Internett er en måte å distribuere digital informasjon som egner seg til absolutt alle former som slik informasjon kan innta. Det kan brukes til dokumenter og andre skriftlige meddelelser, det kan brukes til radio og til video, og det kan brukes interaktivt. Det kan brukes til telefonsamtaler og til videokonferanser. Det kan brukes til TV, til betal-TV og til å kortslutte videosjappa og plateforretningen. Det rekker over hele verden og er ikke underlagt nasjonale særegenheter av noe slag.
Kort sagt: Internett har alt i seg til å bli det virkelig universelle mediet, dette storslåtte tjenesteintegrerende nettverket - "the GUN" eller "global unified network" - som vi har drømt om i mange år.
Det er fortsatt et stykke igjen til dette potensialet er realisert. Årsaken er at infrastrukturen som skal bære mediet ikke har nok kapasitet. Grunnen til at ikke alt annet avskaffes - analog telefoni, ISDN, kabel-TV og så videre - er at båndbredden til brukerne ikke strekker til.
Tenk deg en hverdag der båndbredden på Internett er tilnærmet ubegrenset. Vil du se et TV-program, kopler du TV-skjermen på programmets nettadresse. Vil du se en årgangsfilm, går du til den virtuelle videosjappa og bestiller den til umiddelbar visning. Har du plutselig fått dilla på Bela Bartok, finner du fram til nettstedet der du kan velge mellom Menuhin og Mutter - og hundre andre - som solister i fiolinsonaten. Ønsker du en god bok, laster du den ned til din "Palm" og leser den der.
Sammenlikn med dagens situasjon. Kabel-TV-selskapet forkynner nok en gang at det skal holdes avstemning i nabolaget om hva slags kanaler den enkelte skal ha tilgang til. Vi får velge blant forhåndsoppsatte pakker, og det totale tilbudet er på noen tiltalls kanaler. Hva med alle de andre? Og hva i all verden har en kabelleverandør med å organisere avstemninger om hva vi skal se på? Er ikke dette noe som den enkelte bør kunne velge selv?
Jeg ønsker meg frihet, og bredbånd er løftet som gir meg denne friheten. Jeg vil ha en tilknytning til det universelle digitale nettet der alle tjenestene jeg ønsker kan befordres problemfritt. Jeg vil ha tilgang til det universelle biblioteket av alt mennesket har skapt av digitalt formiddelbar kultur, fra bilder og bøker til musikk og film. Jeg vil ikke lenger godta at kabelleverandører begrenser min tilgang til TV, at videosjapper begrenser min tilgang til film, at bokhandlere og biblioteker skal tilby bare sitt begrensede utvalg av det verdenslitteraturen har å by på.
Jeg ønsker meg frihet, og jeg vet at den er teknisk oppnåelig. Det er snakk om å sørge for båndbredde. Jeg skjønner at dette tar tid, men jeg skjønner ikke hvorfor det nøles med å sette i gang for alvor. Hvilket annet kollektivt tiltak kan utløse mer individuell frihet enn nettopp dette? Hva slags argumenter har de som vil fortsette å begrense vår frihet?
Stygge tanker dukker opp.
Kanskje politikerne hater raske forandringer. Kanskje har de mer enn nok med at Internett allerede beveger seg raskere enn deres fatteevne.
Kanskje sterke aktører innen medier, kultur, underholdning og reklame frykter nye strukturer der pengene strømmer i nye retninger.
Kanskje de som leverer signalene fortsatt vil ha et ord med i laget på hva signalene skal inneholde.
Kanskje det virkelig er slik at ingen frihet kan innføres uten å vekke motstand.
Mitt forslag er at vi feier tvil og etablerte interesser til side - og får fart på den virkelige Internett-revolusjonen.
* * * * * * * * * * * *
Nysgjerrig på bredbånd? Sjekk ut digi.no/trend.
