Annerledeslandet

Telenor-sjef Tormod Hermansen var nok ikke alene om å sette kaffen i vrangstrupen da nyheten om Ameritechs oppkjøp av Tele Danmark ble kjent for snart ett år siden. Ameritech som kjøpte den danske statens halvpart i selskapet for en overpris på 30 prosent, satte for alvor fart i den nordiske debatten om statens rolle som del- eller heleier i nasjonens telekomindustri.

I høst er det finnenes tur, og det finske trafikkdepartementet har allerede bestemt seg for å selge ut 20 prosent av aksjene i Sonera.

I høst, eller rettere om knappe fire uker, er det dessuten riksdagsvalg i Sverige. Nesten uansett valgresultat vil debatten om privatisering av Telia presse seg på, men en sikker løsning får vi ikke før resultatet viser at en borgerlig firepartiregjering får velgernes tillit. Og det er slett ikke sikkert i dag.

Artikkelen fortsetter etter annonsen

annonsørinnhold

– Vi har vår egen ChatPwC som kjører lokalt. Vi deler derfor ingen informasjon ut av huset

Men et annet valgutfall vil også kunne resultere i en delprivatisering: En sosialdemokratisk ledelse i det svenske næringsdepartementet, og venstreledelsen i samferdselsdepartementet kan finne på å gi ledelsen i Telia og Telenor i oppgave å utarbeide et nytt forslag for et fremtidig samarbeid.

I Norge er det i dag politisk flertall for status quo i spørsmålet om Telenors eierskap, men selv i Bondevik-regjeringen diskuteres det hva en skal gjøre med det statlige eierskapet når Tormod Hermansen kommer med ønske om påfyll av egenkapital, noe han sannsynligvis gjør igjen til neste år. Da er det ikke lenger sikkert at staten mener private eiere skal holdes helt utenfor.

Historien har flere eksempler på at det først er i et deregulert marked, der den dominerende teleoperatøren er delvis privatisert, at en får satt i gang et seriøst arbeid med internasjonalt samarbeid og krysseierskap som viktige komponenter. For dette synes å være to sider av samme sak.

Det er imidlertid ikke alltid konkurransen fungerer etter intensjonen Den to år gamle teleloven i USA utløste en bølge av fusjoner som riktignok ikke har gjort det billigere å ringe, men som har skapt store gigantselskap innenfor amerikansk telekom. Fusjonsiveren har senere forskjøvet seg til Europa, der en ser stadig nye konstellasjoner smelte sammen etter hvert som telekomkartene med jevne mellomrom må tegnes om. Blant de siste som er av interesse for Norden, er samarbeidsplanene til AT&T og British Telecom (BT).

Det en ser i USA i dag er at de gamle monopolistene søker sammen i en slags felles forbrødring, der en benytter sine tykke lommebøker til å handle hverandre og der en sterk fusjonsiver ikke bidrar til mangfoldet innenfor telekom. De store selskapene har med sine overdimensjonerte organisasjoner og gamle teknologi gjort det vanskelig for seg selv å navigere i et opprørt telekomhav. Derfor bygger man slagskip som alltids kommer seg fram, heller enn de mye mer lettmanøvrerte motortorpedobåtene. I Europa har vi også disse sykdomstegnene innenfor telekom, der Deutsche Telekom og France Telecom bytter symbolske aksjeposter og styremedlemmer seg imellom.

For i dag er det ikke størrelsen det kommer an på, men snarere evnen til å kunne tilby de samme eller bedre tjenester til en lavere pris, noe en kan gjøre ved stadig å ta i bruk ny teknologi.

Men samtidig kan et deregulert marked der teleoperatørene har større handlerfrihet også gi åpninger for utfordrere. I USA ser vi selskap som WorldCom og Qwest gå i klinsj mot de veletablerte med sin nye teknoligi der fiber og Internett er viktige ingredienser.

Og det er nettopp evnen til å kunne ta opp i seg ny teknoligi, endre tjenestespekteret og utvikle avanserte og nye teletjenester som blir avgjørende for hvem som blir fremtidens vinnere på telemarkedet. Dette er blant årsakene til at de fleste vest-europeiske statene i over ti år har arbeidet med å redusere statens eierandel i sine respektive telekomselskap.

I Norge har telekonkurransen fungert i åtte måneder, teleprisene er blant verdens laveste og Telenor har så langt levert ålreite overskudd for sine eiere. Hvorfor skal vi gjøre noe med dette?

Tormod Hermansen sier at han helst vil delta i spillet selv, fremfor å være en brikke i det. Telenor er en liten brikke i ethvert telekomspill. Det er dyrt å utvikle den teknologien som skal ligge til grunn for det en skal tjene penger på om få år. I Telenor sier man at en fjerdedel av inntektene om få år kommer fra tjenester en i dag ikke vet hva er.

Over lengre tid fortoner det seg i dag som en illusjon at et lite land som Norge skal kunne ha råd til alene å drive telekomvirksomhet på det nivå som Telenor gjør uten en eller annen form for internasjonalt samarbeid. Et slikt samarbeid har i alle andre land kommet som en følge av delprivatisering. Er det noen grunn til at Norge skal være så annerledes?

Selvsagt ikke.

Her er det imidlertid lett å trå feil. Norge er et rikt land og er det politisk flertall for det, ja så skaffer staten til veie de milliardene som må til for å holde Telenors virksomhet på et nivå som gjør det mulig å stadig utvikle ny teknologi og nye løsninger for et telemarked, der de nasjonale grensene er borte, og der Telenors konkurrenter - enten de heter Ameritech, France Telecom eller Telia - alle er så mye, mye større. Om det er politisk fornuftig bruk av skattebetalernes penger er et helt annet spørsmål.

Men det er jo et paradoks at regjeringer som vil kunne kalles for mye mer "sosialistiske" enn de tradisjonelt nordiske (jeg tenker først og fremst på den franske med gammelsosialisten Lionel Jospin i ledelsen) har solgt ut en fjerdedel av France Telecom. Demonstrantene gikk riktignok i gatene, men det ville nesten vært utenkelig om norske politikere hadde gjort det samme vågestykket.

Så vil det gjenstå ett spørsmål: Hvem skal få kjøpe Telenor? Småsparerne eller institusjonelle kjøpere? Eller kanskje en sterk internasjonal partner? Også her er jeg usikker på hva den norske regjeringen vil velge, men hvilken regjering som sitter spiller nok liten eller ingen rolle. De fleste andre europeiske land har valgt en "sosial" profil på sine teleinvesteringer. I Frankrike ble halvparten av teleaksjene solgt til 3,9 millioner franskmenn og 70 prosent av selskapets 160.000 ansatte tegnet seg for aksjer.

Det blir neppe annerledes i Norge. Eller...?

Artikkelen fortsetter etter annonsen

annonse

På trappene til internasjonal suksess

Statlig eierskap i europeiske teleoperatører:

*= vedtatt men ikke gjennomført **= staten eier ingen aksjer

Kilder: ITU m.fl.