Digital distribusjon gjør at tallet på amerikanere som utsettes for kvalitetsjournalistikk er høyere i dag enn noen sinne, sier medgründer i Facebook og sjefredaktør i det tradisjonsrike magasinet for politikk og kultur The New Republic, Chris Hughes. (Bilde: Eirik Rossen)

– De beste artiklene er på nett

Facebook-medgründer Chris Hughes vil digitalisere seriøs journalistikk.

TØNSBERG (digi.no): Mange merkelapper kan festes på Chris Hughes. Han er ung (født 26. november 1983). Han er mangemilliardær (solgte Facebook-aksjer for 15 milliarder kroner). Han er politisk engasjert (eminense bak Obama-valgkampens satsing på sosiale medier i 2008). Han er begavet intellektuell (bachelor i historie og litteratur fra Harvard med karakter magna cum laude). Han er global aktivist innen UNAIDS.

I mars i år kjøpte han et tradisjonsrikt magasin for politikk og kultur, The New Republic, og utnevnte seg selv til sjefredaktør.

Det var dette han skulle foredra om på Evry-arrangementet Insight 2012 i Tønsberg 20. september, under tittelen The Changing Media Landscape: How Social Media Is Transforming News & Information. Hans ambisjon er å vise at digital distribusjon er framtiden for seriøs journalistikk.

Før foredraget hadde jeg Hughes på tomanns hånd. Arrangøren brøt inn for å få tak i presentasjonen han skulle holde.

The New Republic, april 2012, før Chris Hughes tok over magasinet.
The New Republic, april 2012, før Chris Hughes tok over magasinet.

– Er den der, spurte arrangøren og pekte på Hughes’ iPad.

– Det er ingen presentasjon, sa Hughes.

Mannen tror nemlig på ordets makt, på gjennomslagskraften til velskrevne artikler og taler, gjerne – men ikke nødvendigvis – støttet av andre virkemidler. I nettets epoke, som på grekernes tid, er teksten det sentrale.

For mange er dette nærmest ikke til å tro. Noen timer tidligere hadde for eksempel Trond Fladvad fra Storebrand Bank holdt en presentasjon om datavisualisering, med utgangspunkt i denne påstanden: «Tekst er det mest ineffektive virkemiddelet for å kommunisere.»

Hughes har motsatt syn: Tekst er det beste. Forutsatt at artikkelen er gjennomtenkt, godt dokumentert og skrevet med engasjement og eleganse, finnes det ikke noen bedre måte å kommunisere på.

– Det finnes et utall eksempler på hvordan fortellinger former folks oppfatninger. Nå heter det at den lange formen er på vei ut. Er det virkelig sant at folk i vår tid bare higer etter det korte, at de nøyer seg med tvitring? Jeg mener nettet omdanner journalistikken, men ikke i den retningen mange tror.

Hughes viser til flere suksesshistorier om journalister som tidlig våget å bruke nettet til å fortelle gode, tankevekkende, sannferdige og innsynsrike historier.

En av dem er Talking Points Memo. Den ble opprettet i november 2000 av journalist og historiker Josh Marshall for å formidle argumenter rundt aktuelle stridspunkter i amerikansk politisk debatt. Leserne ble mobilisert til å følge med i hvordan deres kongressrepresentanter uttalte seg lokalt. Etter hvert ble bloggen uunnværlig for alle som var opptatt av amerikansk politikk, og kjente «gjestebloggere» strømmet til for å nyte eksponeringen. Metoden med å trekke lesere aktivt inn i den løpende debatten er siden døpt «iterativ journalistikk».

– Det som opprinnelig var en blogg er nå et medieselskap i vekst. Marshall vise hvordan én stemme kan bruke kunnskap og engasjement til å prege den nasjonale debatten i større grad enn New York Times og andre.

Fellestrekket med Facebook?

– Internett betyr at den politiske debatten endres til å bli mer sosial. Marshall skjønte dette.

Forskjellen til Facebook?

– Facebook har større likhet med en teleoperatør enn med en innholdsleverandør. Facebook har ingen annen stemme enn sine brukere og det innholdet de ønsker å dele. Poenget med alle sosiale medier er at de gjør det lettere for folk å dele noe med andre.

Det nye med medier på nett, ifølge Hughes, er at de kan utnytte samspillet med leserne som sosiale medier tilbyr. Derfor bidrar sosiale medier til å endre journalistikk spesielt og medier generelt.

– Før måtte man gå direkte til innholdsleverandørene for å oppdage nyheter. Nå er det i økende grad venner, familie og tankeledere som peker på innhold de synes er interessant. Du kan med andre ord få mer nyheter gjennom Facebook enn fra forsiden av New York Times. En tredel av den digitale trafikken til de store avisene stammer nå fra sosiale medier.

For å få dette til å virke, må skribenten gjøre seg til et varemerke, og spille på sosiale medier for å bli kjent. Hughes viser til flere eksempler på amerikanske journalister som har lykkes i å profilere seg gjennom sosiale medier, og økt gjennomslagskraften til sine artikler.

– Jeg vil ikke overdrive disse to poengene. Det er klart at nettstedene og innholdsleverandørenes egne varemerker fortsatt er nyttige og viktige. Sosiale medier gjør det aldeles ikke overflødig å satse på gode nettaviser.

Et sentralt poeng for Hughes er at sosiale medier har ikke gjort lesing irrelevant. Tvertom.

– Antall amerikanere som er eksponert for store intellektuelle varemerker er nå høyere enn noen gang, samtidig som papiropplagene faller. Det er store muligheter for å nå ut med gjennomtenkt journalistikk.

The New Republic, september 2012, med den nevnte lange artikkelen og Paul Ryan.
The New Republic, september 2012, med den nevnte lange artikkelen og Paul Ryan.

Å gjenreise The New Republic er et ærgjerrig prosjekt. Wikipedia-artikkelen om magasinet oppgir at antall betalte eksemplarer var 101 651 i 2000, og har siden falt til 53 485 i 2009.

– Det er mye som må gjøres. Vi vil lage et varemerke for stor skrivekunst og tankevekkende journalistikk i digital form. Det skal først og fremst leses på mobil, nettbrett og pc. Vi skal tilby lange artikler, gjerne 5000 ord, som krever en halvtimes konsentrert lesing. De skal gi ny innsikt, og tilby nye måter å tenke seg verden.

I siste utgave, er Hughes spesielt stolt av en svært lang artikkel om Paul Ryan, visepresidentkandidaten til Mitt Romney.

– Det er klart at forretningsmodellen for dette er utfordrende. Det fine er at digital produksjon og distribusjon er nesten kostnadsfri. På den andre siden viser undersøkelser fra Pew Research at amerikanere bruker stadig mer tid på å lese nyheter, like mye i år som for femten år siden.

Hughes peker på hvordan to kvalitetsaviser, Financial Times og New York Times, har lykkes i å skaffe seg henholdsvis 300 000 og 500 000 betalende abonnenter, og mener det viser at folk fortsatt er villige til å betale for kvalitet.

– Forbrukere ser ut til å være villige til å betale for å fremme et varemerke som gjør dem delaktig i noe de setter høyt. Jeg er villig til å investere i dette.

Vilkåret for suksess er at seriøse digitale magasiner må tilpasse seg det nye miljøet der sosiale medier spiller en avgjørende rolle.

– Vi må også sørge for at leseopplevelsen er optimal, uavhengig av hva slags apparat leserne velger. Vi skal relansere en serie produkter dere dette skal realiseres. Vi skal bygge et varemerke til ære for skrivekunsten. Dette er essensielt for samfunnet og for demokratiet.

Til toppen