Å spare seg til fant

Nå er det ikke lenger daukjøttet som kuttes i IT-sektoren. Nå er det selve kjernevirksomheten som årelates.

Et gammelt norsk munnhell lyder "å spare seg til fant" - altså å kutte så hardt at det ikke lenger finnes noen muligheter for annet enn ren fattigdom. Jeg mistenker at det er dette som skjer i faretruende mange bedrifter akkurat nå.

Da nedgangen begynte, rundt årtusenskiftet, føltes det hardt nok. Jeg var av dem som den gangen møtte det nye årtusenet med en oppsigelse i innboksen - i likhet med samtlige kolleger i Orkla Medias engang ambisiøse portalsatsning HjemmeNett. Siden den gang har vi alle opplevd flere nedskjæringsrunder enn vi orker å huske, i egne og andres bedrifter. Det vil rett og slett ingen ende ta.

Jeg var blant dem som den gangen snakket om en sunn markedsjustering. Dotcom-bransjen var utvilsomt oppblåst over alle rimelige grenser, og i etterpåklokskapens klare lys ser vi at et krakk nesten ikke var til å unngå. Men nedbemanningene de siste årene står til en sunn markedsjustering som anoreksi står til å passe vekten. Med andre ord: Det får da være måte på også. Dette er ikke lenger sunt, det er direkte patologisk.

For hva er det egentlig som skjer når man kutter så hardt som nå? Jo, for det første mister vi en mengde kompetanse. Det er ikke lenger bare de halvstuderte røverne som forsvinner ut til andre jaktmarker, det er tunge, erfarne, høyst kompetente fagfolk. Det er folk vi ikke kan klare oss uten, som innen skuta blir snudd vil jobbe i andre bransjer eller utenfor landets grenser.

Med bemanning kuttet til beinet og vel så det, stagnerer også både produktutvikling, kvalitetsnivå og motivasjon, selv om bedriften i seg selv består. Både produkt og service blir dårligere, og salget fortsetter ikke overraskende å synke. Hvilke kunder gidder vel å investere i et selskap som langsomt går under? - Hvem vet om denne leverandøren fortsatt vil være der når oppfølgingsbehovene melder seg?

Deretter skjer det at rekrutteringen svikter. Nær sagt samtlige av landets IT-utdanninger rapporterer allerede om søknadssvikt og nedgang i studenttallene. Igjen er dette ikke så merkelig - hvem gidder vel å utdanne seg i dyre dommer til arbeidsledighet?

Når så både den eksisterende kompetansen og det potensielle tilfanget blir borte, hva skal så IT-bedriftene etter hvert leve av? - Neppe IT i hvert fall, ettersom det knapt nok vil være kompetente folk igjen til å løse kundenes problemer. Med andre ord har man spart seg ettertrykkelig til fant.

Men selvfølgelig skjønner jeg tallenes harde tale. Jeg er næringsdrivende selv, og jeg skjønner godt at når inntektene ikke er der, så må det kuttes på utgiftssiden. Det eneste som forbauser meg er at så få ser ut til å stille det grunnleggende gode spørsmålet først: HVORFOR svikter inntektene?

Og nei, jeg godtar ikke at det er fordi kundene ikke har behov. Kundene HAR behov de, men kanskje ikke de samme behovene som vi har vært vant til å adressere. Jeg godtar ikke at kundene ikke har penger heller, for en viss generell markedsnedgang til tross så finnes det fremdeles nok av sunn omsetning der ute. Med andre ord: Kundene HAR penger, men de velger kanskje å bruke dem på andre måter enn før.

I bunn og grunn tror jeg nemlig at det store bildet er ganske enkelt: Det finnes både kapital, kundepotensial og markedsandeler å kapre, for den som har et godt og markedstilpasset produkt til en konkurransedyktig pris, og som evner å kommunisere nettopp dette til de potensielle kundene sine. Også i IT-sektoren. I følge Dagens Næringsliv i dag er nemlig hele tre av fire børsvinnere i årets første kvartal teknologiselskaper.

Med andre ord, det går an. Men bare for den som ser mulighetene, nisjene og åpningene, og som fremdeles har kompetansen til å nyttegjøre seg dem. 2003 er de framsynte strategenes år - året da enhver levedyktig bedrift, stor eller liten, må å kjenne nøyaktig til hvilke behov kundene har, og hvordan man kan løse dem bedre enn konkurrentene.

Det krever kompetanse. Det krever mot. Det krever vilje til nytenkning og innovativ problemløsning. Det krever at man tør å gjøre de grunnleggende analysene, og ikke tar noe for gitt.

Og så krever det at man ikke har spart seg til fant før man kommer så langt.

Til toppen