digi.no og denne kommentator har hatt den glede og ære å bli harselert med på Finansavisens bakside de siste par ukene.
I forrige uke kom noen av avisens største økonom-hjerner til den konklusjon at det var oppsiktsvekkende at to av digi.no's redaktører avslørte at det finnes flere måter å se en sak på. digi.no fremmet ulike synspunkter om strategien til Norges største mediehus, Schibsted, på kommentarplass og kom til konklusjoner som sto mot hverandre.
Finansavisen bragte faktisk ett poeng inn i sin elleville harselas: Avisen mener det er galt å ha divergerende standpunkt innad i en redaksjon - og i tillegg eksponere dem for omverdenen på ulike tidspunkt.
Dette er kanskje ikke noen bombe når man ser hvor meldingen kommer fra.
Få mediehus er mer preget av eneveldetankegangen enn Hegnars imperium. Trygve Hegnar er Finansavisen. Trygve Hegnar er Kapital. Og de eneste som duger som journalister, er siviløkonomer som tenker nøyaktig i de samme tankebaner som Trygve selv.
Samtidig gjør den ansvarlige redaktøren noe som andre redaktører i Akersgata faktisk burde merke seg; Hegnar har meget sterke meninger og fronter dem med et merkenavn pluss et glis. Han skriver aldri anonyme lederkommentarer, noe som har vært ett av de mest tradisjonelle varemerkene til dagsaviser gjennom avishistorien.
Det samme har Jon Michelet innført i Klassekampen etter at han overtok roret. "Aldri mer en usignert lederartikkel", var ett av hans motto ved inntreden - dog uten foto som vedlegg.
La oss så ta Dagbladet.
Jeg mener: La meg ta Dagbladet.
Avisen har i lengre tid markedsført seg under fanen "sterke meninger". Avisen bruker betydelig plass både på kommentarstoff fra egen redaksjon og eksterne innsendere hver dag. Tabloidavisens journalister og fotografer lar avisen publisere, med vitende og vilje, sine mer og mindre vakre ansikter sammen med navnene.
Men ledelsens kommentarer på side 3 er stadig like anonyme.
Har ikke du noen ganger lurt på om det virkelig er Harald Stanghelles oppriktige mening dét som står der? Eller om den ansvarlige redaktør ved en glipp har sluppet til en av de mindre oppvakte i ledergruppen i denne viktige spalten?
Det får du aldri vite - hvis du ikke da kjenner igjen enkelte av redaktørenes særegne skriveform. Eller vet hvilken politisk støpning den enkelte er av.
Hovedkonkurrenten VG er ikke det spor bedre.
Trass i at avisen til og med har begynt å fronte sine egne journalister i helfigur som kommentatorer i store og innviklede nyhetssaker, røper fortsatt ikke de enkelte redaktørene hvem som mener hva på lederplass.
VGs kollektive redaksjonsledelse er så selvhøytidelig at den setter sitat-tegn på avisens egne meninger og inkluderer datoen på de grensesprengende meningene hver dag.
Vi skriver 9. mars 1998.
Det begynner å bli noen år siden de største avisene hadde parti-tilhørighet. Nå erklærer alle nyhetspublikasjonene sin uavhengighet og fordeler seg i en grå masse av et politisk landskap som flyter i hverandre.
Er det ikke nettopp derfor viktig for en avis å markere seg; ta skikkelige standpunkt i viktige saker som alle i redaksjonen står bak?
Slett ikke, fordi det uansett er en illusjon at alle i redaksjonen står bak standpunktene. Like fullt som det er en stor bløff at journalister er objektive i sine artikler.
Misforstå meg rett; det er svært viktig for en avis å fremme sine standpunkter. Jeg mener at lederplassen er en av de viktigste spaltene i avisen. Men da må lederen også inneholde full ytringsfrihet hvor alle redaktører og redaksjonsledere får si sin mening etter tur. Og stå personlig ansvarlig for dem.
Hver enkelt av oss har sine egne meninger som på ett eller annet sted i argumentasjonsrekken skiller seg fra andres. Skal avisene først kjøre en personifiseringsprofil, både i forhold til egne medarbeidere og de som blir hengt ut i spaltene, bør de gjøre dette fullt og helt.
Uansett er prosessen i full gang på Internett. I prinsippet er alle sin egen redaktør i dette frie medium, og ytringsfriheten blir tøyd til yttergrensene.
Den innbarkede internettbruker, altså den som ikke kun har et forhold til en håndfull tjenester på verdensveven, er nemlig svært interaktiv. Han eller hun skjeller og smeller i vei meldinger umiddelbart, innenfor et minimum av nettikette naturligvis, hvis noe ikke faller i smak.
Derfor burde alle landets ansvarlige redaktører tilbringe en uke utplassert i sin egen nettredaksjon med ansvar for hver sin personlige kommentar.
Etter det vil de garantert underskrive at det å skrive kommentarer på lederplass i avis er en lek som slett ikke lenger behøver å ha noe med gjemsel å gjøre.
