Den brede landevei

Først ranet Pokémon ungene våre. Nå er turen kommet til Telenor Mobil, NetCom, Jippii og en haug med mindre selskap som har kilt seg inn der telesex- og spåkone-annonsene i Dagbladet pleide å være. Er dette et varsel om herligheters komme i den nye bredbånds-æraen?

Båndene blir bredere og bredere. Snart sitter vi alle som en med digitale gigantsugerør inn i menneskehetens felles hukommelse, erfaringsbank og kunnskapsbank - tillike med dets åndelige søppeldynge. I det fjerne skimtes både lystelige og ulystelige scenarier. Det er på tide å starte debatten om innhold på bredbånd. INNHOLD PÅ BREDBÅND
digitoday.no/trend arrangerer den 5. desember en workshop som samler de viktigste innholdsleverandørene innenfor bredbånd og kobler dem mot tilretteleggere av infrastruktur og båndbredde.
Du finner mer mer informasjon om bredbånd på våre temasider.
Du kan melde deg direkte på workshop'en

Fremveksten og den gradvise forbrukeraksepten av bredbåndsteknologi er enda en brikke i den prosessen mange kaller konvergens og som innebærer at mediene og mediekonsumentene får én og kun én logisk kanal å forholde seg til. Avsenderteknologi og mottakerapparater vil variere. Produksjon av en video vil sikkert fremdeles skje ved hjelp av videokameraer, men det er ikke nødvendig å ha en TV i den andre enden for å se resultatet - det kan holde lenge med en mobiltelefon.

Det revolusjonære aspektet ved utviklingen ligger først og fremst i standardiseringen av kanalen. Før måtte du ha et kringkasternett for å distribuere radio- og TV-signaler, og et trykkeri og et ombringerapparat for å levere tekst og bilde. I dag dumper du ditt innhold ut i den store kanalen, hvor hvem som helst kan plukke opp en kopi for personlig forbruk.

Denne "kanalen" vil ikke ene og alene bære typisk nettinnhold, radiobølger, TV-signaler eller tekst og bilder, men en kombinasjon av dem alle. Kanalen finner sin anonyme, men viktige plass, et sted i samfunnets undergrunn - dype, mørke kanaler som renner over både av slike ting menneskeheten gjerne vedkjenner seg og er stolte av, og slike ting vi gjerne ser forblir gjemt dypt der nede.

Tilgangen til kanalen er demokratisert, slik at alle teoretisk sett kan være avsendere og ditto mottakere. I utgangspunktet kan alle og enhver bli sin egen innholdsprodusent og redaktør og pumpe ut innhold på nett, slik det jo også har vært mulig siden web'en ble åpnet for allmennheten. Men inngangsbarriérene vokser: Det er lett å gå på nett, men kostbart å bli sett. Det er lett å skape innhold, men kostbart å skape kvalitet. Det er lett å nå noen få, men uoverstigelig å nå mange. I det globale speaker's corner som web'en er blitt, har ikke folk flest kapasitet til å konsumere mer innhold enn det som allerede kastes mot oss. Informasjonsoverlasten gjør nåløyet for innholdsskapere stadig trangere, og realiteten er her som i andre sektorer av næringslivet, at store krefter settes inn for få kontroll over alle verdikjedens ledd.

Det frie, anarkistiske, globale Internett, som vi mente skulle revolusjonere og demokratisere verden i 1995, er i år 2000 blitt en databank dominert av noen få "mega-sites" som kontrollerer et innhold som produseres av noen få gigantiske innholdsprodusenter (og copyright-innehavere), på en infrastruktur som kontrolleres av stadig færre teleoperatører.

Men fremdeles er for det meste innholdsskaperen, distributøren og operatøren ulike aktører - i motsetning til hva vi ser i de originale medier. Et viktig unntak er sammenslåingen mellom AOL og Time Warner, som fremdeles vandrer sin godkjennelsesrunde i internasjonale konkurranseorganer.
Les:


AOL og Time Warner-fusjonen er et resultat av erkjennelsen av at eierskap til verdikjeden er like viktig i den digitale innholdsverden som andre steder. Jo flere ledd en aktør eller gruppe kontrollerer eller eier, jo større makt, og jo større rikdom. I den originale innholdsverdenen - den som først og fremst var basert på tekstuelt innhold levert på papir og distribuert manuelt ut til hver enkelt konsument - så vi at aktører som Schibsted skaffet seg kontroll over alle ledd i verdikjeden, inkludert guttene og jentene som legger innholdet på konsumentens dørmatte. (De eneste tærne Schibsted tråkket på i den prosessen, var Postverkets, og det har vel knapt merkes gjennom lagene av fett og sløvsinn hos den manuelle postombæringsetaten.)

Det digitale Skandinavias fremste avisgutt i dag er Birger Steen - konsernsjef for Scandinavia Online. Dog er det kanskje mer korrekt å bruke en betegnelse som "portvakt" på Steen og SOLs rolle. Titusenvis av brukere tror fremdeles SOL er den eneste inngangen til Internett. Det ligger derfor en enorm makt i portalene.

Men maktpotensialet var likevel større da Schibsted og Telenor var de dominerende eierne, fordi disse tre aktørene representerer de tre viktige ingrediensene i nettets verdikjede: Schibsteds innhold, SOLs distribusjon og Telenors infrastruktur.

Etter at knytningene ble løseligere ser vi derfor nå en serie aktiviteter hos alle disse tre:

  • Schibsted satser på nye portaler, denne gang først og fremst for mobile terminaler, og søker allianser for å få konsesjon på nye bredbåndsnett;
  • SOL ønsker seg sterkere kontroll over innholdet, og kjøper innholdsprodusenter (som DinSide), og søker stadig tettere allianser med andre innholdsprodusenter. For selskapet vet meget godt at selv om de med sin gedigne trafikk sitter med gode kort overfor innholdsleverandører, så er sårbarheten stor så lenge de ikke har fulle rettigheter, samtidig som de på et eller annet ikke altfor ukristelig tidspunkt må linke leseren videre til det eksterne nettstedet som leverer dem innholdet;
  • Telenor kjøper seg innhold og innholdskompetanse på en rekke fronter. Operatøren eier nærmere 30 prosent av A-pressen, et forhold de gjør parallelt blant annet med den finske mediegiganten Sanoma Corp. Telenor kjøpte seg også nylig inn i eks-TV2-mannen Finn H. Andreassens Cee.tv, som skal produsere innhold i det vide og det smale - bokstavelig talt. Der sitter også den finske mediegiganten Alma Media på eiersiden. I tillegg gjør Telenor en kraftsatsing på innhold i selskapet Zonavi, og de får en portaltype satsing i "Doorstep", samarbeidsprosjektet de gjør med Den norske Bank.

Men ingen av disse er lenger alene i markedet. De er heller ikke toneangivende i den grad de pleide å være det. Nye, spennende aktører dukker opp i operatør- og service provider-markedet; portalmakten blir annerledes på mobile terminaler; og Schibsted er ikke alene om innhold. Et par andre aktører, som NRK og TV2, samt Orkla Media og Aller, får helt andre incitamenter for å kaste seg på toget nå når menneskeheten formelig skriker etter nytt innhold på mobiltelefonene, i en slik grad at de hiver tiere og tjuekroninger etter hvem som helst som greier å pushe på dem en ny, hjelpeløs logo eller en pipende ringetone.

Først ranet Pokémon ungene våre. Og nå kommer Telenor Mobil, Netcom, SOL og en haug med små og store selskap som har kilt seg inn der telesex- og spåkoneannonsene i Dagbladet pleide å være.

Hvis dette er den brede vei, så takke meg til den smale.

Den gode nyheten må være: Når folk er så desperate etter fyll på mobilen, hvilken fantastisk fremtid venter ikke på de som har innhold med nytteverdi eller av mer langsiktig underholdningsverdi enn en ny ringetone?

Men i dette nye digitale landskapet melder det seg en lang rekke spørsmål. Noen av dem er:

  • Bør vi - på vegne av verdier som demokrati, pressefrihet, forbrukere og det alminnelige næringslivs kår - være bekymret for den maktkampen om verdikjedene som nå er i gang? Dersom maktansamlinger i den "tradisjonelle" pressen er grunn til offentlig inngripen, hva kan vi vente når resultatet av maktkampen om innholdet i de digitale kanaler avtegner seg?
  • Hvilke muligheter og begrensninger finnes for generelle innholdsprodusenter og -distributører? Hvilke kanaler finnes for innholdseiere som konvergerer digitalt, og hvordan går man frem for å komme dit?
  • Det vokser frem et teknologisk marked som er ytterst kreativt, og ekstremt innovativt i utvikling av helt nye produkter. I hvilken grad kan disse blomstre i skyggene av de store gigantene?
  • Hvem vil ta bredbånd i bruk? Vi snakker om ADSL, kabel-TV, UMTS og en rekke andre teknologier som er tilgjengelig eller ligger like rundt hjørnet. Hva er barriérene for forbrukerne? Hvor er "killer app'en?"

Til toppen