I nyere historie blir dagens ungdomsgenerasjon sett på som de minst idealistiske og mest kyniske som noen gang har eksistert. Det er kanskje derfor dette er opprørerne som de stivsnippede 50-åringene burde frykte mest.
I år ville rebellen James Dean ha nådd pensjonsalderen. Det er 40 år siden filmen Blackboard Jungle og Bill Haleys klassiske hit Rock Around The Clock turnerte på norske kinoer med derpåfølgende opptøyer.
TV-ens inntreden i norske stuer i 1958 skapte en medierevolusjon der hele verden plutselig kom rett inn i stuen til folk i form av levende bilder. Unge fikk et globalt medium som skapte et universelt ungdomssamfunn illustrert ved klesmoter og musikk.
Utover 60-tallet spredte rocken seg som en farsott, ikke minst ved hjelp av TV-nettverkene; "djevelens musikk" ble adoptert og kopiert overalt. Foreldregenerasjonen mente, som alle foreldre har ment siden før Sokrates tid, at ting var mye bedre i gamle dager.
De satte likevel ikke middagen i vrangstrupen før de så sine førstefødte gå i demonstrasjonstog under røde og svarte faner mot slutten av 60-tallet.
Da hadde uskyldige hoftevrikk utviklet seg til steinkasting og et samfunnsproblem som øvrigheta måtte rydde opp i. De radikale strømningene med sine utopiske drømmer om likhet for alle i et eneste blomsterhav av lykke og kjærlighet ble raskt demmet opp.
I stedet fikk vi separate bevegelser for spesielt interesserte. Disse sære interesseorganisasjonene dominerte i et desillusjonert tiår med stygge klær, disco, glam-rock og tre-greps rock. 70-tallet var tiåret hvor det var stilig å la håret stå til alle kanter, enten det var fylt med glitter, gelé eller fett.
Punkeopprøret på slutten av 70-tallet var imidlertid for tamt til å tette overflødighetshornet i grådighetens tiår. Rollemodellen var blitt en senil Hollywood-skuespiller som innbilte seg at han hadde fått hovedrollen i Star Wars. På 80-tallet ble det mulig for nyrike ungdommer å kjøpe seg syntesizere og fancy elektronikk, noe som ga et plastikkpreg på det meste av 80-talls musikken.
Vel, kanskje til og med dét er bedre enn i retro-tiåret hvor ingenting nytt blir skapt. På 90-tallet har det blitt en kunstform å rappe fra andre. Enten det er hele melodilinjer eller "samples" fra ulike sanger, fyker "artistene" til topps som parasitter på ryggen av andres komposisjoner.
De mektige plateselskapene melker dette selvfølgelig til siste dråpe med fokus på samleplater med de eldgamle originalartistene fra 60-, 70-, og 80-tallet. Samtidig puttes det mer og mer ressurser inn i samleplater og enkeltsanger. Markedsføringskronene går sjelden til oppbyggingen av nye artister med originalsanger.
Derfor er det godt vi har folk som Michael Robertson. Og World Wide Web.
Den 31-år gamle datanerden driver MP3.com, et nettsted som på nesten religiøst vis prediker teknologisk frelse. Både artister som ikke har mulighet til å få seg en platekontrakt og musikkelskere som gjerne vil høre annet enn det plateselskapet pusjer, kan benytte den nye kompresjonsteknologien. Ved hjelp av MP3-teknologi kan man laste ned musikk med CD-kvalitet fra nettet.
Robertson var for ett år siden en ukjent datafikler uten kjennskap til musikkindustrien. I dag er han en av de mest fryktede navn som musikketablissementet har på blokka.
60-tallets opprørere ga faen i alt og ville skape sitt eget anarkistiske drømmesamfunn ved å knuse autoritetene på toppen. Dette var etablissementet eksperter på å knuse. 90-tallets opprørere er like kommersielle som autoritetene selv. Robertson har for eksempel slått seg slått seg sammen med en børsmegler for å utfordre de seks store globale plateselskapene.
Disse kyber-cowboy-kapitalistene setter sin ære i å utfordre de etablerte på områder hvor bransjen har liten eller ingen kunnskap; i realiteten truer de med å fjerne levebrødet til musikkbransjen ved å slippe alt gratis ut på nettet.
Og det er disse som sitter med den intellektuelle kapitalen - ikke den eldre generasjonen.
Musikketablissementets reaksjonsmønster er klassisk; i panikken som oppstår truer de ethvert piratnettsted som de kommer over med søksmål. Greier de å stenge et dusin den ene uken, kan de regne med at dobbelt så mange er oppe neste uke. Det første spørsmålet for plateselskapene blir om de i det hele tatt skal bruke tid og ressurser på å kontrollere det som uansett er unkontrollerbart.
Opphavsrettsorganisasjoner som TONO bruker i dag mye tid på å forsvare artistenes opphavsrettigheter på nettet.
Burde de ikke i stedet for politi fungere som et servicesenter for artister som er bekymret for opphavsrettighetene? Er det ikke bedre å sette alle ressurser inn på å prøve å sette sammen nye opplegg og handlemønstre for markedsføring og salg av musikk?
Det vil ikke minst hjelpe artistenes rettigheter som i all tid har vært under konstant trussel. Piratkopiering er et problem som ikke er av ny dato.
Robertson tror plateselskapene ikke har mulighet til å beskytte musikken ved hjelp av kryptering og vannmerking av sanger på nett. Til det er de avanserte nettbrukerne for smarte.
Han har heller tro på å selge førsteutgivelsen av en sang eller et album i et stort volum. Universet av potensielle kjøpere på nettet blir bare større og større. Den digitale piratkopieringen vil for all tid eksistere, ikke minst fordi brukerne av nettet synes det er spennende å finne fram til piratkopier av sanger.
Etterspørselen bestemmer om piratmusikken har et liv eller ikke.
- Industrien må fokusere på hvordan de kan innkassere penger fra forbrukerne i én, kjapp transaksjon. Plateselskapet som klarer å få til et opplegg hvor konsumenten kan lytte til en sang, klikke på musen og i neste øyeblikk eie sangen, vil leve godt. De vil knuse oss, sier MP3-pioneren til Los Angeles Times.
Han påstår å ha 150.000 besøkende daglig på MP3.com hvorav halvparten laster ned én gratis sang . Tjenesten skal allerede tjene penger med sin kombinasjon av annonseinntekter og CD-salg. Han har samlet 400 uavhengige, ukjente artister på platemerket Digital Automatic Music.
Her får de ukjente sjansen til å nå ut til et verdensomspennende publikum og ende opp i nettbrukernes selvkomponerte greatest hits-samlinger.
Kjente artister som David Bowie, Beastie Boys og frittalende Public Enemy er også i ferd med å akseptere nettets realiteter. De lanserer nå sanger eksklusivt rettet mot nettpublikummet.
Public Enemy har kommet i klammeri med sitt eget plateselskap som de bevisst provoserte ved å putte en remiks på nettet før den var kommet i handelen. Pensjonisten Bowie har laget sin egen musikkportal, mens Beastie Boys har lagt ut eksklusive sanger med nettet som eneste distribusjonskanal.
Det er da det begynner å smake rock'n' roll.
