Bygges bredbånd med din lommebok?

Lokale bredbåndsnett spretter opp til glede for brukerne, men dette er ikke kraftselskapenes jobb.

Lokale bredbåndsnett spretter nå opp som paddehatter rundt i Norge. I mange tilfeller er det små og store lokale kraftselskapene som bygger ut. I en fersk rapport forteller Næringsdepartementet at over 50 kraftselskaper nå forsyner sine nærmiljøer med bredbånd i større eller mindre grad. (Les om bredbåndsmeldingen i boksen til høyre)

Dette er på i utgangspunktet selvfølgelig positivt – hittil har Norge ligget etter våre naboland på bredbånd, primært på grunn av våre kronglete geografi. Det er også positivt at Telenor og de andre store aktørene får konkurranse. Men....

Bak festtalene og den første begeistringer reiser kraftselskapenes rolle mange spørsmål om hvor klokt dette bredbånds-rushet er gjennomført.

Mistanken om at utbyggingen ikke skjer på kommersiell basis er umulig å unngå. Kraftselskapene er dannet for å produsere og spre strøm gjennom lokale monopoler og stort sett offentlig eierskap. At dette nettet som regel en god del optisk fiber som kan utnyttes som datanett i lokalsamfunnet er en teknisk tilfeldighet.

Nå utvider mange kraftselskaper sine forretningsområder, men gjør de dette etter forretningsmessige prinsipper? Eller skjer det på grønt lys fra politikere som ønsker seg skyts til neste valgkamp, men sender regningen til alle skattebetalere i kommunen? Hvis kraftselskapene har penger til overs, burde ikke dette komme kundene til gode i form av lavere strømregninger?

Dette illustrerer offentlig sektors evige problem. Skatteytere er i slike situasjoner egentlig aksjonærer som bærer risiko og betaler innskudd. Men de kan ikke møte opp på kraftselskapets generalforsamling og stemme over de nye planene om vesentlige utvidelser av virksomhet.

Hvis kraftselskapene har optiske fibernett eller andre fordeler som kan brukes til bygge bredbåndsnett, burde disse leies ut til kommersielle selskaper som tar kostnadene og risikoen ved å bygge ut. Dette er ikke kraftselskapenes jobb. Norge trenger ikke mer offentlig eid virksomhet - vi trenger flere bedrifter, særlig i distriktene.

Et annet like alvorlig problem er de langsiktige utsiktene. Bredbånd til hele folket er blitt den moderne kampsaken til mange i distriktene. Da blir fort tekniske og markedsmessige hensyn nedprioritert.

Mange kraftselskaper tror nok at det er få aktører som ønsker eller kan konkurrere i deres lille marked. Det stemmer nok - med dagens teknikk. Men i horisonten gryr en ny teknologi som trolig egne seg godt til billig bredbånd i utkantstrøk. De første WiMax-produktene kommer allerede i år, lover giganter som Interl.

WiMax vil fra basestasjoner kunne spre bredbånd med en rekkevidde på opp til 50 kilometer med en samlet båndbredde på 70 MBit i sekundet. Det kan fort bli en stygg konkurrent som ødelegger regnestykkene kraftselskapene har satt opp.

Kan vi få en håndsopprekning på alle som har omtalt slikt i forretningsplanene de leverte til sitt styre og kommunene?

Til toppen