Illustrasjonsfoto. (Bilde: Colourbox)

– Det er markedet og ikke staten som skal plukke ut fremtidens vinnere

Norge står ovenfor en stor omlegging av sin økonomi. Samtidig ruller en digitaliseringsbølge over verden som stiller etablerte bedrifter og nyetableringer overfor store utfordringer. Omstillingsbehovet er stort, det er omfattende, det er gjennomgripende, det er snur opp ned på etablerte forretningsmodeller og det åpner nesten grenseløse muligheter for nyvinninger. Og for store tap.

«Hovedutfordringen for suksessrike bedrifer som skal skape noe nytt, vil være å snu seg bort fra det som har vært vellykket, til det nye som er ukjent og riskiofylt. Med tilhørende tap», sies det i en artikkel i Dagens Næringsliv (krever innlogging).

For å få til dette må det være et godt samarbeid mellom det rammeverk som det offentlige tilbyr, og næringslivet. Innovasjon Norge (IN) og Norges Forskningsråd er en del av dette rammeverket. SSB har funnet at mens Forskningsrådet har en avkastning på i snitt 7 % av sine forskningsmidler, finner de ingen effekt på vediskapningen i gründerbedrifter som følge av de tilskuddsordninger IN har.

SSB sier at støtten fra IN er mer til å avhjelpe en vanskelig finansiell situasjon slik at gründerbedrifter unngår konkurs. SSB råder faktisk IN til å justere sin tildelingspraksis ved å gi færre bedrifter støtte, og heller gi mer i støtte til dem som får. Men da blir IN mer lik Norges forskningsråd og Skattefunn i sin innretning, sier SSB. 

I tillegg til at IN ikke lever opp til de krav og forventninger man stiller, har de en strategi som går på tvers av Regjeringens politikk om næringsnøytralitet og er i strid med nyere innovasjonsteori. Til tross for at de hevder det motsatte. Siden IN markedsføringsmessig har plassert seg som selve «navet» i omstillingen av norsk næringsliv, er det på tide med et mer kritisk blikk på deres strategi.

Bakgrunn

I 2003 ble Statens nærings- og distriktutviklingsfond (SND), Norges Eksportråd og Norges Turistråd slått sammen til IN. Formålet er grovt sett todelt: 1. å gi tilskudd til etablerte bedrifter som går inn i risikoprosjekter, og til etablering av nye gründerbedrifter, 2. å sørge for at de tilskuddene de gir, bidrar til innovasjon og verdiskapning i bedriftene.

Det har i mange år vært et kritisk søkelys på INs virksomhet. I 2006 konkluderte en analyse med at det er liten sammenheng mellom tilskuddene og antall nyetableringer. I en annen rapport vises det til at pengene mer går til bedrifter uten nytenkning og ikke til reell innovasjon. Riksrevisjonen sa i 2008 at «En for liten del av INs midler går til innovasjon, og for mye går til å opprettholde eksisterende virksomhet». 

I 2010 ble sammenslåingen gjenstand for en evaluering. Det sentrale spørsmålet var om de ulike tilskuddsordninger som IN disponerte, hadde gitt den innovasjon og verdiskapningen en hadde forutsatt. Evalueringen av IN var svært uklar på dette, men anså at man «tror» det har hatt verdiskapende effekt på næringslivet.

I en kritisk gjennomgang av denne evalueringen blir det på den annen side slått fast at det ikke empirisk kan slås fast at tilskuddsordningene hadde hatt noen verdiskapende effekt i det hele, heller ikke som markedsregulerende tiltak som også er en av målsetningene med tilskuddsordningene. Men utredningen foreslo ikke desto mindre at mulighetene for at tilskuddene skulle gi større avkastning var store dersom IN fikk en større pådriverrolle for å sikre økt innovasjon. Utredningen pekte imidlertid på at en slik pådriverrolle kunne være problematisk i forhold til rollen som tilskuddsmyndighet, manglende kompetanse og i forholdet til andre utviklingsaktører. »Det er ikke opplagt at slik kompetanse er godt representert i en i utgangspunktet saksbehandlende organisasjon som Innovasjon Norge», og «IN (vil) raskt kunne komme i konkurranse med andre utviklingsaktører, hvor IN vil ha en ugunstig konkurransefordel ved at organisasjonen disponerer store offentlige tilskuddsmidler«, er noen av de vurderingene som gjøres i Evalueringsrapporten (side 211).

Flere bedrifter sier da også at det de ønsker er en mer effektiv og mindre byråkratisk behandling av søknader, fremfor bistand til innovasjon som de kan få fra andre aktører med større kompetanse.

Om å plukke vinnere vs. næringsnøytralitet

I 2014 ble Anita Krohn Traaseth ansatt som ny administrerende direktør i IN, og ny strategi ble lagt. Sentralt i arbeidet med å lage denne ble det såkalte Drømmeløftet. Her pekte en på at Norge burde satse på seks «mulighetsområder» som havrommet, bioøkonomi, ren energi, smarte samfunn, helse og velferd, samt kreativ næring og reiseliv.

Nå innebar ikke det resultatet noe nytt: Allerede i 2007 var dette blitt identifisert som viktige satsingsområder av flere forskningsmiljøer. Forskjellen var at analysene fra forskningsmiljøer og akademia var preget av grundig empiri og metodikk; mens dugnadsprosjektet fra IN var preget av synsing fra bedriftene.

Men viktigere enn hvordan en kom frem til resultatene, er hvordan dette skal brukes i en ny strategi for IN. Betyr dette at tilskudd først og fremst skal gå til bedrifter som vil satse på mulighetsområdene? Skal IN plukke ut de områder som nasjonen Norge skal satse på?  I så fall går man på tvers av den «næringsnøytrale» politikk som et samlet politisk miljø har sluttet seg til – helt fra 1979.

Det er markedet og ikke staten som skal plukke ut fremtidens vinnere

Dette har ført til en debatt i Aftenposten mellom professor Einar Lie og adm. direktør Traaseth. Lies hovedpunkt er at INs strategi er i strid med prinsippet om næringsnøytralitet: Det er markedet og ikke staten som skal plukke ut fremtidens vinnere.

Leser en Innovasjons Norges strategi, finner man god dekning i Lies påstand. «Vi prioriterer bedrifter som satser på bærekraftige forretningsmodeller», sier strategien. Og videre: «Vi ønsker en raskere utvikling av nye markeder for bærekraftige løsninger».

IN synes derfor å gå langt i sin strategi med å kanalisere sin risikokapital til de bedrifter som er innenfor de områdene som Drømmeløftet angir. Og disse bedriftene må ha «bærekraftige forretningsmodeller og løsninger». Hvordan IN skal kunne avgjøre hvilke av bedriftenes satsinger som oppfyller disse kravene, og hvilken kompetanse de besitter som kan bidra til å råde bedriftene om dette, sier strategien ingenting om.

Traaseth svarer på dette med å si at omstilling betyr at vi må velge. Men poenget er at det er markedet og ikke staten som skal velge.

Er strategien i tråd med «nyere innovasjonspolitisk tenkning»?

Hun sier også at INs strategi er helt i tråd med nyere innovasjonspolitisk tenkning, og belegger dette med å henvise til en rekke forskere som står for den såkalte tredje ramme for innovasjonspolitisk tenkning: «transformative change». Men å henvise til forskere som står for ny innovasjonsteori, innebærer jo ikke at INs strategi og rolle er i samsvar med den teorien. La oss derfor se litt nærmere på hva denne nye teorien sier:

I motsetning til «gammel innovasjonspolitisk tenkning» som gikk ut på at nye ideer og innovasjoner blir «oppfunnet» av forskningsmiljøene, for deretter å bli utnyttet kommersielt av markedet, går «nyere innovasjonspolitisk tenkning» ut på at ideer og innovasjoner fra forskningsmiljøene blir ett – av flere andre – elementer i bedriftenes læringsprosesser. 

Det er altså bedriftenes anvendelse av forskningsresultater som blir viktigere. «Nyere innovasjonsteori» innebærer derfor at bedriftens evne til innovasjon hviler på bedriftens og de ansattes evne til å lære, fordi læring åpner opp for endret adferd. «Innovasjon» blir synonymt med «endret adferd». Bedriften tar i bruk ny kunnskap og ny teknologi på en måte som endrer kultur, prosesser og adferd og på den måten skaper nye produkter og tjenester.

Noen av de forskerne som IN tar til inntekt for sin strategi (Schot og Steinmueller) sier da også at nyere innovasjonspolitikk ikke først og fremst er å prioritere, men å gjøre det enklere for bedriftene å se flere muligheter, samtidig som man må ha en prosess for å redusere det antallet muligheter som åpner seg.

Nyere innovasjonsteori har vist at ny tenkning ikke kommer utenfra, men i form av bedriftenes egen evne til å innhente, forstå og gjøre bruk av kunnskap. Det å engasjere egne ansatte i en kontinuerlig læringsprosess, til å utvikle deres kunnskap til å utvikle nye produkter og tjenester, det er det som vil utgjøre en forskjell i den omstillingen preget av teknologiutvikling vi nå står ovenfor.

Det er her altså snakk om bedriftenes muligheter til å ta de valgene, ikke staten eller myndighetene. Det som er myndighetenes oppgave her er å bidra med slik kunnskap inn i bedriftene gjennom forskningskompetanse.  

Forskningsrådet har nå tatt initiativ til å få til dette ved bla. etableringen av et Toppindustrisenter som et felles løft for å dele kompetanse og erfaringer på tvers av tradisjonelle bransjeskiller. Forskningsrådet tilbyr nå også gratis forsker for de bedrifter som benytter seg av Skattefunn-ordningen.

Oppgaven for en tilskuddsmyndighet er ikke å velge vinnere, men å skape en stor og mangfoldig underskog av bedrifter som på sikt kan gi grobunn for vinnere.

Det norske innovasjonsparadokset

Men kanskje er denne retorikken om at IN «prioriterer bedrifter som satser på bærekraftige forretningsmodeller» og har en rolle «helt i tråd med moderne innovasjonsteori», ikke noe annet enn nettopp det: retorikk. Faglig godt fundert er den i hvert fall ikke.

Det reiser spørsmålet om vi egentlig har en helhetlig innovasjonspolitikk her i landet, som slik flere, for eksempel Abelia, har tatt til orde for tidligere. Myndighetenes rammeverk for tilskudd og innovasjon er i dag fragmentert og mangeartet.  Norge er det eneste land i Europa som ikke har en samlet, integrert innovasjonspolitikk med tilhørende vurdering av hvordan de ulike ressurser kan spille sammen ut i fra ulike, men komplementære roller. Virkemidlene er i dag fragmenterte og lite koordinerte, ja direkte konkurrerende. Dette er det som av OECD, er blitt kalt Det norske innovasjonsparadokset.

Arild Haraldsen har bidratt til digi.no med debatt, kommentarer og bokanmeldelser i mange år. Haraldsen var tidligere adm dir i NorStella, og i den anledning ansvarlig for Samhandlingsarenaenen i forskningsprosjektet Semicolon. Nå selvstendig konsulent med oppdrag innen strategisk bruk av IKT, foredrag og debattleder. Haraldsen har skrevet en rekke fagbøker innen sitt område.

Kommentarer (5)

Kommentarer (5)
Til toppen