Bak myten om informasjonssamfunnet

Festtaler, politiske innstillinger og propagandaskriv preges av begrepet "informasjonssamfunn". Det formidler luftige selvmotsigelser - alt vi ønsker oss, alt som er nødvendig for å lykkes, og alt vi kan frykte dersom vi ikke innretter oss.

Derfor er tiden inne til å stille en del spørsmål og uttrykke en smule skepsis. Hva betyr begrepet egentlig? Er det en beskrivelse av nåtid, framtid - eller fortid? Det er lett å peke på fenomener som tilsynelatende passer til begrepet. Hva er det disse fenomenene har felles?

Jeg har ikke noe svar på slike spørsmål. Jeg ville heller ikke fått plass til dem innenfor rammen av en kort kommentar som denne. Men jeg har en del momenter som jeg gjerne vil legge fram til andres vurdering.

Jeg synes blant annet at motens kopling mellom informasjon og samfunn er altfor mye knyttet til det teknologiske. Det blir for enkelt. Samfunn med redskap av stein kalles steinalder. Så kommer bronse og jern. Så mister man i et par årtusen koplingen mellom teknologi og samfunn, før industrien setter inn, og nå sammensmelting av teknologi for samband og for lagring og behandling av informasjon. Dette sier ingenting om hvilke mellommenneskelige forhold som knyttes til eller forårsakes av teknologien - eller om det er noen entydig kopling i det hele tatt.

Informasjon spiller en nøkkelrolle i ethvert samfunn, og den som har hatt kunnskap har også alltid hatt makt. Her er intet nytt. Organisasjoners hierarkiske oppbygging følger en modell for flyt av informasjon: Den samles og konsentreres i toppen.

Merkunnskap har alltid gitt grunnleggende fordeler i konkurransen, både militært, sosialt og teknologisk. Som yrke er spionasje nesten like gammel som prostitusjon. Kunnskap om teknologi er forutsetningen for å anvende den og for å videreutvikle den. Spredning av kunnskap nedover i samfunnslagene har i alle tider vært en sentral oppgave for demokrater og sosialt revolusjonære. Gode undervisningsinstitusjoner, fra skoler til universitet, har alltid vært sammenfallende med et samfunns styrke og evne til å omstille seg.

Stater har alltid gjort bruk av informasjon om sine undersåtter for å holde seg ved makten. Overvåkning og personregistrering er fenomener på alder med handel og penger.

Det er ingenting prinsipielt nytt knyttet til bruken av informasjon i vårt samfunn sammenliknet med tidligere tider. Det er ikke reist noen nye debatter eller problemstillinger, og ingen har pekt på nye verdier som bør erstatte gamle. Det er ikke snakk om store samfunnsmessige reformer eller omfordeling av eiendom.

Det eneste man virkelig kan diskutere, på det sosiale planet, er hvorvidt diktaturer vil kunne overleve en tilstand med allment tilgjengelig elektronisk formidlet informasjon. Vi kan konstatere at telefaks og elektronisk post har vært til god hjelp i for eksempel Øst-Europa. På den andre siden har informasjonsteknologien hittil ikke greid å hindre mafiaen fra å overta etter kommunistpartiene.

Det mangler ikke eksperimenter der målrettede og sterkt sentraliserte makter satser på å bruke IT til økonomisk framgang, uten å la seg utfordre politisk. I avanserte samfunn er spørsmålet "for hvem?" heller ikke tilfredsstillende besvart, trass i politiske skikkelser som Al Gore og Lars Sponheim.

En ny måte å spre informasjon på, overtar eller er i ferd med å overta etter en gammel - eller er det snakk om at nye måter kommer i tillegg til gamle? De fleste er enige om at det skrevne ord fortsatt vil formidles på papir.

Det nye ligger altså ikke i at informasjon er blitt viktigere, eller at den tas over av et helt nytt medium. Hvordan skal man da nøkternt kunne uttrykke det nye som skjer? Her er en del forslag til momenter.

Den hierarkiske modellen for informasjonsflyt har ikke lenger noen gyldig begrunnelse. Det har vist seg regningssvarende å omorganisere med færre nivåer, for å øke kontaktflaten utad og for å åpne for mer kreativ utfoldelse av grupper og individer internt. I noen tilfeller dannes "virtuelle bedrifter" der grupper fra ulike organisasjoner slås midlertidig sammen rundt kortvarige prosjekter. Men makten ligger fortsatt i sentrum, og det er ingenting som automatisk fører til mer demokratisk styrte bedrifter. Praktisk talt ingen har ytret noe ønske om det heller.

Det offentlige har begynt å oppdage hvordan IT kan nyttes til å sende ut og samle inn informasjon, men ligger svært langt etter når det gjelder effektiv omorganisering av sine tjenester. Publikumskontakt er fortsatt forbeholdt de som er nederst på rangstigen, tjener minst og vet minst om hva som egentlig skjer. Kretser som tidligere spilte en sentral rolle i informasjonsformidlingen, for eksempel lærerne, er skjøvet nedover i status og holdt utenfor kunnskapen om det som skulle vært kunnskapsteknologien framfor alle. Valgte organer fra Stortinget og nedover har ikke en gang stilt spørsmål om de kan bruke IT til å effektivisere sitt eget arbeid eller få bedre styring på byråkratiet.

En ny elektronisk markedsplass er i ferd med å åpne seg. Det betyr nye muligheter for informasjonsteknologene og for bedrifter og samfunn i sin alminnelighet. Dette kan få en rekke viktige følger for samfunnet, og de mest intense markedsdeltakerne vil nok kunne oppfatte det som ganske revolusjonerende. Fra et samfunnsperspektiv kan dette ordet dog ikke brukes.

Jeg maner altså til nøkternhet, jeg som i stor glede har kastet meg over det nye mediet og viet mange år av mitt liv til å formidle kunnskap om den nye teknologien, i den håp og tro at det var til gagn for mine medmennesker. Og jeg tror på dette, i likhet med mange andre. Men behøver vi overdrive av den grunn?

Til toppen