Han heter Jim Manzi, har et vinnende smil og en underfundig humor, og var dengang toppsjef i Lotus Development Corp. Manzi påstod, med gudfaderlig tålmodighet, og med hustakene i Paris som sitt tause vitne, at den nye Notes versjon 2.0 var så enkel at selv han kunne lage applikasjoner i den.
"Selv han".
De ordene klistret seg fast på hypofysen, og ville liksom ikke slippe taket. "Selv han." Nå vet jeg at Manzi sannsynligvis bløffet. Jeg burde skjønt det allerede den gangen. Jeg vet at mannen spiller saksofon mye bedre enn han programmerer Notes, og at han etter eget utsagn ikke er like god som Bill Clinton på instrumentet. Det er nok for meg. Dessuten: Uansett hvor hardt han prøvde, greide verken Jim eller resten av staben å forklare pressekorpset hva Notes monne være for noe rart.
Uten at det er et fellende bevis. Senere har jeg hatt store problemer med å forklare det selv. Men jeg tar likevel denne svakheten som et meget sterkt indisium.
"Det er gruppevare", hadde Lotus-folket forklart tidligere samme dag, og ventet deretter tålmodig på applausen. Den kom aldri. Det glade pressekorpset svelget ned det nye "buzz-ordet" med verdensvant mine. "Gruppevare", resonnerte nok pressens hedersmenn, var antakelig noe man kunne gjøre i grupper, og siden det kom fra det frisinnede Lotus, kunne det vel egentlig være hva som helst. De fleste antok imidlertid at det hadde med programvare å gjøre. Det var tross alt bare datajournalister og en og annen slipsknute fra Financial Times, Le Monde og desslike der. Derfor spurte vi, verdenspressen, naïve og blåøyde som bare datajournalister kan være, hva gruppevare er for noe.
Vi fikk ikke noe svar. Ikke noe svar som kan kalles et svar ihvertfall. Det var derfor jeg hadde sørget for å få en plass ved samme bord som Manzi ved middagen. Jeg tenkte at for pokker, har jeg reist helt til Paris, så vil jeg i det minste vite hva jeg har overvært. Derfor planla jeg å spørre sjefen selv på tomannshånd.
(Dette trekket hadde også den alminnelige fordel at jeg med god samvittighet kunne utlegge deler av seansen som et "eksklusivt" intervju. Som du muligens, som en observant leser, allerede har skjønt: Hvilke journalister som bare har overvært pressekonferansen og hvilke som har greid å snike seg til en stol ved samme bord som toppledelsen er noe du kan utlede ved å lete etter bisetningen som i sistnevnte tilfelle alltid sniker seg inn etter sitatene: "Dette er en meget strategisk og langsiktig bla bla bla". , sier CEO og president Billy Macaroni til Fuse & RAMbukkposten". (Min uthevning, og navnene er såvidt jeg vet fiktive og kun brukt for eksempelets skyld.))
Så raskt jeg kunne la jeg frem mitt høflige ærend, og Jim forsøkte etter beste evne å gi meg et svar.
"Gruppevare, svarte han, og fortsatte sånn mer eller mindre med dette: "Gruppevare er en database som du kan sende elektronisk post med, og som du kan dele med andre slik at det blir riktig arbeidsflyt."
Han boret det sydlandske blikket sitt inn i mitt og føyde til med glød i stemmen: "Dessuten kan du replikere.
Jeg stirret nok litt dumfjeset over matfatet, og greide bare å replisere med ett eneste ord:
"Hæ?"
Jim skjønte tegninga, og gikk åpenbart inn i forgrunns replikeringsmodus. Selv svelget jeg enda noen slurker hvitvin, og lot blikket flakke over takene i verdensmetropolen. Syns så tydelig jeg kunne skimte "Crazy Horse" der nede, og mintes med et skadefro smil en tidligere pressereise.
Men etter noen nano-sekunder var replikeringen ferdig, og Jim var on-line igjen.
"Hva er det du gliser av?", snerret han.
Jeg skvatt tilbake til Eiffel-tårnet. Jim sa, litt mildere stemt:
"Hør nå her, Pål: Tenk deg at du har bordet ditt fullt av gule lapper; haugevis av beskjeder, notater og merknader. På gulvet står det en papirkurv. Du soper alle lappene ned i kurven, rister den grundig og stikker hånden nedi. Opp av kurven drar du en sirlig dandert liste av gule lapper, pent ordnet og gruppert i den rekkefølgen du ønsker. Abrakadabra. Det er Notes," sa han.
Jeg fikk nok et forklaringens lys i øynene, men følte meg fremdeles i fjern slekt med en steinaldermann som lot seg forklare at kvadratrøtter overhodet og underhånden ikke egner seg til vegetarisk vomfyll. Nå skjønte jeg imidlertid at jeg sannsynligvis ikke burde spørre mer om Notes, men dra noen spørsmål om årsregnskaper, kvartalsrapporter, glade og uglade aksjonærer og slikt. Men på hypofysen var det plantet et frø, og ikke med min beste vilje kan jeg huske hva Lotus-aksjen stod i på børsen den dagen, langt mindre om den var høyere eller lavere enn den prisen IBM måtte betale for å overta hele selskapet noen år senere. Til det var magien til Manzi fremdeles for nærværende. Det ante meg nok allerede da at "Abrakadabra. Det er Notes" ville forfølge meg i årene fremover.
Vel hjemfløyet skaffet jeg sporenstreks til veie de nødvendige remedier for selv å bli en tryllekunstner. "Hvis han kan, kan jeg, hvis han kan, kan jeg", gnagde det gjennom den beløyede hjernen min, sammen med ord som "replikering", "gruppevare" og OLE meg her og der.
Resten av historien er en lykkelig tragedie. Etter lengre tids desperat, men resultatløs jakt på funksjonelle redaksjonelle systemer, forsvant den forholdsvis ferske redaktør Leveraas i Computerworld inn i en applikasjonståke som etter kort tid frembrakte et system som, abrakadabra, virket. Den dag i dag vet jeg fremdeles nøyaktig hvilke argumenter som skal inn i en dblookup-funksjon, og i hvilken rekkefølge, og spør du meg om hvor mange K-er som går inn i den, må jeg dessverre svare: Alt for få, og blir det for mange går web publisheren i stå. Men for alt jeg vet bruker CW-redaksjonen ennå den gamle applikasjonen, og minnes utvilsomt med blandede følelser den skrullete eks-redaktøren som, gudjamre meg, programmerte sjæl.
Etter i ettertid å ha frelst halve IDG Communications Corp, og det til de grader at jeg fremdeles mistenker at redaksjonelle toppledere fra Stockholm til San Francisco sitter krumbøyd over sine laptopper og prøver å få view"ene til å stemme med kategoriseringen av dokumentene og svar-på-dokumentene og svar-på-svar-på-dokumentene, samt unngå for mange replikeringskonflikter, dro jeg til Telenor Online, som skulle relansere Scandinavia Online. Jeg skjønte ikke opp-ned på unix-systemene og unix-systemene skjønte ikke opp-ned på redaksjonell tankegang, så jeg snekret en liten applikasjon i Notes som ble en viktig bakenforliggende brikke i det "nye" Scandinavia Online. Det var ikke meningen at jeg skulle gjøre det, men sånn ble det nå engang.
Deretter startet jeg http://www.kanal1.no/, også kjent som Internett Kanal 1 AS, et mediehus som skulle drive publishing på internett og ingen andre steder. Vi lette med lys og lykte etter systemer som kunne gjøre mer enn å sette inn HTML-tagger . De fantes ikke. Forekomsten av redaksjonelle verktøy for internett - slike som ikke er laget av og for ingeniører og teknikere - er svært lav. Situasjonen slik vi så det var omtrent på linje med å lage aviser ved hjelp av en ascii-editor, eventuelt å sette seg ned og programmere en Quark Xpress eller Aldus Pagemaker før avisen kunne komme ut. Vi var desperate og valgte det siste. Vi visste at Notes var og er riktig elendig til HTML-tagging, men det greide vi å trikse oss rundt. Viktigere enn taggingen var det å kunne spre budskapet ut til verden uansett hvor journalisten måtte befinne seg; sørge for at beslektede saker forble beslektede også i leserens øyne; samt få et system hvor gårsdagens nyheter ikke nødvendigvis var tapt i glemselens og FAT-tabellenes ugjennomtrengelige tåke.
På disse punktene, og det innrømmer jeg uten å rødme, har Notes sin styrke. Nå venter jeg bare på at det skal bli så lett at selv en Manzi kan programmere det. For nå orker jeg snart ikke flere dblookup-er.
"Selv han".
Hø.
