Avis uten trøkk

Det er en trykkende stemning i Aftenposten om dagen. Egentlig har Schibsted-folket ingen grunn til å føle seg deprimerte. Eksperimentet med avis i postkassen annen hver dag har bevist at de har verdens mest lojale leserskare.

Hittil har jeg befunnet meg langt fra den fundamentalistiske oppfatningen at vi står foran en utbredt avisdød. Avisen har, som boken, unike presentasjonsegenskaper som gjør at den vil leve i særdeles mange år ennå - til tross for Internett og utviklingen av elektroniske aviser.

Den spådommen fordrer imidlertid at avisen klarer det smertefulle presset det er å bli utstyrt med trykksverte og pakket i løsninger for utsendelse. Etter store investeringer det siste året, ikke minst i Schibsteds portefølje, synes dette å ha blitt den største flaskehalsen i moderne, norsk avisproduksjon.

Med fare for å bli beskyldt for historieløshet og snevert perspektiv, synes det som om de feminine og mer sårbare sidene ved den berømte "Tanta i Akersgata" er mer dominerende enn noen sinne.

Stadig kommer meldinger om at tusenvis av abonnenter ikke mottar avisen til frokost. De må selv stresse av gårde i beste arbeidstid til nærmeste distriktskontor for å plukke opp sitt eksemplar.

Sannsynligvis burde de har forutsett dette når de bestiller en avis ved navn Aftenposten.

Avisen selv anser dette innlagte mosjonsprogrammet som en ekstraservice siden alle abonnentene får kreditert tapene. Ifølge informasjonssjef Erik Hansen hender det at det ringer inn rasende lesere som ikke har fått avisen, men de roer seg ned når kreditnotaen bekreftes av opplagsavdelingen.

Den samme Hansen opplyser at de har fulgt nøye med på om abonnenter sier opp abonnementet på grunn av manglende levering. De har ikke funnet en sammenheng.

Den eneste observasjonen av betydning er at potensielt nye abonnenter har brukt manglende levering som argument for ikke å underskrive på den prikkede linjen.

De siste tallene som er å oppdrive fra Norske Aviser Landsforening viser at avisen i hele fjor hadde en fremgang på 2.000 eksemplarer på morgenutgaven. og Norsk Gallup Institutt rapporterte i vår at Aftenposten står stille på hverdager og øker med 35.000 lesere i helgene.

Fortsetter kreditteringen av abonnentene i stor skala, vil det gi utslag på opplagstallene. Men foreløpig er det kun rundt én prosent av totalopplaget som ikke er levert.

Så hvorfor denne nesten tåredryppende lojaliteten?

Det er selvfølgelig nærliggende å bruke det primitive argumentet at nordmenn er passive idioter som godtar det meste av skatter og myndighetsstyring og ikke ønsker å skape unødig røre. I USA hadde slik slett service for et produkt man har betalt i dyre dommer for, ikke blitt tatt nådig opp. Veien til skifteretten hadde ikke vært lang for en hvilken som helst storavis.

Et mer presist svar er vel et motspørsmål: Hva er alternativet?

Nordmenn er et avislesende folk, ja, vi er vel nærmest nyhetsnarkomane. Vi må ha vår dose med informasjon hver dag, helst før vi går på jobben så vi er informert. Og når da alternativene på østlandsområdet kun er tabloidaviser (inkludert Dagsavisen), er valget enkelt:

Enten Aftenposten eller ingen ting.

Hadde vi derimot hatt et mer diversifisert eierskap på bredpapirfronten, kunne jeg se for meg flere regionale utgaver av både Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Adresseavisa.

Da hadde nok trykket på Aftenposten-ledelsen om en kjapp løsning på et problem verdt 1,4 milliarder kroner vært noe annerledes.

Imidlertid sitter merkevaren med verdens mest lojale leserskare. De ser ut til å akseptere at Aftenposten ikke er en dagsavis lenger. Og ikke hyler de ut om noe alternativ heller. Informasjonssjefen selv sier han møter masse sympati fra medfølende lesere som håper at Tanta snart kommer på bedringens vei.

For disse konservative vanedyrene er internettet heller intet alternativ. Aftenposten Interaktiv registrerer få utslag i trafikken de dagene avisen uteblir. Og Aftenposten-sjef Olav Mugaas har ingen intensjoner om å tilby ekstraservice med å legge ut hele avisen online de ganger det dukker opp problemer. Han er da ingen kannibal heller...

Den eneste faktiske konsekvensen er fremskyting av trykketiden fra 23 til 22 for å legge inn en sikkerhetsmargin. Nå er tiden justert til 22.30, men likevel med den konsekvensen at det er noen sene sportsarrangementer og nyheter i andre tidssoner avisen ikke får med seg.

Det få avislesere synes å vite er at Aftenposten legger ut langt over halvparten av papirutgaven på Internett dagen før papirutgaven kommer. Online-redaksjonen styrer etter trykkeriet. Med fremskutt trykketid, betyr dét at enhver nordmann med internett-tilgang kan få med seg morgendagens utgave før man køyer om kvelden.

Men det spiller vel ingen rolle for Aftenposten-leserne. De ville ha en upraktisk papirutgave i fire deler om morgenen for å slippe å snakke med ungene og sidemannen på vei til jobben.

Og får de den ikke i dag, får de alltids en i morgen. Man vil ikke lage for mye oppstyr vet du. Aftenposten symboliserer jo stadig noe trykt.

Til toppen