Ved fremleggelsen av de siste resultatene fra Visma og PC-Systemer viser det seg at de to selskapene har tapt betydelige beløp på regelrett aksjespekulasjon.
Vismas tall ble offentliggjort onsdag og viser at Øystein Moan med styrets velsignelse har sølt bort minimum 1,6 millioner kroner av eiernes penger på ren aksje-spekulasjon.
Til sitt forsvar sier Moan at selskapet hadde betydelig overskuddslikviditet som man ønsket å få en høyere avkastning på, enn det man fikk i banken i vår. 20 millioner kroner ble satt i to fond. Av disse midlene er en investering på 10 millioner kroner i løpet av tredje kvartal terminert, med et realisert tap på 1,6 millioner kroner.
De resterende 10 millionene - eller hva som måtte være igjen av dem - står i et fond som forvaltes av Gjensidige.
Moan forsvarer denne plasseringen delvis med at Gjensidige er en betydelig eier i Visma. Han sier at tidshorisonten på investeringen er to til tre år.
Like fullt står investeringen bokført i balansen under posten "kontanter og andre likvide midler".
Forklaringen forøvrig er så tynn at det blir rent latterlig. Det er over hodet intet argument for å foreta en fondsinvestering at forvalteren er en stor eier i Visma.
I denne sammenhengen er det også irrelevant at Visma satte pengene i fond og ikke i enkeltaksjer, som PC-Systemer har gjort.
Dersom det er slik at et selskap har for mye penger i banken i forhold til hva driften krever, så får de heller levere dem tilbake til eierne.
Grunnen til at Boasson - og flere andre IT-ledere med ham - ikke ønsker å gjøre det, er at disse selskapene ikke vil risikere å havne i en likviditetsknipe midt i en ekspansjonsperiode, samtidig med at egenkapitalmarkedet tørker ut.
Man sier vel dermed at man ikke har tillit til at eierne vil stille opp med ny kapital når det er påkrevd.
Dersom det er hold i et slikt resonnement så har man altså en ekstra kostnad å ta hensyn til ved vurderingen av investeringer i IT-selskap ved Oslo Børs. Det er en kostnad knyttet til overkapitalisering av selskapene og materialiserer seg i en lav avkastning på bokført kapital i selskapene.
En alternativ forklaring vi kan ha noe sans for, er at det er kostnader knyttet til innhenting av nye egenkapital som rettferdiggjør at et selskap i korte perioder er høyt kapitalisert.
I praksis har man vel valget da - enten ved å ta denne emisjonskostnaden (som forøvrig er langt lavere ved rettede emisjoner mot eksisterende eiere) - eller å se at en tilsvarende "kostnad" dukker opp i selskapet ved lav avkastning på kontantbeholdningen.
Problemet vil ventelig være vesentlig lavere det øyeblikket norske børsnoterte selskap får anledning til å kjøpe tilbake egne aksjer, og dermed regulere balansen fortløpende.
I mellomtiden finnes det overhodet ingen unnskyldninger når en administrerende direktør søler bort eiernes penger på aksjespekulasjoner.
De skulle hatt skikkelig juling - både Boasson og Moan - men det blir kanskje vanskelig å få til når de investerer med styrets fulle samtykke?
Styreformann Svein Ribe-Anderssen i Visma burde vite bedre - eller kanskje skjønner ikke mannen selv forskjellen på Orkla-konsernets investeringsvirksomhet og Vismas rene spekulasjoner?
