De gamle er eldst

Ettersom digitodays utsendte medarbeidere allerede har rapportert ekstensivt fra årets heseblesende bransjefest-sesong, tillater jeg meg hermed å kommentere på siste helgs tilskudd: Virtual Garden-festen.

Dette var nemlig - i hvert fall så langt i sesongen - bransjefestenes bransjefest, etter min personlige mening.

Bakgrunnen for feiringen var at reklame/medie/nett-byrået Virtual Garden har flyttet inn i nye lokaler - den gamle trafo-stasjonen vis-a-vis Briskeby brannstasjon. (Jada, du har selvfølgelig sett at gourmet-kumpanene Bølgen & Moi har åpnet filial i samme bygning. Faktum er at restauranten opptar den tidligere garasjen, mens Virtual Garden altså har svært så standsmessige kontorer over resten av arealet.)

Flyttingen ga reklameguru og nettgründer Nils Petter Nordskar anledning til å samle ansatte, kunder, bransjekolleger og en og annen kjendis, for å demonstrere ettertrykkelig for dem alle at de gamle fremdeles er eldst.

Konseptet for festen var særdeles enkelt: Grønt, som altså er Virtual Gardens logofarge. Arrangements-firmaet Månelyst hadde sørget for en like enkel og stilfull gjennomføring: Grønn folie over alle lamper, og grønne neonstaver på alle bord.

Så langt virker det kanskje banalt. Men faktum var at dette var et konsept, og et arrangement, som rett og slett scoret enormt på at alle de fundamentale tingene fungerte. For eksempel var det nok å drikke, og gratis/billig drikke, hele kvelden til ende. (Knepet med å supplere de tallrike barene med øl-utomater som spyttet ut boksøl for en tyvekroning, var et eksempel til etterfølgelse, spør du meg.)

Det var nok askebegre, nok steder å sette drinken, nok stoler til å hvile dansefoten innimellom, nok plass, og ikke minst: Nok toaletter! (Jeg opplevde aldri mer enn to damer foran meg i køen - i motsetning til et annet arrangement i høst der jeg klokket meg selv på 45 minutter i sammenhengende do-kø!)

Med andre ord: Det var rett og slett NOK av alt. Ikke så rart, altså, at de nærmere 600 tilstedeværende etter hvert slappet av så bra at det hele mest av alt føltes som en intim vennefest. - Litt av en bragd, når skalaen på arrangementet er så stor som dette.

Mens jeg satt et øyeblikk og hvilte meg, og betraktet dansegulvets pulserende ondulasjon til akkompagnement av DJ Peer, slo det meg at gjennomsnittsalderen her nok var noen få år over f.eks. Icon-festen, men til gjengjeld var babe-faktoren, i hvert fall på de mannlige gjestene, betraktelig høyere.

Dessuten slo det meg at disse gjestene (av begge kjønn) ikke bare var behagelige å se på, men dessuten så ut som om de hadde noe i topp-etasjen. Med andre ord: Ikke bare babes, men kompetente babes. Kreative og intelligente mennesker, som dessuten så ut som om de var mer opptatte av å faktisk hygge seg enn å se ut som de hadde det festlig, hvis du skjønner hva jeg mener.

Og så slo det meg at egentlig så er det dette som faktisk skiller klinten fra hveten, det reelle fra det tilsynelatende og håndverket fra skuebrød: Substans.

Det er selvfølgelig derfor en gammel ringrev som Nils Petter, som faktisk er en av de mest kompetente konseptmakerne i landet, baserer festen sin på en form som er så enkel at det nesten virker naivt, samtidig som alt det fundamentale bare stilltiende fungerer: Fordi han vet at formen kun er en ramme, og at det faktisk er innholdet som teller.

Så får vi heller leve med at når Dagsavisen denne uken gjorde førstesideoppslag på at jappetiden er tilbake, så illustrerte de artikkelen med bilder fra nettopp denne festen.

Mange av festdeltagerne var faktisk gamle nok til å huske den forrige jappebølgen tydelig. - Og vi står det nok over, denne gangen også.

Til toppen