"Bit tax" kan gi Internett til u-land

En skatt på én cent for hver megabyte som overføres på Internett, kan gi mer kapital enn verdens samlede offisielle utviklingshjelp, går det fram av Human Development Report 1999 fra FNs utviklingsprogram.

Rapporten ble lagt fram mandag, og er tilgjengelig på web. Se peker nedenfor.

Ideen om en "bit tax" eller bitskatt på Internett-overføringer er ikke ny. Den ble utredet av den belgiske professoren Luc Soete for EU-kommisjonen for over tre år siden. Begrunnelsen da var behovet for å kompensere for bortfallet av andre avgiftsobjekter som følge av overgang til elektroniske medier. Soete så med andre ord på bitskatten som en erstatning for frimerket, og begrenset den til elektronisk post. Forslaget ble behørig dekket av digi.no (se pekere nedenfor), men ble aldri tatt til følge, verken av EU sentralt eller hos noen av medlemslandene.

Begrunnelsen som FNs utviklingsprogram UNDP (United Nations Development Program) oppgir for å foreslå en internasjonal bitskatt, er ganske annerledes. UNDP peker på at Internett innebærer et stort potensial for utvikling, men støter på store problemer fordi flertallet av menneskeheten i praksis er utelukket fra å få tilgang. De mange tiltakene som trengs for å åpne Internett for fattige folk og fattige land, krever penger. Beregninger med utgangspunkt i trafikkdata fra 1996, tyder på at en bitskatt på én amerikansk cent per overført megabyte hadde gitt 70 milliarder dollar - mer enn verdens samlede offisielle utviklingshjelp det året.

Med den voldsomme utviklingen i Internett-trafikk de siste årene, er det klart at en slik bitskatt, selv om den ble redusert til én cent per ti megabyte, ville stilt den samlede offisielle u-hjelpen fullstendig i skyggen.

Rapporten er tvetydig i forhold til akkurat hva som skal beskattes. Talleksemplene er relatert til hvor mye dyrere det vil bli å sende e-post, mens hovedformuleringen gjelder "data sent over Internett". Det er tydelig at det dreier seg om et forslag til ettertanke og en oppfordring til debatt, heller en et forslag om en øyeblikkelig internasjonal reform.

Rapporten lister en rekke observasjoner som samlet formidler inntrykket av at Internett-tilgangen er så begrenset til velstående land, at det skjerper det ellers så velkjente fenomenet - de rike blir rikere, de fattige fattigere. Det kreves åtte gjennomsnittlige årslønner i Bangladesh for å skaffe en PC, mot én månedslønn i USA. Typisk for Afrika er at en Internett-forbindelse koster 100 dollar i måneden, mot 10 dollar i USA. Industrilandene har 15 prosent av verdens befolkning, og 88 prosent av Internett-brukerne. Det sørlige Asia samler en femdel av menneskeheten, men bare hver hundrede Internett-bruker.

Rapporten gjør rede for en rekke konkrete tilfeller som viser at Internett og informasjonsteknologi kan være et utgangspunkt for økonomisk framgang også innen fattige miljøer. Eksemplene går på alt fra mobilisering mot økonomiske overgrep, til snedig bruk av elektronisk handel. UNDP advarer at Internett ikke kan erstatte legemidler og rent vann. Men en infrastruktur for informasjons- og kommunikasjonsteknologi, implementert med utgangspunkt i spesifikke og lokale behov, er en viktig betingelse for å snu den økonomiske utviklingen slik at gapet mellom fattig og rik kanskje kan reduseres om noen år.

Og til det trengs penger.

Utover bitskatten og dokumentasjonen av hvordan dagens markedsstyrte Internett-spredning utvider klassiske sosiale og økonomiske skiller, inneholder UNDP-rapporten en rekke interessante utfordringer. Den bemerker blant annet tørt at racerkjørere ikke er det beste rådgivere for offentlig transport - og foreslår at andre enn forskere i spissen for IT-revolusjonen trekkes inn når retningslinjene for framtidens teknologi skal utarbeides. UNDP krever opprettelsen av globale fora og et institusjonalisert samarbeid mellom industri, forskere, regjeringer, regulerende institusjoner, interesseorganisasjoner og massemedia.

Rapporten er et viktig korrektiv til alle teknologifetisjister som drømmer om "a computer on every desktop", "information at your fingertips" og "a digital nervous system" uten å ta høyde for at storparten av jordas befolkning ikke har elektrisk strøm og aldri har tatt i en telefon.

Til toppen