Data-tragedie i Oslo-skolen

I mars ble Oslo-skolene forespeilet 50 millioner ekstra til IKT. Hastverk i byråkratiet gjør den pedagogiske effekten minimal.

Saken startet 11. mars i år. Da ble det sendt ut et rundskriv til grunnskolene i Oslo, både barne- og ungdomstrinnet. En tilleggspott på 50 millioner kroner skulle brukes til informasjons- og kommunikasjonsteknologi i skolen. I stedet for å spre pengene med en liten bevilgning til alle, ble skolene oppfordret til å delta i en konkurranse, der de tjue beste prosjektene skulle premieres med anslagsvis to millioner kroner hver. Resten - rask hoderegning tilsier at det i så fall blir ti millioner kroner til gode - skulle formodentlig gå til sentrale tiltak.

Prosjektene skulle begrunnes med skolenes virksomhetsplan, og fremme den. Virksomhetsplanen er et dokument som hver skole skal ha utarbeidet for å synliggjøre overordnede mål og delmål knyttet til undervisning og andre tiltak, med virkemidler, milepæler og alt annet som kreves i en tid preget av målrettet og planmessig arbeid. Den behandles av alle instanser i den enkelte skolen, også foreldreutvalg og driftsstyre. Prosjektene måtte ellers formuleres slik at de kunne videreføres over skolenes vanlige driftsbudsjett. Den spesielle bevilgningen skulle bare brukes til grunnlagsinvesteringer.


Søknadsfristen var satt til 22. mars. Ti dager er kort tid å formulere et meningsfylt og langvarig prosjekt for flere titalls lærere og noen hundre elever, spesielt på et område - bruk av IKT i undervisningen - preget av mye usikkerhet, lite kunnskap og framfor alt mangel på ledelse fra de sentrale pedagogiske myndighetene. Det er ikke først og fremst utstyr som mangler i Oslo-skolen, men kollektiv evne til å bruke det pedagogisk. Den læreropplæringen som finnes, legger for mye vekt på å utvikle teknologiske ferdigheter, og for lite på å fremme pedagogisk kreativitet. Problemet er ikke nytt. Så tidlig som i 1985 ble det formulert slik: "IT er svaret - hva var spørsmålet?"

Ti dagers søknadsfrist understreker hvordan svaret er gitt på forhånd. Et sentralt prinsipp i pedagogikken er at det er viktigere med spørrende elever enn med svarende lærere. Når det gjelder IKT i skolen, må de enkelte skolene betraktes som elever. Det er viktigere at skolene stiller spørsmålene enn at sentrale skolemyndigheter svarer IKT. Det er viktigere at skolene fornyer, effektiviserer og forbedrer undervisningen, enn at de pålegges å gjøre det med en bestemt teknologi. Gitt at IKT faktisk frigjør kreative evner hos folk, er det sannsynlig at IKT er en del av svaret. Å formulere et prosjekt er å gå gjennom en prosess der man starter med sine egne spørsmål. Det innskrenker læringsinnholdet i prosessen å knytte den for nært opp til fasit. Ti dagers frist gjør det til en overhengende fare at fasit skygger for spørsmålene, og at man i stedet for pedagogikk, diskuterer maskineri og båndbredde.

Likevel greide et hundretalls skoler å levere meningsfylte prosjekter innen fristen. Etter et par runder sto et tjuetalls igjen som vinnere av to millioner kroner hver. Det var i april.

14. mai slo byråkratiet til igjen. Herfra dreier beretningen seg om ungdomsskolen Aa (for Anonym - jeg er foreldretillitsvalgt der og ser ingen grunn til å identifisere anstalten). Dens ledelse ble informert om at bevilgningen til hver enkelt skole skulle halveres, og det ble innskjerpet at alt utstyr skulle kjøpes gjennom den sentrale ordningen. Det ble gitt en prisliste etter militær modell: "Arbeidsstasjon Basis stasjonær, enhetspris 13.800", "Arbeidsstasjon Basis pluss stasjonær, enhetspris 16.800", "Laserskriver svart/hvitt enkel, enhetspris 15.000", "Video red. maskin, enhetspris 39.300" og så videre. Prislisten sier ingenting om verken programvare eller pedagogikk. Det ble gitt muntlige forsikringer om at programvare ville være tilstrekkelig, blant annet med noe som går under navnet "Pedagogisk Plattform". Når beskrivelsen av denne plattformen filtreres gjennom ikke spesielt IT-kyndige skoleledere, virker den som en form for virtuelt privat nettverk der ansatte og elever gis fleksible ordninger for å kommunisere seg i mellom og utveksle filer, både på skolen og hjemmefra.

Halveringen av bevilgningen førte til at den kreative delen av prosjektet på Aa skole måtte oppgis. Ingen spesielle tiltak for å trekke inn ekspertise for å vise hvordan IKT kunne brukes effektivt i undervisningen i fag som norsk, fremmedspråk, kunst- og håndverk, miljø- og naturfag, matematikk og så videre. Ingen bredt anlagte temauker. Ingenting av det man virkelig hadde gledet seg til, og som var skolens egne idéer på hvordan bevilgningen kunne ført til det også byråkratiet sier det sikter mot: en bedre skole.

Samtidig fikk skolen to frister. Innen 22. mai skulle det hakes av på prislisten med hva man ville ha, og på hvilke rom de ulike enhetene skulle leveres. Det måtte samtidig garanteres at skolen var bemannet hele sommeren, slik at byråkratiet skulle slippe besværet med å binde seg til bestemte tidspunkter for leveransene.

Den andre fristen gjaldt en detaljert milepælsplan for implementering av reviderte delmål i henhold til halveringen av den forespeilte bevilgningen. Den ble satt til 1. juni, altså noe mindre enn to uker, tatt i betraktning 17. mai og pinse der selv skolefolk formodes å ta seg fri.

22. mai ble fristen på 1. juni revidert. Milepælsplanen skal leveres 28. mai. Skolene skal få tilbakemelding 29. mai, og en endelig plan med innbakte revideringer skal leveres innen klokka tolv 30. mai.

Framgangsmåten reiser mange spørsmål. De viktigste dreier seg om motivet for hastverket. Nytten man har av datautstyr er avhengig av hvor godt forberedt man er på å bruke det. Følgelig er forberedelsesprosessen - prosjekteringen - avgjørende. Det må skapes entusiasme, det må gis eksempler, det må gis muligheter til å eksperimentere, og det må gis oppmuntring. Hastverket kveler alt dette. Derfor er det stor fare for at ekstrabevilgningen munner ut i et tragisk sløseri.

Andre spørsmål kan knyttes til prisnivået. Hensynet til enkel drift tilsier at det vesentlige av skolens databehandling bør skje gjennom tynne, billige og herpefrie klienter som kan utplasseres i stort antall og som er tilgjengelig for elever og lærere i og etter normal skoletid. Disse må suppleres med tunge klienter for oppgaver som multimedia, bilderedigering, digital video og så videre. En fullt utstyrt Apple iMac - med programvare - koster en tredel av det som er oppgitt for prislistens "Video red. maskin". Tynne klienter med all verdens programvarelisenser koster langt under halvparten av prislistens "Arbeidsstasjon Basis stasjonær". Prisnivået synes mistenkelig høyt.

Skolene kan selvsagt ikke forventes å avvise en tilleggsbevilgning som framstår som manna fra himmelen, selv om den er halvert. Men myndighetene i Oslo bør forklare hvorfor det haster så fælt å få brukt disse millionene, at man med vitende og vilje stryker vilkår som kunne sørget for at de ble brukt effektivt.

Til toppen