Amerikanerne flinkest til å bruke bredbånd

Koreanerne har den beste forbindelsen, men amerikanerne får langt mer ut av sin.

Oversikter over hvordan det står til med digital infrastruktur i ulike land viser ofte at Korea kommer høyt opp, mens USA er overraskende langt nede. Et eksempel er «Digital Opportunity Ranking» fra den internasjonale teleunionen ITU, der Korea troner helt øverst, med Norge på 12. plass og USA på 20.

I samarbeid med konsulentselskapet LECG, og sponset av Nokia Siemens Networks, har professor Leonard Waverman ved London Business School utarbeidet en metode som skal kunne gi et felles mål på et mer fullstendig bilde av den digitale infrastrukturen, det vil si ikke bare tilgang på båndbredde, men også hvordan private, offentlig forvaltning og næringsliv faktisk bruker den: The Connectivity Scorecard.

Waverman skriver at han har tatt utgangspunkt i at «connectivity» må oppfattes som mer enn infrastrukturen og utstyr som brukes til å kople seg til infrastrukturen, det vil si PC-er, mobiltelefoner med mer. Han utvider konseptet til også å omfatte ressurser og ferdigheter hos brukere, næringsliv og forvaltning, slik at man får et helhetlig uttrykk for tilgangen og bruken av digitale tjenester.

Det har vært en utfordring å samle sammenliknbare data om infrastruktur, mengde og kvalitet på utstyr, tjenester, ferdigheter, ressurser og så videre, fra et stort antall land.

I motsetning til ITU, som har studert alle verdens land, har Waverman plukket ut et utvalg av 25 forskjellige land. Norge er ikke blant disse.

Waverman har lagt til grunn for sitt utvalg en klassifisering anvendt av World Economic Forum (WEF), organisasjonen som i januar hvert år samler verdens mektigste til seminarer og foredrag i Davos i Sveits. WEF deler verdens land i tre kategorier, avhengig av om hoveddrivkraften er deres økonomier er fornyelse («innovation driven»), tilgang på ressurser («resource driven») eller jakten på effektivitet («efficiency driven»). Den første kategorien er de rike landene, mens de to andre skiller grovt sett mellom de fattige og de mer løfterike.

16 av landene i undersøkelsen er «fornyelsesdrevne økonomier», mens 9 er fordelt på kategoriene «ressursdrevne» og «effektivitetsdrevne».

Måltallene er beregnet fra en vektet gjennomsnitt av flere delmål, knyttet til omfanget av infrastrukturen, bruken av den, investeringer i utstyr og så videre, fordelt på private, forvaltning og næringsliv. Disse delmålene er beregnet ut fra karakterer, der landet med høyest score automatisk får poengsum 10. Dersom et land hadde gjort det best i alle delmålene, ville det følgelig ha oppnådd måltallet 10.

Her er måltallene for landene med innovasjonsdrevne økonomier:

Her er måltallene for de øvrige landene:

Waverman peker på at ikke noe land kommer i nærheten av det maksimale måltallet 10. Med andre ord: Alle, også USA med sine 6,97 poeng, har et stort forbedringspotensial. Det som driver USA til topps, er ikke den gode infrastrukturen, men heller den gode bruken som både privatpersoner og framfor alt næringslivet gjør av infrastrukturen de har til rådighet.

For Korea er det motsatte tilfellet: Særlig næringslivet ligger etter i forhold til hva landets digitale infrastruktur faktisk tilbyr.

Japan, derimot, bæres fram av god bruk av mobile løsninger i næringslivet.

Blant vekstlandene troner Russland øverst, med samme måltall som Finland og Australia, og høyere enn vestlige land som Tyskland og Frankrike. I likhet med Malaysia scorer Russland høyt på effektiv bruk av infrastrukturen.

India ligger overraskende langt bak, med bare halvparten så mange poeng som Kina, og ikke så veldig mye bedre enn Nigeria, det eneste afrikanske landet på listen.

Waverman peker på at India ligger etter Kina på alle hovedfelter, det vil si bruk og tilgjengelig infrastruktur for henholdsvis forbrukere, forvaltning og næringsliv. Han setter det i sammenheng med at kjønnsulikhetene er langt større i India enn i Kina, og med at mens 91 prosent av alle kinesere kan lese og skrive, er bare 61 prosent av alle indere lese- og skrivekyndige.

To av rapportens sammenlikninger gir spesiell grunn til ettertanke.

Den ene plotter Wavermans «Connectivity Index» (y-aksen) mot ITUs «Digital Opportunities Index» (x-aksen) og får fram forholdet mellom tilgjengelig infrastruktur og effektiv bruk:

Den andre plotter Wavermans indeks mot landenes brutto nasjonsprodukt, korrigert for lokal kjøpekraft (PPP betyr «purchasing power parity»):

Waverman avslutter sin rapport med å peke på at ethvert land kan høste enorme økonomiske gevinster ved å bedre sin «Connectivity Index», ikke bare ved å bygge ut infrastrukturen, men også ved å gjøre den bedre tilgjengelig for private, næringslivet og forvaltningen, og også ved å utvide tilbudet av tjenester i alle tre sektorer. Det stiller krav til både myndigheter og næringsliv. Waverman kritiserer spesielt dem i USA og Europa som mener at markedet er «mettet»: Båndbreddebehovet er langt fra dekket, og tilgangen på stadig mer hensiktsmessige tjenester er et nøkkelbidrag til økonomisk framgang, uavhengig av landets utviklingsnivå.

Til toppen