Bygg Norges IT-politikk på åpne standarder

Statsråd Meyer har fått ansvar for den nasjonale IT-politikken. Den må bygges på åpne standarder.

Administrerende direktør Arild Haraldsen i NorStella bidrar jevnlig med kommentarartikler i digi.no

Det ble sist fredag foretatt utskiftninger i regjeringen. For IT-politikkens del skjedde det en vesentlig endring. Ansvaret for den nasjonale IT-politikken samles i ett departement. Neste skritt må være å bygge den nasjonale IT-planen på bruk av åpne standarder.

Det var flere endringer som skjedde i Administrasjonsdepartementets ansvarsområde. Lønns- og personalpolitikken ble flyttet til det nye «superdepartementet» under ledelse av Dagfinn Høybråten. Det er viktig av to grunner. Et stort område som tok mye tid og oppmerksomhet fra administrasjonsministeren blir fjernet. For det andre slipper Meyer den rollekonflikten det er å gjennomføre endringsprosesser, og samtidig forhandle med de ansattes organisasjoner om konsekvensene av endringene.

Men av enda større betydning, er det at «samhandlingsminister» – som han nå bør kalles – Morten Andreas Meyer, også overtar viktige områder fra Næringsdepartementet som eNorge-planen, IT-standardisering, digitale signaturer og IT-sikkerhet, samt informasjonsøkonomi. I tillegg flyttes den næringsrettede konkurransepolitikken fra Næringsdepartementet til Meyer.

Denne organisasjonsmessige endring lover godt for muligheten av å ta et helhetsgrep på den nasjonale IT-politikken, slik den blir beskrevet i eNorge-planen. Flere organisasjoner – blant andre NorStella som jeg leder – tok i fjor fatt i nettopp dette da Victor Norman la frem sin IKT-strategi for offentlig forvaltning:

  • IKT-strategien i offentlig forvaltning må bygge på etablering av et felles rammeverk basert på åpne standarder – en IT-arkitektur - slik bl.a. den danske regjering har lagt opp til.
  • Utviklingen av viktige samordningstiltak innenfor offentlig forvaltning må ta hensyn til privat næringslivs behov og interesser.
  • Staten må se at det er en klar sammenheng mellom det offentlige egne samordningstiltak og bruk av åpne standarder, og privat næringslivs konkurransekraft og effektivitet.

«Samhandlingshjulet»

Den helhetlige IT-politikken består av mange elementer. Offentlig forvaltning har hatt en tendens til å fokusere på bare en eller noen få av dem. Vi har seks elektroniske samhandlingsformer, slik det fremgår av denne figuren.

  • Den ene er forbrukerrettet netthandel (C2B), og kommunikasjon/samhandling mellom enkeltindivider (C2C).
  • Videre har vi bedrifters samhandling seg i mellom, eller via elektroniske markedsplasser (B2B).
  • I tillegg har vi det offentliges samhandling med privat næringsliv (G2B) eller med privatpersoner (G2C) som Altinn er et eksempel på.
  • Til sist har vi det offentliges samhandling på tvers av etater (G2G).

Disse samhandlingsdimensjonene kan grupperes i eGovernment, eBusiness og eHandel.

Hovedpoenget med «samhandlingshjulet» er at disse formene for integrasjon/samhandling er gjensidig avhengig og støttende til hverandre. Sagt med andre ord – det offentliges samhandling seg i mellom og i forholdet til næringsliv og privatpersoner, er vesentlige forutsetninger for et konkurransedyktig næringsliv, og for privatpersoners deltagelse og bidrag til det regjeringen kaller «kunnskapsøkonomien».

Det er av avgjørende betydning at Meyer og hans departement nå ser denne sammenhengen i den nasjonale IT-politikken, og ikke fokuserer på deleelementer, nemlig IT-samordning for statens egen skyld.

Samtidig har de ulike delelementene i samhandlingshjulet ulik verdi:

eHandel: Forbrukerorientert netthandel utgjør mindre enn 0,4 prosent av den totale varehandelen her i landet. I USA utgjør forbrukerrettet Internett-handel ca. 1,6 prosent av den totale varehandel. Grunnen til forskjellen er at forutsetningene er helt annerledes i USA. De har en over hundre år lang tradisjon for postordresalg, de har mange tiårs erfaring med bruk av kredittkort for den type kjøp, og kjøp av varer i andre delstater enn den de selv bor i, er unntatt for avgift.

I USA teller forbrukerøkonomien langt mer for verdiskapningen enn i andre land. Verdiskapningen her i landet – hvis vi ser bort fra oljeindustrien – drives frem av små og mellomstore bedrifter som samhandler med andre bedrifter. Det er også slutt på det at nye aktører som etablerer seg på grunnlag av Internett (dot.com-bedrifter), kan lære bort noe til de etablerte bedriftene som velger å bruke Internett-teknologi (dot.corp-bedrifter). Tvert om. Forbrukerrettet netthandel har derfor en helt ubetydelig innvirkning på samfunns- og bedriftsøkonomien. Dot.com-tiden er definitivt over.

eBusiness: Elektronisk forretningsdrift og verdikjedeintegrasjon mellom bedrifter (B2B), er langt mer utbredt og spiller en langt større rolle for samfunnsøkonomien. B2B-integrasjon som norske bedrifter gjør innen oljesektoren, varehandelen, transport, byggebransjen og møbelindustrien, har langt større betydning for bransjen og bedriftenes konkurranseevne, enn forbrukernes kjøp av bøker og musikk over Internett.

Internasjonale undersøkelser viser at bedrifters bruk av IT har en langt større effekt på brutto nasjonalprodukt enn noen annen faktor, inkludert rammebetingelser som lavere kronekurs, rentenivå, og så videre. I de siste ti årene har økningen i produktivitetsveksten i USA vært på 3 prosent. To tredeler av dette skyldes investeringer i IT. Tilsvarende tall finnes også for Norge. Produktivitetsveksten var fra 1996 til 2002 på 1,7 prosent, hvorav 0,7 prosent var ITs bidrag. Dette er faktisk lavere enn i andre land: Både i Sverige og Finnland er ITs bidrag omtrent halvparten av produktivitetsveksten – i tillegg til at produktivitetsveksten er høyere i disse landene enn i Norge.

eGovernment: Innenfor offentlig forvaltning har man vært langt mer tilbakeholden med å bruke IT til effektivisering og økt kundeservice på tvers av etatene. Enkeltstående IT-systemer er vel og bra, men effekten og verdien for etatene selv og det marked de skal betjene, er begrenset. Det er samhandling på tvers av etatene, og i grensesnittet til privat næringsliv og privatperson, at de største bedrifts- og samfunnsøkonomiske effektene ligger.

Vi har i dag gående flere viktige samhandlingsprosjekter innenfor kategorien G2G, og G2B og G2C. Et av dem er Altinn, og det arbeidet Brønnøysundregistrene gjør for å lage et rammeverk for offentlig innrapportering basert på åpne, internasjonale standarder for informasjonsmodellering og metadata. Til tross for barnesykdommer i innkjøringsfasen har dette konseptet vakt internasjonal oppmerksomhet. En internasjonal eGovernment-konferanse støttet av EU-kommisjonen arrangeres tirsdag og onsdag i denne uken i Brønnøysund under tittelen «Semantisk interoperabilitet» hvor nettopp arbeidet med samordning blir presentert for et stort internasjonalt publikum (følg lenken ovenfor til Brønnøysundregistrene). I tillegg har vi vesentlige samordningsinitiativ innen spesielle sektorer. Mest kjent er S@mspill 2700 i helsesektoren.

En effektiv offentlig forvaltning er en forutsetning for et effektivt næringsliv. På samme måte som et effektivt bankvesen og en effektiv transportsektor, er sentrale forutsetninger for et konkurransedyktig næringsliv. Men det forutsetter en overordnet IT-arkitektur basert på åpne, internasjonale standarder.

Hva er en overordnet, helhetlig, IT-arkitektur?

Noen har tatt til orde for at staten burde få en IT-direktør. Det må bero på en misforståelse av hvordan offentlig forvaltning faktisk fungerer. Initiativet og drivkraften må ligge hos underliggende etater, som også lovmessig kan ha sin egen selvstendighet. Men det er gjennom å etablere felles standarder og rammeverk for IT-utviklingen at et departement sentralt kan «styre» IT-utviklingen.

En samordnet IT-arkitektur forutsetter noen nye grep i tillegg til det Meyer nå har gjort ved å samle de fleste tiltakene inn under sitt departement:

  • «Samordningsdepartementet» må ha ansvaret for den overordende IT-arkitekturen i betydningen å bestemme på vegne av fellesskapet hvordan IT-systemers grunnleggende arkitektur, design og utvikling skal være, og hvordan deres innbyrdes sammenheng skal fungere.
  • IT-arkitekturen må bygge på grunnleggende, internasjonale standarder som alle etater må følge. Standardene etableres av sentral politisk/departemental myndighet basert på råd fra tunge sentrale aktører i og utenfor offentlig forvaltning. Det er naturlig her å trekke veksler på allerede etablerte miljøer som Brønnøysundregistrene og KITH (Kompetansesenter for IT i helsevesenet), sammen med andre miljøer med internasjonal forankring. Blant disse standardene er felles metodikk for informasjonsmodellering (for eksempel UML), gjøre metadata tilgjengelig via Internett i form av XML-spesifikasjoner, og integrasjon mellom applikasjoner ved hjelp av webtjenester («web services»).
  • Disse miljøene bør også fungere som faglig råd/sekretariat til departementet. Dette sekretariatet bør være samhandlingsarena mellom departementet og de konkrete prosjektene som utføres i etatene. I dette faglige rådet må også næringslivets behov være representert.
  • Grunndata (som er nasjonalt felleseie) må forvaltes av Brønnøysundregistrene på vegne av fellesskapet. De må også få ansvaret for den konkrete forvaltning av den overordende IT-arkitekturen basert på EUs prinsipper for semantisk og teknisk interoperabilitet.

  • Det må etableres et nasjonal metadataregister som sikrer åpen tilgang til ulike samhandlingsmodeller og -løsninger som finnes på markedet, og med enhetlig definisjon og forståelse av dataene som det offentlige benytter i forbindelse med informasjonsutveksling med næringslivet (G2B og G2C), og internt mellom offentlige etater (G2G). Dette nasjonale metadataregisteret legges til Brønnøysundregistrene som har lovmessig pålagte oppgaver for dette i forhold til ulike offentlige registre, og nå også utviklingsansvaret for Altinn.
  • Det etableres et leverandørforum med deltagelse fra IT-leverandører og bransjeorganisasjoner. Leverandørforumet skal både kunne informere gjensidig, men også anspore IT-leverandørene til å ta i bruk standarder i informasjonsutvekslingen mellom ulike IT-systemer.

Det første overordnede grepet er tatt av «samhandlingsministeren». Nå forventes snarlig nye grep i form av praktisk handling og innhold i «den nasjonale IT-politikken». Disse tiltakene må bygge på etablering av et rammeverk for elektronisk samhandling basert på åpne, internasjonale standarder.

    Les også:

Til toppen