM på en særdeles verdifull måte. I 1949 hadde nemlig IBM etablert en internasjonal organisasjon for salg av IBM-produkter utenom USA. Denne organisasjonen ble kalt IBM World Trade og ble ledet av Dick Watson. I 1950 ble World Trade skilt ut som en egen enhet uavhengig av den amerikanske organisasjonen. Til manges overraskelse ble den en stor suksess. I 1950-årene vokste den så sterkt at den overgikk IBM, USA i omsetning og lønnsomhet. Men Dick var ikke aktuell som leder av IBM i 1956, og ville det neppe heller. Dick Watson skulle imidlertid spille en viktig – og tragisk – rolle i IBMs videre historie bare noen år senere.

Da Thomas jr. overtok som leder, hadde IBM allerede i flere år blitt stilt overfor problemstillingen – skulle de satse på datamaskiner fremfor hullkortmaskiner? Den offisielle IBM-historien sier at IBM tidlig så hvilket marked datamaskiner ville utvikle seg til å bli, og satset raskt satset på datamaskiner. Det er en sannhet med betydelige modifikasjoner:

IBM så på datamaskiner med stor skepsis. Det var naturlig. For mange sto datamaskiner frem som alternativ til hullkortmaskiner som IBM tjente grovt på. Hvorfor erstatte et lønnsomt produkt med noe en ikke visste hadde fremtiden for seg? Andre så ikke på datamaskinen som en erstatter for hullkort i det hele tatt: Maskinene var dyre, upålitelige, det krevde helt annen kompetanse enn det IBM hadde den gang, og det ble stilt et stort spørsmålstegn ved om det faktum at datamaskinene kunne gjøre beregninger tusen ganger hurtigere enn hullkortmaskiner, egentlig betød noe for kundene i det hele tatt. I tillegg ville det koste minst ett år av IBMs forskningsmidler bare å konstruere en datamaskin.

Thomas Watson sr. var den som kanskje uttrykte mest skepsis. Han mente at markedet for datamaskiner ville være dekket med fem maskiner på verdensbasis (!). I tillegg var han meget skeptisk til den nye lagringsenheten – magnetbånd. Den kunne jo føre til at data ble slettet, i motsetning til hos hullkort. Thomas jr. var ikke mindre skeptisk etter sitt besøk hos Mauchley/Eckart i 1946 for å se på verdens første datamaskin ENIAC.

"Datamaskiner vil ikke bli brukt i noen stor utstrekning av IBMs kunder, og vil aldri bidra noe særlig til IBMs omsetning eller økonomiske resultat…Datamaskiner ligger klart utenfor IBMs hovedlinje når det gjelder produktutvikling…Datamaskiner kan ikke brukes hos kundene i et omfang som rettferdiggjør en slik investering", var konklusjonen hos IBM i 1949.

Da datamaskinalderen begynte på begynnelsen av 50-årene sto derfor IBM på sidelinjen. Men Thomas Watson sr. skjønte at en eller annen gang måtte IBM satse på datamaskiner fremfor hullkort.

Den avgjørelsen overlot han imidlertid til sin sønn, til tross for at faren mente sønnen ikke var godt nok rustet for en slik oppgave. Hvordan det gikk, skal vi se i neste artikkel som kommer onsdag 18. februar.

Til toppen