Å være Dylan

Pål Leveraas var på Dylan-konsert i helgen. Denne begivenheten varsler begynnelsen på en serie om kjente mennesker - hvordan det er å være kjent, og hva Internett, Norge og Mette-Marit har betydd for dem. Første episode: "Skulle ønske jeg husket melodien".

Hvordan er det å være Dylan? Hvordan er det å stå der på en scene med cowboy-hatt og et grettent oppsyn, og skule ut over folkene som jubler glade over hver låt? Å ikke si et ord. Ikke et pistrende ord under hele konserten. Ikke si hei. Ikke si ha det. Ikke si thank you. Ikke si annet enn det låtene sier.

Jeg har alltid digget Bob. Medium pluss fan, det er meg. Derfor var jeg glad for at jeg fikk lov til å invitere meg med på Gazettes gjestebud søndag ettermiddag, og gå på konsert sammen med dylanologer og kommunikatorer.

And, when I was through

I filled up my shoe

And brought it to you.

Men der og da, etter at burgerne og ølene og Stein Arnes glimrende foredrag om Bobs liv og historie var fortært, og etter at jeg hadde fylt opp skoene mine, og brakt dem til Oslo spektrum, skuende ned på den tynne mannen under den store hatten, - der og da ble jeg overmannet av desperat empati.

Hvordan er det å være Bob?

Min empati er nok blitt litt avstumpet etter mange, lange år i pressen. Men litt sitter igjen. Jeg la inn den trådløse bredbåndsforbindelsen, og zoomet meg inn på lillehjernen til den store mannen. Vi fikk straks kontakt. Halv dupleks, riktignok. De første pakkene tikket inn:

- Wow, tenkte Bob. - Her står jeg igjen, for n-te gang, i denne utposten av den vestlige verden, Oslo, var det ikke?, og folk hyler og skriker.

- Jeg må være stor.

Han kjente en sildrende følelse nedover ryggraden.

- En natt som denne, tenkte Bob. - En vårnatt som denne. Her i - Oslo - var det ikke? Det kjennes så riktig. Det kjennes så forbannet riktig. Jeg må være helsikes stor. Enormt stor. Det føles bra.

Run your fingers down my spine

Bring me a touch of bliss

It sure feels right

On a night like this.

- Nei, den tar vi ikke i kveld. Men likevel. Det kjennes så bra. Fortjener jeg virkelig alt dette? Fortjener jeg å være så stor? Faen, der smilte jeg litt. Håper ingen så det. Men fortjener jeg alt dette?

Han svarer seg sjøl i tankene, mens en tynn mann selger postkort med bilder av hengte mennesker til publikum til de første tonene av "Desolation Row".

Here comes the blind commissioner

They've got him in a trance

One hand is tied to the tight-rope walker

The other is in his pants

- Ja. Jo. Jeg er flink. Ingen tvil om det. Jeg setter bedre ord på tingene enn en hvilken som helst degenerert tølper av en journalist, ihvertfall. Faen, en falsk tone. De er noen fyllesvin. Alle som en. Har ikke peil på hva de snakker om. Jeg skriver bedre enn hvem som helst av dem. Ikke har jeg tapt meg så mye heller. Men de store tingene gjorde jeg selvsagt på 60- og 70-tallet. Highway 61. Masters of war. Som en rullende stein. Planet Waves. Opprørslåtene. Originalene.

Once upon a time you dressed so fine

You threw the bums a dime in your prime, didn't you?

People'd call, say, "Beware doll, you're bound to fall"

You thought they were all kiddin' you

Skulle bare ønske jeg kunne huske melodiene. Jeg husker ordene, og når gutta spiller kompet, snerrer jeg bare første del av setningen i ett tonefall, så tar jeg resten i fistel. Det er liksom stilen min nå, og ingen oppdager at jeg har glemt hvordan de egentlig skulle synges. Men jeg lurer noen ganger veldig på hvordan de låt. Kanskje jeg skal kjøpe noen av de gamle platene mine?

Tidene skifter. Folk har samlet seg rundt meg, fra alle kanter. Jeg skal minne dem på at vannet stiger, og at de snart kommer til å være våte til beinet. Fuck'em all.

Come writers and critics

Who prophesize with your pen

And keep your eyes wide

The chance won't come again

And don't speak too soon

For the wheel's still in spin

Javisst, tidene skifter. Men rocken rår. Solid rock. Dæven for ei snerten snelle som står der og svinger og danser, hun kan ikke være mer enn 16. Vet hut Fredric Zimmermann, skäms gamla karln. Synd med Cornelis. Cornelis og jeg kunne hatt mye kult. Synd han drakk seg i hjel så tidlig.

For the loser now

Will be later to win

Nå vet jeg det. Hun minner meg om Johanna. Johanna, ja. Deilige Johanna. Jeg har jo stadig disse visjonene om Johanna, som tar helt over oppi hodet mitt. Johanna. Munnspillet mitt. Johanna. Damer i regn.

The harmonicas play the skeleton keys and the rain

And these visions of Johanna are now all that remain

Publikum virker fornøyd. Best å ikke vise at jeg setter pris på det. De får låtene mine. Det får være nok. Det får jaggu være nok. Jeg sier ikke et ord. Ikke et kløyva ord. It ain't me babe. Har ikke sagt noe de siste 36 årene. Hvorfor skal jeg begynne nå? Jeg begynner jo å bli gammel. 61 i år. 24 mai, hvis jeg ikke husker feil. Nei, det var jo den dagen Mette-Marit skulle gifte seg. Synd. Men det har aldri vært mangel på kvinner i livet mitt. Snarere et problem å bli kvitt dem i riktig rekkefølge. Det er en kunst jeg har perfeksjonert. Virkelig perfeksjonert. Som poesi. Som leverpostei.

I ain't sayin' you treated me unkind

You could have done better but I don't mind

You just kinda wasted my precious time

But don't think twice, it's all right

Hvorfor tenkte jeg "leverpostei"? Hva er det? Jeg begynner jo å bli gammel nå. I sekstiårene et sted, tror jeg. De feiret 40-årsjubiléet for min første utgivelse forleden dag. Allerede dengang, for 40 år siden, var jeg sentimental og nostalgisk. Lengtet tilbake. Til hva? Husker ikke. Men jeg husker at jeg sang:

I wish, I wish, I wish in vain,

That we could sit simply in that room again.

Ten thousand dollars at the drop of a hat,

I'd give it all gladly if our lives could be like that.

Drømmene har jeg. Det kvinnemennesket der. Hun med den rare hatten. Ser ut som en pilleboks med leopardflekker. Fascinerende. Riktig fascinerende. At jeg skulle se noe sånt her i - Oslo- var det ikke? Det minner meg om noe. En shrink i Greenwich Village som rappa dama mi.

Well, I asked the doctor if I could see you

It's bad for your health, he said

Yes, I disobeyed his orders

I came to see you

But I found him there instead

You know, I don't mind him cheatin' on me

But I sure wish he'd take that off his head

Your brand new leopard-skin pill-box hat

Men jeg begynner å bli gammel nå. Jeg ble 61 ifjor, tror jeg. Eller 60. Avdanket stjerne sier noen. Men jeg henger med ennå. Skriver bedre enn de fleste degenererte journalistene uti salen der, hvertfall. Nevnte jeg det? Tabloidene fikk sitt pass påskrevet av meg allerede i '67. De skjønte det bare ikke. Skrøyt plata opp i skyene som alltid. Visste ikke at jeg egentlig dreit dem ut.

There was a wicked messenger

From Eli he did come,

With a mind that multiplied

The smallest matter.

When questioned who had sent for him,

He answered with his thumb,

For his tongue it could not speak, but only flatter.

Ordene er mine krykker. Ordene er mine solbriller. Ordene er min stetsonhatt. Ingen skjønner egentlig en dritt, derfor syns de det er så bra. Men penger har jeg. Penger ordner det meste.

Well I'm drivin' in the flats in a Cadillac car

The girls all say, "You're a worn out star"

My pockets are loaded and I'm spending every dime

How can you say you love someone else when you know it's me all the time?

Riksvei 61. Jeg overlevde motorsykkelulykken. 61 år er jeg blitt. Har fått med meg litt. Jeg overlevde hjertetrøbbelet. Overlevde Sara. Men jeg overlever ikke meg selv. Jeg vet ikke hvor mange flere gater jeg må blåse ned, før jeg står der og banker på himmelens port. Dæven som de maser, disse svenskene. Eh, nordmennene. Nå har vi kjørt seks ekstranumre allerede. Nok er nok.

I'm going,

I'm going,

I'm gone.


Neste uke: Å være Gates.

Til toppen