Bli kvitt Storting og IT

Telenor-konsernet er ute å kjøre. Varskorop fra direktørkontorene i televerket er ikke bare sutring. Farene er reelle, men de kommer ikke fra andre teleaktører; de største truslene mot Telenor er Stortinget og manglende fokus på kjernevirksomhet.

Telenor-konsernet har en misunnelsesverdig posisjon med kunder så å si i hver eneste husholdning og bedrift i Norge. Slik har det vært i mange år og slik vil Telenor selvfølgelig at det skal være. Dog har det allerede begynt, ikke å være slik. En rekke teletjenester har blitt konkurranseutsatt og Telenor har måttet omstille seg.

Jeg husker i min studietid i USA i perioden 1983 til 1986 da telefonsamtaler kostet under én dollar i minuttet fra USA til Norge, mens det kostet rundt det tredobbelte å ringe andre veien. Slik er det ikke lenger. Nå kan man ringe til USA for 3 kroner og 88 øre på dagtid og 3 kroner og 21 øre på kveldstid hos det norske televerket. Det er en ganske annen virkelighet - som telebransjen ikke har vært vant til, men som er den brutale hverdag i databransjen.

Nå er jo ikke Telenor og televerket lenger det samme. Selskapet har like mange ansatte som det hadde da det var Televerket, men nå gjør rundt halvparten av de ansatte den samme jobben som alle de ansatte gjorde tidligere. Den andre halvparten jobber innen nye forretningsområder. Det betyr at svært mange tradisjonelle televerkansatte har fått samme behandling som tradisjonelle bankfolk har fått i bankene. Satsing på en lang, tro og trygg karriere har kort og godt endt opp med oppsigelse. Det er kun dem som har vært villig til de nødvendige voldsomme omstillinger som har overlevd. Inn har det strømmet på med 28-åringer med høy lønn, lav ansiennitet, høy arbeidskapasitet, lave familieforpliktelser, høy terskel for stress og liten frykt for teknologi. Endrings- og teknologifobiske førti- og femtiåringer har blitt kastet på dør.

Men det var jo ikke skjebnen til Televerk-ansatte jeg skulle snakke om. Det var truslene mot Telenor. Den største trusselen mot Telenor er Stortinget. Den nest verste organisasjonen til å lede en bedrift er Regjeringen; den verste - Stortinget. En gigantbedrift som Telenor har ikke sjanse på lang sikt med Staten som hovedeier. Alle andre vesentlige televerk, med unntak av Telia - som muligens er på vei mot privatisering - er i ferd med å bli fristilt fra politikernes klåe og forretningsmessig ukyndige fingre. Til og med det russiske televerket vil bli styrt profesjonelt.

Konsernsjef Hermansens stor problem er at han er arbeiderpartimann. I gode gamle dager var Televerket en naturlig del av staten. Men, så har brysomme konkurransepålegg fra internasjonale organisasjoner snudd hele situasjonen på hodet. Om 62 dager kan i prinsippet hvem som helst drive televerk - i Norge og de fleste land vi sammenligner oss med. Det er bare det at de fleste landene vi sammenligner oss med, har tatt konsekvensen av dette og sluppet sine hjertebarn mer eller mindre fri til å bli voksen i en ny verden; bare ikke Norge.

Matkarrogante statsdogmatikere i Norge nekter å slippe taket. De ser ikke at Televerket må slippes hvis det skal klare seg. Det må gjennom flere runder med smertelige tilpasninger, og det må ha frie tøyler til å ta tøffe, forretningsmessige prioriteringer som ikke akkurat er comme il faut på Løvebakken.

Ikke minst trenger Telenor penger - mange penger - og jeg tviler på at Stortinget er villig til å gi selskapet tilstrekkelig kapital. I det private marked er det nok tilgjengelig kapital, og selskapet vil bli tvunget til å gjøre nødvendige tilpasninger for å få kapitalen. Markedet og Stortinget stiller ganske så forskjellige krav for å sette inn kapital. Tilpasning til markedets krav er av det sunne for Telenor - som bedrift, mens tilpasning til Stortingets krav kan være alt fra sunt for selskapet - som bedrift - selv om det kan være riktig av for eksempel kortsiktige distriktspolitiske hensyn.

Problemet for Hermansen er at han har forgreininger inn i den krets av kvinner og menn med politisk makt i Norge som er den største forkjemper av statlig eiermakt i fedrelandet. Som bedriftsleder vet han at han må slippe fri fra åket, men som politisk dyr kan han ikke legge inn bredsiden for å få det til.

Jeg tror at dette er den aller største faren for Telenor i fremtiden. Selskapet er ikke lenger enn et stortingsvedtak - eller et manglende stortingsvedtak som sådan - unna en katastrofe. Vi har et dominerende korps av politikere i Norge som tror at den eneste måten å oppnå politiske resultater er gjennom offentlig eide og statlig styrte bedrifter. Forståelsen for konseptet av å stimulere et næringsliv av private bedrifter slik at man oppnår også politiske resultater er særdeles mangelfull.

Jeg er hellig overbevist om at Hermansen er nødt til å fremtvinge en privatisering av Telenor slik at selskapet får frie tøyler til å posisjonere seg i forhold til en virkelighet som få politikere ser rekkevidden av.

Fremtidens farligste Telenor-konkurrent er ikke nødvendigvis andre teleselskaper, men kan eksemplifiseres gjennom et selskap som Merkantildata ASA. Med en omsetning som bryter 5 milliardersgrensen i 1998 og er på vei mot 10 milliarder i år 2000, blir selskapet en formidabel aktør i den nye virkeligheten der data og tele er del av samme marked.

Telenor har møtt denne konkurranse ved massive oppkjøp i IT-sektoren, noe jeg ser på som en feilslått strategi. Selskapet bør konsentrere seg om kjernevirksomhet - kommunikasjonstjenester - og heller gå i allianser med IT-selskaper som Merkantildata og IBM. Slik Telenor opererer nå, skyves IT-selskapene over til telekonkurrenter som er flinkere til å holde seg til kjernevirksomheten.

Telenor mangler den informasjonsteknologiske breddekompetansen som kreves for å lage fremtidens ende-til-ende tele/IT-løsninger. Selskapet har gjort en rekke oppkjøp innen IT, uten å vise evne til å integrere nyinnkjøpte selskaper i konsernet. Det kanskje største problemet er at Telenors kultur er i enorme forandringer som følge av hamskifte fra televerk til konkurranseutsatt bedrift. Selskapet er nødt til å fullføre transformasjonen og sørge for at en ny kultur får satt seg.

Telenor Bedrift - en heterogen informasjonsteknologisk gjøkunge som er klattet sammen av et utall IT-bedrifter - er et slående eksempel på Telenors problemer. Til tross for høy omsetning greier ikke selskapet å tjene penger. Et sammenlignbart selskap - Merkantildata ASA - som har funnet formelen for suksess ved å kombinere sunn organisk drift med oppkjøp, leverer i 1997 et resultat opp mot 150 millioner kroner. Selskapet har vist en unik evne til å innlemme oppkjøpte selskaper i bedriftens kultur slik at nøkkelfolk blir, og selskapene gjør det bedre under Merkantildata-paraplyen enn de gjorde på egenhånd.

Som privat bedrift står Merkantildata fritt til å disponere sine ressurser som de vil, og selskapet kan gjøre de nødvendige prioriteringer uten innblanding fra politikere. Det kan holde fokus på kjerneområder og flytte ressurser fra områder med dårlig inntjening til områder hvor selskapet kan tjene bedre. I morgendagens IT- og televirkelighet blir dette en forutsetning for å overleve. Man kan jo bare se på det ramaskrik som vi opplever når Telenor forsøker å effektivisere et distriktspolitiske tiltak som det å ha Opplysningen spredt rundt på flere titalls steder i landet.

Mine råd til Telenor og Hermansen er derfor: Bli kvitt Stortinget og sørg for å bli privatisert - kom dere ut fra under politikernes åk. Kvitt dere også med all IT-virksomhet som ikke er direkte relatert til kjernevirksomheten. Det er direkte unaturlig at Telenor skal lever PC-er. Når dere har kvittet dere med IT-virksomhet som stjeler fokus fra kjernevirksomheten, bygg allianser med de viktigste IT-aktørene i de markedene dere satser på. Derved står dere rustet til å møte den nye virkelighet som kommer, og dere slipper at viktige IT-aktører allierer seg med konkurrentene.

Husk - man kan ikke gjøre alt best, men man må være best i alt man gjør!

Til toppen