Alle grep tillatt i IT-konkurransen

IT-konkurransen er som en mølje der alle grep er tillatt, der de største aktørene bestemmer alle reglene og dommerne står på tribunen med ryggen til. Hvem skal tale Operas sak mot gigantene Netscape og Microsoft?

Om noen fortjener karakteristikken kjerringa mot strømmen, må det være den lille norske nettleserprodusenten Opera Software. I en tid da alt unntatt nettlesere koster penger, da to av verdens mest innflytelsesrike programvarehus satser ufattelige ressurser for at det skal være rimeligere å bruke nettleser enn å salte søndagsegget, marsjerer einstøingen fra Kjeller verden rundt med en plakat der det står "Opera tar seg betalt, fordi Opera gjør det bedre".

Det var en gang alminnelig anerkjent at kommersielle bedrifter skulle ta seg betalt for det de produserte og la fram til salg. Underprising er et fyord, og verdens største "frie" markeder har strenge regler, og slagferdige ris bak speilet, om noen skulle prøve seg på å utmatte konkurrentene i det som oppfattes som ødeleggende priskrig. Raser brødprisene mot null, eller bensinforhandlere prøver å kapre markedsandeler ved å selge til tap, stikker bekymrede stemmer fram sine alvorlige fjes og maner til besinnelse – ellers vil forbrukeren bli skadelidende i det lange løp.

Internasjonalt sett er Norge enda mer einstøing enn Opera. Vi holder oss utenfor de virkelig bindende økonomiske alliansene. Selger vi rimelig magnesium til USA, eller rimelig oppdrettslaks til EU, får vi straks høre det: Dette er dumping, dette er urimelig subsidiering, dette er ulovlige metoder fra en fremmed makt som vil kapre markedsandeler. Og lovlydige som vi er – egentlig har vi ikke noe valg – lar vi oss ilegge straffetoll og andre diskriminerende tiltak i strid med myten om det frie globale markedet.

I programvareverdenen er alt snudd på hodet. Der er det den lille som krever å få betalt. Og de store som ikke bare dumper priser, de gir bort varene sine gratis. Det som går igjen, er at det er de store som definerer spillereglene. Når de har ballen, gjelder reglene i paragraf A. Når motstanderen har ballen, gjelder reglene i paragraf B.

Når Norge vil verne verdens nordligste fruktdyrkere mot industrielle eplehager i mer behagelige strøk, vet dommeren fra verdens handelsorganisasjon hva som er fair play, og blåser i fløyta. Når monopolister med 98 prosent av et verdensmarked lar alle forsyne seg gratis, er det ingen som engang ber om at nullprisen dokumenteres gjennom en kalkyle.

At Opera selv, ut fra et ønske om å konsentrere sine få ressurser til å skaffe seg inntekter framfor å mase på trege og uforstående politikere, ikke engang har tatt en telefon til Handelsdepartementet for å argumentere for sin sak, får så være. Men at ingen ansvarlig norsk myndighet har innsett det prinsipielle i nettleserkrigen, er uforståelig.

Hadde Netscape og Microsoft etterkommet et krav om kalkyle for å begrunne nullprisen for sine nettlesere, ville de blottlagt nok et brudd på skikk og bruk i et marked der alle skal konkurrere på like vilkår: Du skal ikke gi bort noe i den hensikt å fremme salget av et annet produkt. Dette prinsippet er for øvrig nedfelt i norsk lov.

At skriverdrivere flyttes fra tekstbehandleren til operativsystemet, slik det skjedde med overgangen fra MS-DOS til Windows for noen år siden, gjør ikke tekstbehandleren til en integrert del av operativsystemet. Ikke en gang Microsoft våget å påstå det, selv mens de ga bort sin Word for å ta rotta på WordPerfect. At Internett-funksjonalitet innlemmes i et nytt operativsystem i 1998 skulle bare mangle. Like fullt består nettleseren som en selvstendig applikasjon, noe Microsoft selv beviser ved å tilby sin nettleser i Macintosh-utgave. En applikasjon kan ikke samtidig oppfattes som "integrert" i et operativsystem, for å framstå som et fritt stykke programvare i et annet.

Nettleseren er følgelig en selvstendig vare. Den gis bort, ikke for å være snill mot forbrukeren, men som ledd i en krig mellom gigantene om framtidens plattform. Nettleseren som gratis klient er et markedstriks for å selge programvare til ulike tjenerplattformer og konsepter. Det er på tide å rope ut med bekymret stemme og alvorlig fjes at dette er virkelig ikke i forbrukerens interesse.

Slik er IT-konkurransen blitt. Alle grep er tillatt. De største aktørene legger opp spillets regler etter egne markedsinteresser. Og alle dommerne står på tribunene – med ryggen til.

Og dette usunne klimaet skal bestemme utviklingen av menneskehetens mest løfterike teknologi.

Til toppen