De gamle er eldst - også på nettet

- Den nye økonomien er ikke teknologi, men teknologien har gjort den nye økonomien mulig. De gamle selskapene som lykkes med å implementere den nye teknologien, vil også være morgendagens vinnere, mener William Coleman, toppsjef i programvareselskapet Bea Systems.

I sin fasjonable business-jet ankom Coleman regnvåte Bergen for å snakke om den nye økonomien til nærmere 600 teknologer samletpå årets IT-ting i regi av Posten SDS.

Coleman startet Bea Systems i 1995, sammen med to andre. Før det jobbet han med Solaris-prosjekter i SUN Microsystem. Men han "måtte" ut, han "måtte" starte noe selv.

- Vi lever i en spennende tid, sier Coleman idet han entrer podiet.

Lederen for et av de mest suksessrike selskapene i verden har gjort dette før.

- Bea har opplevd 19 kvartal med uavbrutt vekst i omsetning. Omsetningen for andre kvartal i år var 80 prosent større enn i samme periode i fjor, og selskapets børsverdi steg i fjor med 1000 prosent, forteller Coleman.

Selv så langt i år, under hardere tider, har selskapets børsverdi hittil steget med 150 prosent. Hvordan er dette mulig?

- Den nye økonomien handler om transformasjon, sier Coleman, og trekker fram det pågående presidentvalget i USA som et godt eksempel: Coleman er sammen med en del andre elitespillere i den nye økonomien en del av presidentkandidat George W. Bush' tenketank. Dette er i en valgkamp hvor nettet spiller en stor rolle for stemmene.

- Vi så at visepresident Al Gore sendte ut en e-mail direkte til flere tusen velgere. Vi visste at det kunne gjøres, men tenkte ikke på det. Så enkelt! Gore fikk et forsprang fordi han lot velgerne delta. De tok oss på sengen, innrømmer Coleman, som drar politikken over til en av de flere kjernene ved den nye økonomien, nemlig kundebehandling.

- Informasjonsteknologi gjør det mulig for bedrifter å komme i kontakt med kundene sine på en helt annen måte en før. Men ikke bare kunder, også partnere og leverandører, sier Coleman.

- 30 prosent av de største programvareselskapene i verden, de store og gamle selskapene som J.P, Novell og andre, har sagt at de ikke greier å oppfylle analytikernes krav til lønnsomhet. Grunnen til dette er at de ikke har tilpasset seg de teknologiske fremskritt de selv har vært med på å skape, proklamerer Coleman.

Bea har imidlertid klart det, mener han, og forteller at selskapet har vært gjennom en hard transformasjon siden selskapet ble stiftet i 1995. Nå skal salget skje på nettet. Produktene skal kunne installeres i løpet av noen tastetrykk. De store og tunge kundene får ekstra bra behandling, ofte et helt team med konsulenter og ingeniører. På denne måten blir distribusjons- og salgskostnadene ekstremt lave.

- Det som skjedde med Dell og Compaq er verdt å se nærmere på. Compaq må bestille varer i seks måneder før maskinen er klar. Samtidig taper selskapet store penger til sine forhandlere rundt omkring - forhandlere som skal ha sin del av prisen. De kan bare levere cirka 30 konfigurasjoner. Alle ressursene som bindes opp, det være seg på så vel lagersiden som innkjøp av deler, for maskinen selges til kunden, er enorm, anfører Coleman.

- Når man tenker på hvor mye en PC taper i verdi på seks måneder, forstår man at dette er dyrt for Compaq. De taper penger til renter.

Coleman trekker fram Dell som et kroneksempel på en alternativ løsning. Dell lar kundene gå på nettet og konfigurere maskinen sin selv. Det eneste Dell gjør er å sørge for at leverandørene av komponenter har sine leveringsrutiner på plass. Selskapet tar også betalt for produktet før det er laget. De sitter med andre ord på pengene, og tjener på den måten på høyere renter. Kostnadene til Dell er dessuten mye lavere enn hos Compaq.

Coleman mener at Compaqs måte å drive business på er utdatert. Han trekker linjene tilbake til den andre industrielle revolusjon, da telegrafen kom og infrastrukturen ble utbygget. Da slapp produsenter å satse på sitt lokale marked og sine lokale ressurser. De kunne ekspandere, og bygget dermed opp leveranselinjer mellom seg og leverandør, og mellom seg selv og kunden. Denne modellen kom for omkring 160 år siden. Dermed fikk man en kapitalintensiv næring, en industri. Selskapene måtte se flere måneder frem i tid, bestille råvarer som skulle settes ut på markedet. Beregnet man markedet feil, kunne man sitte med enten for lite eller for mye, noe som skaper henholdsvis prisstigning eller prispress.

- Det var en voldsom konsolidering i markedet frem til rundt 1920. De aktørene som ble igjen på toppen etter denne konsolideringen, forble også de største selskapene helt frem til 1970-tallet, sier Coleman, som tror at det samme kommer til å skje med selskapene i den nye økonomien.

Til toppen