A-etatens kamp for livet

Arbeidsmarkedsetaten står overfor konkurranse fra private aktører og frykter for sin eksistens. Etaten svarer med å heve ambisjonene til å skulle bli best på formidling av stillinger på nett. Etter år med monopoldrift, har etaten en sjanse, spør Jens Kanden i sin kommentar.

Arbeidsmarkedsetatens glansdager er snart talte. Selv om private byråer har fått lov til å operere innen visse nisjer av arbeidsmarkedet, har Arbeidsmarkedsetaten stort sett fått operere i sitt eget offentlige tempo uten brysom konkurranse fra private aktører.

Etaten er vant til å få det som den vil, og den har stort sett greid å blokkere all nytenkning som ikke utspringer fra etaten selv eller ville innebærere at etaten mister sin monopolmakt over arbeidsformidling.

Kongen innen norsk arbeidsformidling, Ted Hanisch, har inntil relativt nylig vært sterk motstander av konkurranse på formidling av arbeidsplasser. Hanisch er likevel en realist som har skjønt at monopoltiden går mot en slutt. I stedet for å klamre seg fast til sin trone, har Hanisch gått på offensiven. Han skal starte egne byråer for utleie av arbeidskraft og han skal utnytte teknologien maksimalt:

Arbeidsmarkedsetaten skal bli best på arbeidsformidling av stillinger via Internett.

Det er en ganske interessant visjon: å skulle bli best.

Arbeidsmarkedsetatens store fortrinn er at den registrerer det meste av ledige stillinger i Norge. Alle bedrifter har plikt til å rapportere til det offentlige alle ledige stillinger, men det er ingen bombe at de færreste gjør det. Ved hjelp av offentlige midler sysselsetter etaten folk som saumfarer kilder til ledige stillinger i Norge og legger dem inn i etatens enorme database. Etaten har utvilsomt den største databasen over ledige stillinger.

Hittil har etaten hatt stempel som samlingsplass for arbeidsløse, men nå skal denne image forvandles. Etaten skal fremstå som dynamisk, moderne, og dyktig til å bringe arbeidstakere og arbeidsgivere sammen.

Med hjemmel i lov har Arbeidsetaten rett til å registrere alle ledige stillinger i Norge, og offentlige midler sikrer at etaten har råd til det. Virkeligheten for de private konkurrenter på nett er noe annerledes. De må selge inn annonser for å fylle sin database, og de har lønnsomhetskrav å leve etter.

Arbeidsmarkedsetaten frykter for sin eksistens i og med at den er prisgitt Stortingets bevilgninger og - ikke minst - som følge av signalene om at etaten skal bli konkurranseutsatt. Den har et enormt fortrinn i at den til enhver tid - med hjemmel i lov og bekostet av fellesskapets midler - vil ha markedets største base over ledige stillinger.

På den negative siden for etaten finner vi en lite spenstig image og en lang historie som offentlig monopolinstitusjon.

Verst av alt for etaten og håpet for de private aktører, er tanken om å skulle være best på alt. Det er det andre på nett som har prøvd, og det har kostet dyrt.

God helg.

Til toppen