På en formiddagsforestilling i New York - The Big Apple - benket jeg meg til foran lerretet med popcorn i fanget. Bak meg satt et foreldrepar med en fire-femåring. Jeg tenkte at det var ganske utrolig at jeg skulle se denne filmen som alle snakker om og som jeg ikke har filla peiling på - før alle andre nordmenn.
I alle fall - det er fullt mulig å la seg underholde av den nye Star Wars-filmen - Episode 1 - uten å ha filla peiling på hvem Darth Vader er.
Jeg hadde det morsomt den tiden filmen varte, og må innrømme at jeg ble revet med. Men da skal det også være sagt at jeg lar meg lett rive med. Selv uten å ha malt ansiktet rødt og svart i ekte Star Wars-stil, fikk jeg kjøpt billetten og slapp inn uten problemer.
_logo.svg.png){kind=logo}
Men hvem er egentlig Darth Vader?
Jeg må innrømme at det sto for meg som noe uklart der jeg satt i den dype stolen på kinoen ved Union Square. I ettertid tror jeg at jeg har forstått hvordan det henger sammen - etter fyldige referat på fan-nettsteder og av misunnelige venner har jeg skjønt hvordan det henger sammen.
For nå har jeg skjønt at det jo er den lille gutten som blir "the bad guy" etter hvert. Men i Episode 1 er han jo en av heltene når han i billøp prøver å kjøre raskere enn all verdens insekter i all verdens merkelige farkoster. Men spennende er det. I ekte Flåklypa Grand Prix-stil med dirrende gasspedaler og røykbomber og skitne triks blir kampen ført gjennom animasjoner av en annen verden.
Det er virkelig ikke spart på imponerende effekter og animasjoner, her har Lucas sikkert kunne utfolde seg så mye som han egentlig ville i de tre første filmene.
Det nordiske innslaget med svenske Pernilla gjør et greit inntrykk, selv om hun går rundt med en bekymret rynke mellom øynene uten å si noe - mer eller mindre hele tiden.
Som en fersk Star Wars-publikummer var ett av spørsmålene jeg satt igjen med blant annet: Hvem i all verden er faren til stumme-og-bekymrede Pernillas barn, som hun med tårer i øynene gir fra seg til jediridderne?
Og hva er så spennende med at den ekle et-eller-annet-skrikende, etter en laserkamp, faller ned i et svart hull? Man vet jo at skikkelsen ikke er død, for man følger da med littegranne og vet at skikkelsen dukker opp seinere...
Helt subjektiv må jeg si at mine favoritter er hestefigurene. Selv om disse også er blitt kritisert for å gjøre filmen mer "barnevennlig". Hestene snakker skikkelig amerikansk ny-slang og har sleng i buksene.
Uansett, av hensyn til dere lesere har jeg ventet med å fortelle dere at jeg har sett filmen for MÅNEDER siden. Nå er det jo egentlig ikke så stort, for om kun få timer er det Norges-premiere.
God fornøyelse.
