Aldersgrense for kjøp av blomster?

Tenk deg at du går inn på en blomsterbutikk. Du velger en fin bukett og gjør deg klar til å betale. - Det blir 350 kroner, takk, sier damen bak skranken. - Fyll inn navn, adresse, arbeidsgiver, fødselsdato og telefonnummer på dette skjemaet før du betaler.

- Unnskyld, meg, jeg skal bare ha en blomsterkvast, jeg skal ikke søke sosialhjelp, svarer du, før du lar blomster være blomster, snur på hælen og forsvinner fornærmet ut mens du mumler noe om "østeuropeiske tilstander". En slik kartleggings- og registreringsiver har ikke den vestlige verden sett siden Øst-Tyskland forsvant. Du vil ha deg frabedt at man innfører det igjen i en norsk blomsterbutikk.

Heldigvis avkreves du aldri fødselsdato på Blomsterhjørnet, ei heller i kolonialbutikken. Betaler du med kort legger du vel i verste fall igjen navnet ditt. Registreringshysteriet på nett, derimot, det vil ingen ende ta. Det finnes snart ikke en hjemmeside du kan gå inn på uten å være "medlem". Du kan ikke kjøpe en skrue lenger uten å oppgi navn, passord, e-post, adresse, telefon, mobiltelefon, ektefelle, antall barn, samt inntekts- og skatteutvikling de siste fem årene. Det finnes knapt nok en eneste av dem der ute som ikke har sneket inn en ferdig avkrysset "Jeg ønsker informasjon fra .... via epost" nedenfor alle skjema og vilkår du må gjennom for å få lov til å skaffe dem business.

Akkurat blomsterbransjen var blant de første som beveget seg inn på nett. Jeg tipper at halvparten av alle blomsterkvaster jeg har kjøpt di siste årene er blitt kjøpt over Internett. Så langt har det vært en grei sak. På www.Interflora.no har de spurt meg om hvem som skal ha blomstene og hvem som skal regningen. Fair enough. Det er klart de trenger et sted å sende regningen.

Da jeg tidligere denne uken skulle sende blomster, gikk jeg derfor min vane tro inn på Interflora. Men nå var det en annen tone. Enda et sted måtte jeg logge meg inn for med navn og passord. Hadde jeg ikke det? Neivel, men det kunne jeg få. Oppgi navn, adresse, arbeidsgiver, telefonnummer, e-post og fødselsdato.

Jeg vet jeg begynner å trekke på årene. Men hvilken betydning har min alder når jeg skal kjøpe en blomst? Eller har det blitt aldersgrense på kjøp av blomster? Og hvorfor kunne vi ikke bare latt det være på gamlemåten? Jeg orker ikke flere passord. Jeg har 105 brukernavn og passord i passordlisten min på PC-en. Nå har jeg 106.

Konkurrentene er ikke mye bedre. Et søk på Startsiden gir meg Euroflorist som et alternativ. De vil ha hele fødselsnummeret mitt. Mester Grønn er hakket bedre, og avkrever kun informasjon som er relevant for å behandle min ordre. Men de forlanger at jeg skal registrere meg før jeg får svar på om de kan levere til det postnummeret som er aktuelt.

Blomsterbransjen er ikke verre enn andre. Poenget er at registreringshysteriet har passert en grense. Nettbrukere orker ikke de gjentatte innloggingene, utloggingene, brukernavnene og passordene, for ikke å snakke om "informasjonsmailene", "nyhetsbrevene" og resten av søpla som strømmer på etter registreringen.

Rent praktisk er det mer og mer fristende å applaudere frem løsninger á là Microsofts Passport, som sørger for at samarbeidspartnere vet hvem du er, og du slipper maset om informasjon hver gang. Samtidig er det selvfølgelig bekymringsfullt å la Microsoft eller andre aktører få hånd om slike informasjoner. Burde vi ha en statlig instans som "godkjenner" oss som nettbrukere, eller burde vi la bankvesenet gå gode for oss når vi handler på nett? Nei, det høres ikke så veldig fristende ut det heller. Vi har et dilemma her, uansett hvordan man snur og vender på det.

Kanskje løsningen rett og slett er å skru av PC-en, og rusle ned i blomsterbutikken på hjørnet igjen, i påvente av at nettkremmerne skal komme opp med løsninger som verken utmatter kundene med gjentatte registreringer, eller som gir enkeltaktører massive databanker med identifisérbar forbrukerinformasjon om alle som én av oss.

Til toppen