Arild Haraldsen er administrerende direktør i NorStella, og leverer jevnlig kommentarer til digi.no.

Blir vi dummere av å google?

Nicholas Carr advarer igjen mot IT i sin nye bok The Shallows.

Arild Haraldsen er administrerende direktør i NorStella, og leverer jevnlig kommentarer til digi.no.
Arild Haraldsen er administrerende direktør i NorStella, og leverer jevnlig kommentarer til digi.no.

Teknologimotstanderen Nicholas Carr fornekter seg ikke.

I sin bok The Shallows – som henviser til manglende dybde og refleksjon – advarer Nicholas Carr oss mot den teknologiske utvikling. Den teknologien vi omgir oss med bidrar til å svekke vår evne til refleksjon, kreativitet og selvstendig tenkning, sier han.

Vi mister evnen til å huske, til å tenke og til å skrive. Ja, han advarer også taxisjåfører mot å bruke GPS i stedet for å memorere alle gatenavnene!

Han har tilsynelatende grundig bakgrunn for sine meninger. I sin bok tar han uttalelser fra greske filosofer til dagens nevrobiologer og hjerneforskere til inntekt for sitt syn. Han refererer blant annet til undersøkelser fra Norge, Danmark og England, der intelligenstester utført på tenåringer i 1970- og 1980-årene, sammenlignet med tilsvarende tester 1990-årene i og opptil 2008, viser at intelligensnivået synker. Han setter dette i sammenheng med at utbredelsen av Internett er langt større der enn i andre land.

Slik fortsetter han. Han sammenligner Fredric Taylors Scentific Management fra begynnelsen av forrige århundre, med Googles algoritmesøk i dag. Taylors «system» var å effektivisere arbeidsproduktiviteten ved hjelp av tidsstudier, og på den måten stykke opp arbeidet i mindre og mer effektive deler. Det førte til at arbeideren ble en robot, fulgte den skrevne instruksjonen, og ble fratatt evnen til selvstendig tenkning, herunder refleksjon om grunnlaget for tidsstudiet og sin forståelse av resultatet av den.

På samme måte er det med søk gjennom Google eller andre søkemotorer. De er basert på skjulte koder som i realiteten er arbeidsinstruksjoner som vi bare må følge. De mekaniserer de intellektuelle prosesser vi ellers måtte utføre for å finne frem til det resultat vi er ute etter, ifølge Carr.

Hvis noen synes sammenligningen er litt sær, har de i hvert fall min støtte.

Det som er Carrs hovedinnvending mot den teknologiske utviklingen er ikke bare at vi mister evnen til selvstendig tenkning og memorering, men at utviklingen åpner opp for alle mulige slags distraksjoner. Kommunikasjonen skjer interaktivt, med hyperlenker, muligheter for å søke å finne frem til assosierte informasjonselementer, bruk av ulike typer kommunikasjonsuttrykk, multimedia og så videre. Alt dette fører til at evnen til konsentrasjon og fordyping forsvinner, og det forandrer også vår forståelse av innholdet.

Det skal man si om Carr – han bruker sin egen medisin. Når han skrev denne boken måtte han flytte, kutte ut all e-post, stenge sin Twitter-konto og sin blogg, og var ikke lenger aktiv på Facebook. Det ble forstyrrende: Han fikk ikke tid til den type fordypning og refleksjon som denne boken krevde…

Boken har fått meget god omtale de fleste steder. Jeg for min del ser store svakheter ved den:

  • For det første har den en underlig bruk av kilder. Alt han referer til støtter hans eget – på forhånd uttalte – syn. Det er åpenbart at han fortolker andres bidrag feilaktig for å finne støtte for sitt syn. På den måten går boken i sin egen felle så å si: Den er «shallow», det vil si grunn, uten dybde og uten selvstendig refleksjon. Og det er åpenbart at han har funnet kildene ved «søk», altså akkurat det han selv kritiserer.
  • I tillegg har han ingen ting positivt å si om ny teknologi, og det er litt underlig. Han kunne gjerne for eksempel ha tatt for seg «online education» (fjernundervisning), som nettopp baserer seg på moderne teknologi, og som forskningen viser gir bedre resultater enn tradisjonell skolemessig undervisning.

Det viktigste er imidlertid er at Nicholas Carr her plasserer seg som teknologipessimist i den debatten som har foregått i mange år om teknologiens betydning for utvikling av samfunnet, kulturen og enkeltmennesket. Her skiller man mellom teknologioptimister og teknologipessimister.

Teknologioptimistene sier at teknologi i seg selv er nøytral i forhold til bruken, om den brukes til godt eller ondt. Det er mennesket som alltid vil bestemme hva teknologien skal brukes til. Teknologien styrer ikke oss, det er vi som styrer den. Nicholas Negroponte og Don Tapscott er i denne kategorien.

Det finnes varianter av dette synet. I en tidligere artikkel skrev jeg om Kevin Kellys bok What Technology Wants. Han plasserer seg klart i denne med den variant at han tilsynelatende ser positivt på at teknologien faktisk styrer oss i en viss grad.

Teknologipessimistene ser teknologiutviklingen som et skritt tilbake, og mener den i all hovedsak har negative effekter. Nicholas Carr er i denne gruppen sammen med avdøde Neil Postman som blant annet har skrevet boken Technopoly: the Surrender of Culture to Technology.

For nærmere debatt om dette temaet, se her.

Ops! Her gjør jeg nettopp det Carr advarer mot. Jeg legger inn lenker til relaterte temaer.

Carr kaller det distraksjon. Andre vil kalle det kunnskapsutvikling.

Hva mener leserne?

Til toppen