Blogger samler Irans opposisjon

Iranske opposisjonelle har gjort farsi til verdens fjerde største blog-språk, ifølge Nasrin Alavi.

Iransk-britiske Nasrin Alavi gav opp en karriere i City i London for å dra tilbake til Iran og arbeider for en frivillig organisasjon. Hun har brukt mye tid de siste fire årene på å kartlegge og gjennomgå anslagsvis 64 000 blogger på farsi, som til sammen utgjør det kanskje viktigste samlingspunktet for opposisjonelle i Iran.

Hennes bok We Are Iran: The Persian Blogs utgis i disse dager i engelsk oversettelse hos Portobello Books, og kan kjøpes gjennom nettstedet Word Power (følg lenken under boktittelen).

Den som utløste blogvirksomheten i Iran, ifølge Alavi, var den unge journalisten Hossein Derakhshan. Han lanserte en av de første farsi-språklige bloggene fra Canada i november 2001, og fikk så mye respons at han supplerte sin blog med instrukser på hvordan folk kunne opprette sin egen blog på mindre enn ti minutter.

Det utløste en kjedereaksjon. I en artikkel i Financial Times skriver Alavi at det per i dag er anslagsvis 75 000 blogger på farsi, 11 000 flere enn da hennes bokmanuskript var ferdig. Alavi mener at denne iveren har gjort farsi til verdens fjerde mest utbredte blog-språk.

Ifølge den internasjonale journalistorganisasjonen Reportere uten grenser, er Iran «Midtøstens største journalistfengsel». Den første regimet fengslet for blogging, var journalisten Sina Motallegi i 2003. Siden er det blitt mange flere.

Alavi skriver at regimet i oktober ga en lokal bedrift kalt Delta Global i oppgaver å filtrere absolutt all internettrafikk i landet, og at myndighetene også vurderer hvordan de kan tvinge alle innenlandske brukere inn i et kontrollerbart nasjonalt intranett etter kinesisk modell.

I mellomtiden brukes anonyme blogger til å diskutere en rekke fritenkende emner – ikke bare politikk og religionskritikk men også Celine Dion, Harry Potter, skjønnhetspleie, kjærlighet, MP3, vin og dans – mens regimets øverste jurist ayatollah Sharoudi klager over at Internettet er en «trojansk hest med fiendtlige soldater i magen».

Iransk politikk domineres av vokterrådet, en gruppe på 12 menn utnevnt av den øverste religiøse lederen som sitter helt til han utpeker en etterfølger. Vokterrådet overprøver alle vedtak i alle demokratisk valgte organer, og har til og med grunnlovens velsignelse til å sile ut kandidater til alle organene før ethvert valg, dersom det anfører at vedkommende ikke er «lojal mot Islam og grunnloven». Blant dem som ble silt ut ved valget i fjor var et av ayatollah Khomeinis – regimets grunnlegger – konservative og sjadorkledte barnebarn.

Alavi og andre iranske opposisjonelle poengterer at det fundamentalistiske regimet ikke har greid å overvinne folket, at 70 prosent av landets innbyggere er under 30 år gamle, at andelen som kan lese og skrive er på over 90 prosent, og at annenhver student som tar høyskole- eller universitetseksamen er kvinne. Det er stigende misnøye over at mullaene gjør som de tidligere partikadrene i Sovjetunionen og beriker seg på folkets bekostning, og det er økende avstand mellom de styrende og vanlig folk i by og bygd.

Folkeviljen uttrykkes likevel i de valgte organene: Nasjonalforsamlingen har vedtatt lover som forbyr tortur, garanterer pressefrihet, bedrer kvinnenes stilling i ekteskapet, skjerper kravet til juryer i rettssaker med mer. Alle er satt til side av vokterrådet.

Undertrykking avler galgenhumor. Alavi siterer dette utdraget fra en formanende blogger: «Hvor idiot må man være for å våge å tro at vi ikke har frie valg! Ta landsbyen vår, for eksempel. Der kan du stemme på Hajji Aghag. Du kan ved Gud ikke mene at han ikke egner seg. Hans datter er også kandidat. Og det er ingen forskjell mellom menn og kvinner, ikke sant! Og hør her, dere hundeetere! Liker dere henne ikke? Sønnen hans er også kandidat. I tillegg er hans onkel og svigerinne og … alle er kandidater! Hvordan kan et valg være friere enn det?»

opendemocracy.net debatteres Iran på engelsk, med deltakelse av mange iranere.

    Les også:

Til toppen