Bygg drømmemaskinen selv

Å bygge en PC er egentlig ingen stor bragd. Derfor er det mange som kjøper løse deler og setter sammen PC-en selv. Har man derimot begrensede midler, får man ikke alt. Dette var også digi.nos utgangspunkt da vi satte i gang.

Det første man bør gjøre når man skal kjøpe seg datautstyr, er å bestemme seg for hvor mye penger man ønsker å bruke, samt på hvilke deler i maskinen man vil ha mest ytelse fra. Det er nemlig slik at de fleste delene i en PC finnes i mange utgaver, alle med svært varierende kvalitet og ytelse.

Etter å ha studert prislistene til en del forhandlere, klarte vi til slutt å velge ut de delene som behøves i en relativt kjapp hjemme-PC idag. Vi hadde i begynnelsen et budsjett på 15.000 kroner, men endte opp på nesten 16.500 kroner. Vi skulle jo tross alt ikke bygge noen sinke!

Vi valgte følgende komponenter:

  • Intel Pentium II 233 MHz prosessor med vifte
  • Asus P2L97 hovedkort
  • 2 stk. 32 MB SDRAM DIMM minnemoduler
  • Quantum Fireball SE 4,32 GB EIDE harddisk
  • Hercules Stingray 128/3D grafikkort med 6 MB minne og PCI-buss
  • Creative Labs Discovery multimediapakke med blant annet SoundBlaster AWE 64 lydkort og 24X CD-ROM spiller
  • 15-tommer Panasonic TX-T1565 skjerm
  • Chieftec ATX miditower kabinett
  • Cherry tastatur
  • Sony diskettstasjon
  • Microsoft IntelliMouse

Som mange vil se av komponentene over, har vi lagt vekt på å få mye ytelse ut av maskinen. Dette har blant annet gått ut over skjermen, som kanskje ikke er den aller ypperste man kan få kjøpt. Mange ville nok i dag valgt en 17-tommers skjerm, men den koster en god del mer.

Komponentene ble kjøpt inn hos tre forhandlere i Oslo-området: Tech Computers, Compo Data og Vision Computer. Valget av forhandlere var først og fremst begrunnet med pris, enkelte av komponentene var tilbudsvarer. Men et par av komponentene var bare tilgjengelige hos én av forhandlerne.

Etter å ha fått alt med oss på kontoret, var det å sette i gang med byggingen. Det er gjerne en fordel å starte med kabinettet, det er tross alt dét alt skal puttes inn i. Det fulgte ingen monteringsanvisning med kabinettet. Allerede her kunne mange nybegynnere ha gitt opp. Det er mange deler å holde styr på, så man bør være litt bevandret i innmaten på PC-er fra før.

Det første vi monterte i kabinettet var hovedkortet. Siden kabinettet var relativt stort og hovedkortet i ATX-format, var det rimelig greit å få det på plass. Hovedkort i den eldre AT-standarden er gjerne noe større og dermed også mer krunglete å få inn.

Så var det klart for å sette inn prosessoren. Siden denne utvikler en del varme (nok til å steke egg...), monterte vi en vifte på den. Prosessoren er utstyrt med spor som viften kan klemmes fast i. Prosessoren satte vi ned i Slot 1-sokkelen som står på høykant på hovedkortet. Det var bare å trykke den ned og skyve på to klemmer på toppen av den. Da satt den fast. Viften koblet vi til et spesielt strømuttak på hovedkortet.

For å få prosessoren til å operere ved riktig hastighet, måtte vi gjøre visse innstillinger på hovedkortet. Dette gjøres ved å sette såkalte jumpere i riktig posisjon. Jumperne er små ledere som settes over to strømførende pinner på hovedkortet. Hvordan jumperne skal settes på plass, varierer fra hovedkort til hovedkort, men dette er alltid godt forklart i instruksjonsboken til hovedkortet.

Deretter var det minnets tur. Dette er blitt enklere med de relativt nye DIMM-modulene (Dual Inline Memory Module). De kan bare settes inn på én måte, og det var egentlig bare å dytte dem på plass. Festeklemmene klappet igjen av seg selv.

Så var det tid for grafikkort og lydkort. På de fleste hovedkort beregnet for Pentium II finnes det i dag tre forskjellige typer sokler for kort. Dette er AGP (Advanced Graphics Port), PCI (Peripheral Component Interconnect) og ISA (Industry Standard Architecture). De tre sokkeltypene er merket med forskjellige farger i tillegg til at størrelsen er forskjellig. AGP brukes kun til grafikkort, men kortet vi kjøpte var ikke av den typen. Derfor fikk denne sokkelen stå ubrukt inntil videre.

PCI-kort skal settes inn på en slik måte at de påmonterte brikkene vender nedover. Selve monteringen er enkel. Det er bare å sikte inn og trykke ned. Vi skrudde inn én skrue, og så var grafikkortet på plass.

Lydkortet er beregnet for en ISA-port og settes inn med brikkesiden opp. Monteringen foregikk ellers på nøyaktig samme måte som for grafikkortet. Etter at de to kortene var på plass, var det fortsatt plass til ett AGP-kort og fire PCI-kort, eventuelt tre PCI-kort og ett ISA-kort

Så var det harddisken, diskettstasjonen og CD-ROM-en sin tur. Vi tok den sistnevnte først. Denne passer rett inn de øverste lukene i kabinettet. Spilleren festes med fire skruer. Bak på spilleren er det en rekke kontakter. Til disse fester man en ledning fra strømforsyningen og en datakabel til en av harddiskkontrollerne på hovedkortet. I mange tilfeller er dette en noe krunglete oppgave, da det ikke alltid er avmerket hvilken vei pluggene skal føres inn i kontaktene. I vårt tilfelle hadde vi flaks. Vi monterte også en ledning som går direkte til lydkortet. Denne må brukes hvis man vil bruke lydkortet når man spiller vanlige musikk-CD-er.

Diskettstasjonen passet i en mindre luke litt lenger ned på kabinettet. Også denne festet vi med et par skruer. Ved hjelp av en ledning fra strømforsyningen og en datakabel til diskettkontrolleren på hovedkortet, var diskettstasjonen ferdig tilkoblet.

Selv om det var flere luker på kabinettet, valgte vi å plassere harddisken i en brønn inne i kabinettet. Man har normalt ikke behov for å ha tilgang til harddisken under bruk. Denne kobles til strømforsyningen og den andre til harddiskkontrolleren.

Det finnes altså to kontakter for harddisker og CD-ROM, og en kontakt for harddisk på hovedkortet. Det er enkelt å se forskjell på kontaktene, i tillegg er dette godt forklart i instruksjonsboken til hovedkortet. Vi monterte harddisken og CD-ROM spilleren til hver sin kontakt, rett og slett fordi det er enklest. Men det er trolig også en fordel ytelsesmessig. De to lagringsenhetene slipper da å dele datakabel og kontroller. Til hver datakabel, også den til diskettstasjonen, kan man koble to enheter. Når det gjelder kablene fra harddiskene, må man gjøre visse innstillinger på de ekstra lagringsenhetene for å få alt til å virke. Dette er gjerne forklart i manualene til både hovedkortet og lagringsenhetene.

Etter at lagringsenhetene var på plass, var det forsatt to luker for 5 1/4 tommers enheter og én luke for en 3,5 tommer enhet ledig. I tillegg var også en intern 3,5 tommers brønn ledig. Vi hadde altså fortsatt gode oppgraderingsmuligheter i dette kabinettet.

De fleste ATX-kort har fast påmonterte seriell-, USB- (Universal Seriel Bus) og parallellporter. Dette gjør at man ikke lenger trenger å fikle med ledningene til disse.

Det eneste som nå gjensto, var å koble hovedkortet til kabinettet. Dette gjøres ved hjelp av en stor og en rekke små plugger. Siden all kontroll av strømforsyningen nå går gjennom hovedkortet, er det viktig å koble disse ledningene riktig. Ellers vil PC-en virke svært død. Det fikk vi erfare! Hovedkortet hadde ikke støtte for alle de forskjellige ledningene kabinettet var utstyrt med. Diodene for harddiskbruk og den egentlig utgåtte Turbo-funksjonen fikk forbli ubrukte.

Etter å ha skrudd på lokket på kabinettet og koblet dette sammen med mus, tastatur, skjerm og høytalere, var det på tide å å se på programvaren. Før man kan legge noe inn på harddiskene, må man gi den innebygde programvaren (BIOS eller Basic Input/Output System) beskjed om hva slags harddisker som finnes i maskinen. Dette gjøres enkelt ved at man etter å begynt oppstartingen av maskinen, trykker på en bestemt tastekombinasjon. Hva denne er, varierer mellom de forskjellige BIOS-leverandørene. Vårt hovedkort hadde BIOS fra Award, så da var det bare å trykke på Del-knappen. Da kommer man inn i et skjermbilde hvor man kan gjøre en rekke innstillinger.

De aller fleste moderne BIOS har en funksjon for automatisk å oppdage hva slags IDE-harddisker som er koblet til hovedkortet. Dette gjaldt også for Award BIOS. Man bør likevel være klar over at denne funksjonen ikke registrerer CD-ROM-spilleren, men dette er heller ikke nødvendig, da denne kun kan brukes sammen med spesielle drivere for de forskjellige operativsystemene man kan velge mellom. Med CD-ROM-spilleren fra Creative fulgte det med en oppstartsdiskett for MSDOS og en CD med blant annet DOS-drivere.

Siden vi skulle installere Windows 95, brukte vi oppstartsdisketten fra Creative og startet opp PC-en med denne inne i diskettstasjonen. Etter noen sekunder kommer man inn i MSDOS. Det man nå må gjøre for å komme videre, er å klargjøre harddisken for bruk. Man bruker da et program på disketten som heter FDISK. Dette brukes til å dele inn harddisken i én eller flere partisjoner. Dette programmet er ikke like intuitivt for alle, og det finnes andre programmer som gjør den samme jobben på en mer smidig måte. Ett eksempel er PartitionMagic fra PowerQuest.

Hvor mange partisjoner man skal ha og hvor store disse skal være, er vanskelig å gi noe fasitsvar på. Med Microsofts relativt nye filsystem, FAT32, har ikke partisjonsstørrelsen fullt så stor betydning for utnyttelsen av harddiskplassen som det var tilfelle med FAT16. Men langt de fleste har fortsatt kun støtte for FAT16 i sitt operativsystem, eventuelt NTFS (NT Filesystem) hvis man har Windows NT. FAT16 har også en begrensning når det gjelder den maksimale størrelsen på partisjoner. Ingen partisjon kan her overstige 2 gigabyte.

Når man har fått opprettet partisjonene slik man ønsker dem, må man starte opp maskinen på nytt. Fortsatt må man ha oppstartsdisketten plassert i diskettstasjonen. Når oppstartsekvensen er ferdig, må man formatere hver av de opprettede partisjonene. Dette gjøres enkelt med kommandoen FORMAT X: hvor X: representerer den partisjonen man ønsker å formatere. Den første partisjonen på harddisken (hvis man bare har én) heter C: Etter en stund er formateringen ferdig, og man kan legge inn andre operativsystem enn MSDOS på harddisken.

I vårt tilfelle skulle vi legge inn Windows 95 som ble levert på en CD. Siden driverne for CD-ROM-spilleren ble lastet fra oppstartsdisketten, var det bare å finne startfilen på CD-ROM-en og sette igang. Fra nå av gikk det meste rimelig greit. De problemene som gjerne oppstår, skjer fordi operativsystemet ikke har driverstøtte for de nyeste maskinvareenhetene. Windows 95 løser dette ved å laste såkalte standarddrivere for de enhetene systemet ikke gjenkjenner. Det man da må gjøre er å bytte ut disse driverne med dem som følger med de aktuelle enhetene. Ofte finnes det også enda nyere drivere på Internett. Det anbefales da som oftest å installere disse.

Dette var i hovedtrekk det som må gjøres for å få en PC opp og kjørende. Det virker kanskje som en kjempejobb, men det tar gjerne ikke mer enn et par timer, selv for folk som ikke har gjort det før.

Til tross for at prosedyren egentlig er ganske grei, anbefales den ikke til folk som ikke har noe kjennskap til hvordan en PC fungerer. digi.no anbefaler i stedet at dem som føler seg usikre på dette, får hjelp av en bekjent som er godt kjent med PC-arkitektur fra før.

Vi har testet maskinen med WinStone 98, WinBench 98 og 3Dfx sin Wizmarks. Resultatene ble som følger:

Test Resultat
Winstone 98 19,3
WinBench 98/Business WinMark 98 Graphics 95,8
WinBench 98/Business Disk WinMark 98 (KBytes/Sec) 1170
WinBench 98/High-End Graphics WinMark 98 105
WinBench 98/High-End Disk WinMark 98 (KBytes/sec) 3210
WinBench 98/CPUmark 32 589
WinBench 98/FPU WinMark 1210
WinBench 98/CD-ROM WinMark 98: Overall (KBytes/Sec) 1380
Wizmark 28955,4

Da dette er den første maskinen vi tester på denne måten, har vi foreløpig ikke noe eget sammenlikningsgrunnlag. Men svært mange PC-produsenter oppgir resultatene fra nettopp disse testene når de forteller om ytelsen til sine maskiner.

Til toppen