GLEDELIG UTVIKLING: Norge rykker oppover på kåringer over hvilke land som har kommet lengst med å frigi åpne data i offentlig sektor. Men vi kan bli bedre, mener kommentator Arild Haraldsen

Åpne data i et åpent samfunn

KOMMENTAR: Holdninger hemmer handlinger, skriver Arild Haraldsen.

Den utvikling som har skjedd i offentlig sektor de siste tre årene i form av økt tilgjengeliggjøring av offentlige data, er sannsynligvis det viktigste enkelttiltak for å «digitalisere» offentlig sektor. I løpet av disse 3 årene har Norge beveget seg fra en 21. plass til en 3. plass på en internasjonal undersøkelse på dette området. Bare USA og UK er foran.

Det er i all hovedsak kartdata (Statens Kartverk), trafikkdata (Vegdirektoratet) og foretaksinformasjon (Brønnøysundregistrene) som har bidratt til denne gode plasseringen.

Hvorvidt det er presset fra omverden (Abelia, IKT-Norge, digi.no og andre har pekt på dette behovet lenge), tiltak fra etatene selv, eller Difi som pådriver, har skapt dette gode resultatet, er ikke godt å si. Sannsynligvis en kombinasjon av alt dette. Men resultatet er klart: Offentlig sektor her i landet har kommet imponerende langt på kort tid på et område som har stor betydning for digitaliseringen av offentlig sektor og verdiskapningen i samfunnet for øvrig.

Hva er verdien og nytten av å gjøre offentlige data mer tilgjengelig? Det er i hovedsak 3 grunner:

  1. For det første er det et klart politisk og samfunnsmessig ansvar å gjøre informasjon mer tilgjengelig for publikum. Det bidrar til større grad av åpenhet og øker muligheten for korreksjon fra storsamfunnet. Dette strekker seg fra tilbakemeldinger om dårlig ressursutnyttelse eller miljø-ødeleggende adferd enten det er til havs eller skogs, til noe så praktisk som tilbakemeldinger om dagens trafikale problemer.
  2. For det andre bidrar det til økt innovasjon ved at næringslivet på den måten inviteres til å utvikle tjenester (apper) som offentlig sektor ikke selv kan eller ønsker å utvikle, og hvor markedet i større grad blir «dommer» av kvalitet, nytte og verdi av slike tjenester. I tillegg bidrar det til å kvalitetssikre bedre offentlige data.
  3. Det tredje er jo at offentlig sektor på denne måten kan både «digitalisere» seg raskere, men også selv lettere kan utvikle nye tjenester og «forretningsmodeller» - nye måter å nå sitt publikum på.

Hvordan man skal gå frem for å gjøre offentlige data tilgjengelig kan en finne på forskningsprosjektet Semicolons «kokebok» over 4 aktuelle scenarier for informasjonsutveksling:

Som et åpent seminar (og presentasjonene om dette Difi nylig viste), er det mange overveielser og vanskelig balansegang som må gjøres før etatene gjør offentlig data tilgjengelig. En må ta hensyn til personvern, kvaliteten på data, informasjonssikkerhet, etc. I tillegg er konsekvensene på etatenes egen økonomi av betydning all den stund tilgangen til disse data skal være «gratis». Hva slags teknologi som skal brukes, og hva slags lisenssystem en skal bruke, er også nødvendige avklaringer som må foretas.

Difi og departementet bidrar til å «forenkle» dette gjennom Digitaliseringsrundskriv og Veileder i tilgjengeliggjøring av åpne data. Men det er ikke til å stikke under en stol at mange etater (gjennom sine ledere) kan være svært tilbakeholdne med dette – av mange grunner. En av dem er rent legitime knyttet til personvern, sikkerhet, etc. Mens andre går på holdninger og manglende fokus på brukerperspektivene. Tilgjengeliggjøring av offentlige data er ikke primært en teknologisk utfordring; fokuset må være hvordan dette kan skape en bedre og mer effektiv etat. Det er en ledelsesoppgave, slik jeg også kommenterte fra den store Digitaliseringskonferansen før ferien.

Det dreier som om gjennomføringskraft – som er Regjeringens mantra: Holdninger må ikke hemme handlinger. Det viser seg da også at de etatene som har kommet lengst i å gjøre offentlige data tilgjengelige, har fokusert på ledelsesholdninger like mye som juss og teknologi.

Men også Difi har her en utfordring her: Teknologi i form av åpne data skaper store muligheter for effektivisering og verdiskapning i offentlig sektor, men for å lykkes må Difi også kunne råde og bistå etatene i kultur- og holdningsendringer, ikke bare i lovverk og direktiver. Forvaltningsutvikling innebærer at teknologi og ledelsesutvikling må gå hånd i hånd.
For det er fint at Norge nå ligger på 3. plass på dette området.

Men det er holdningsendring som skal til for å vinne.

Delta i debatten
Informasjon om debattinnlegg og kronikker i digi.no

Alle innlegg må sendes til redaksjon@digi.no. Husk å legge ved et portrettbilde. Vi forbeholder oss retten til å redigere innsendt materiale.

Til toppen