Betyr Napster.no-dommen at du kan kopiere så mye du vil?

Hvilken betydning får Napster.no-dommen for forholdet til å kopiere musikk fra nett, spør advokatfullmektig Peter Lenda som her nøster opp de sentrale trådene i dommen.

Den 22. januar 2003 ble det avsagt dom i saken mellom rettighetshaverorganisasjonene med TONO i spissen og innehaveren av nettstedet Napster.no. Napster.no formidlet lenker direkte til musikk som var lagt ut ulovlig på Internett. Retten måtte ta stilling til om Napster.no hadde gjort noe ulovlig ved å formidle disse lenkene. Spørsmålet er hvilken betydning denne dommen får for forholdet til å kopiere musikk fra nett?

Les om Napster.no-dommen:

Retten tar utgangspunkt i den rettighet som en opphavsmann har etter åndsverkloven § 2, og slår fast at det eksisterer en enerett til eksemplarfremstilling og til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. I dette legger retten at kopiering fra et originalopptak til mp3-fil er en eksemplarfremstilling. Retten kommer også til at enhver tilgjengeliggjøring på Internett, selv om det er en lite kjent webadresse i IP-nummer-format, vil være en tilgjengeliggjøring for allmennheten som ikke faller inn under begrepet privat fremføring etter åndsverkloven § 12. Dette betyr at legges materiale ut på Internett vil ikke privatkopieringsregelen kunne anvendes for det som gjelder utleggelsen.


Det retten ikke tar stilling til er om lukkede rom på Internett kan falle inn under den private sfære. Etter min mening bør dette være tilfelle hvis det virkelig er snakk om områder på Internett som er sperret for allmennheten. En privat overføring av musikk mellom to venner ved bruk av Internett bør falle inn under retten til privatkopiering.

Retten går så over til å diskutere om direkte linking til ulovlig musikk på Internett er en offentliggjøring for allmennheten, og mer spesielt om det kan anses for en fremføring etter åndsverkloven § 2. Etter en lengre diskusjon, hvor det vises til nordiske dommer på området, kommer retten til at det er en enhetlig nordisk forståelse av at fremføringsbegrepet rammer enhver måte hvorved allmennheten blir gitt anledning til å bli kjent med verket. Det er interessant at retten kommer til den konklusjon all den tid norsk Høyesterett, vel og merke i en straffesak, har uttalt at en person ved salg av smartkort for å få tilgang til filmer vanskelig kan sies å selv ha fremført filmene gjennom å selge smartkortene. Ved å lenke til musikkfiler på en nettside skjer ikke fremføringen før den som kommer innom siden klikker på lenken.

Retten kommer derfor til at innehaveren av Napster.no har handlet i strid med åndsverkloven § 2 og krenket opphavsmennenes enerett til å offentlig fremføre verket.

Det mest interessante med dommen er likevel spørsmålet om Napster.no medvirket til ulovlig kopiering. I dette ligger spørsmålet om de som brukte sidene hadde utført ulovlige handlinger etter åndsverkloven, og om dette dermed ikke var rammet av privatkopieringsregelen i § 12. Retten konkluderer først med at en nedlasting hos den enkelte bruker ikke har andre konsekvenser for rettighetshaverne enn om det skjedde fra et fysisk eksemplar i et privat hjem. Dette slår dermed beina under rettighetshavernes argument om at enhver nedlasting representerer et økonomisk tap som om alle som laster ned musikk ville kjøpt platene.

Retten går så videre og slår fast at § 12 ikke kan tolkes innskrenkende og at enhver nedlasting fra nettet til privat bruk må være lov. Konklusjonen ble på dette punkt at innehaveren av Napster.no måtte frifinnes. Det er interessant at retten ikke berører de forhold hvor de som laster ned musikk fra Internett åpenbart må skjønne at eksemplaret er ulovlig lastet opp på nett.

Til slutt vurderes erstatningen. Retten tar utgangspunkt i at rettighetshaverne kun skal få erstatning for det reelle tap som faktisk har funnet sted, og oppstiller spørsmålet om hvor mange av de brukerne som lastet ned musikk fra napter.no ville ha kjøpt cd-singelen eller albumet på lovlig måte hvis ikke nedlastingen hadde funnet sted. Retten legger til grunn at av alle reelle treff, så resulterte 20 prosent i nedlasting av musikk, men konkluderer med at alle de som lastet ned ikke ville kjøpt musikken istedenfor.

Det derimot retten ikke vurderer, er i hvilken grad de som lastet ned musikken pga denne nedlastingen kjøpte f.eks. albumet i tillegg. Noe de kanskje ikke ville gjort uten napster.nos smaksprøve. En slik tankegang er ikke utenkelig.

Retten lemper videre på erstatningsansvaret som følge av innehaveren bak Napster.nos økonomiske bæreevne og av hensyn til at hovedansvaret ligger hos de som faktisk legger ut musikken på Internett. Retten kommer så til at erstatningen skal settes til 75.000 kroner.

Retten kommer også til at rettighetshaverne kun har krav på en erstatning på 25.000 kroner for annet enn tapt platesalg. Dermed utelukkes erstatning for bl.a. markedsførstyrrelse.

Total sett blir erstatningen på 100.000 kroner.

Det blir interessant å se om dommen blir anket, spesielt med tanke på at retten til den grad har åpnet opp for privatkopiering etter åndsverkloven § 12. Det blir også interessant å se om dette vil få innvirkning på implementeringen av opphavsrettsdirektivet og bestemmelsene om beskyttelsesmekanismer. Vil dommens uttalelser stå seg mot de tilfeller musikken får beskyttelsesmekanismer?

Det er usikkert.

Les også advokat Morten Foss' kommentar:

– Fremmede makter angriper oss daglig

Hør professor Olav Lysne og direktør Bjørn Erik Thon i Datatilsynet diskutere personvern, rikets sikkerhet og det digitale grenseforsvaret i vår nye podkast «Dobbeltklikk».

Til toppen