Den egentlige nye økonomien

Først skulle den komme, og alt skulle bli annerledes. Så ble den brått og brutalt avlyst. Senere er den blitt delvis gjenopplivet. Men faktum er at den har vært her i mange år allerede. Vi snakker om den nye økonomien.

Ny eller gammel, sliten eller uthvilt - økonomiens sjel er den samme. Men kroppen, eller skal vi heller si innholdet, det har forandret seg radikalt. For tenker vi nærmere etter, er omtrent alt i norsk og de fleste andre vestlige lands økonomi blitt nytt de siste tjue, tretti årene.

Vi er gått fra å være en produksjonsbasert til å bli en tjenestebasert økonomi. I dag lever langt de fleste av oss, som en venn av meg pleier å si det, av "å klippe håret på hverandre". Det overraskende, ja, kanskje til og med skremmende, er at svært få har tatt seg bryderiet med å analysere hva som skjer med oss som samfunn mens dette skjer.

IT-bransjen er et så godt eksempel som noe på tjenesteøkonomien. På midten av nittitallet begynte alle i bransjen å snakke om tjenester - "services". Store IT-selskaper vrengte ut og inn på strategiene sine, kjøpte opp konsulent- og tjenesteselskaper en masse; alt som resultat av klare signaler om at det var stadig mindre å tjene på selve isenkramen og at det å utvikle tjenester basert på teknologien ville bli det store. At de samme selskapene og flere til nå kvitter seg med sine "tjenere" har en mer kompleks årsak enn at tjenesteøkonomien er en svært sårbar og luftig økonomi, mer om det en annen gang.

Så hva er det som skjer med oss når vi blir en tjenesteøkonomi? Er det liksom helt greit og på alle måter bra at det sentrale østlandsområdet med sine nærmere to millioner mennesker snart ikke har en eneste produksjonsbedrift igjen? Hva slags selvbilde får vi, hvilke utsikter har vi og hvilke utfordringer og hvilke risikoer står vi overfor; vi som har satt ut så si alt som kreves av produksjon og videreforedling av det vi konsumerer til daglig til mennesker, regimer og bedrifter flere verdenshav unna? Eller er ikke dette viktig?

Jeg kommer i hu en adferdsforsker ved navn Maslow, noen vil kanskje kjenne ham som mannen bak "Maslows behovshierarki". For unge, nykule estetikere og skråsikre markedsliberalister med tidsånden som sin ideelle fordring, kan Maslows behovshierarki virke håpløst utdatert. Eller hva skal man si til en mann som graderer menneskets behov på en skala hvor varme, ly for vær og vind og næring er viktigst, mens estetiske utskeielser er minst viktig?

I dag, hvor norske matprodusenter går for lut og kaldt vann, industriarbeidere blir entlediget en masse, mens pengeflyttere og alskens designere gis gudestatus, kan det se ut som hele hierarkiet er snudd på hodet.

Er man markedsliberalist med klokkertro på fri flyt av alt som er, er det jo greit. Likedan om man er fornøyd med at vårt eget nærings- og arbeidsliv har bevilget seg så gode vilkår at de av konkurransehensyn har vært nødt til å flytte de dårlige vilkårene til land langt unna. Som om ikke det er nok, banker det folk derfra på vår dør for å få ta del velstanden, sender vi dem som oftest tilbake dit de kom fra.

"Penger er størkna mannssveitte", het det en gang. I dag er penger størkna blod fra skrubbete barneknær på Borneo, 18 timers arbeidsdager for kvinner i Walled City i Hong Kong og eimen av emmen kvinnfolksvette fra tekstilfabrikkene i Baltikum.

Det finnes statistikk som sier ett og annet om resultatene av den globale kapitalismen, mye av den forteller at verdens befolkning i gjennomsnitt har fått det bedre. Samtidig finnes det statistikk som viser det motsatte. Ingen av "synserne" har imidlertid tatt seg bryet med å gjøre noe i nærheten av en risikovurdering. Beregninger på belastninger på miljøet av at alt blir produsert langt unna der det blir benyttet og derfor transportert til, ja, men ikke risiko. Og hva med moral? Finnes den ennå?

Sjølberging har vært et skjellsord i mange år. Men er det ikke slik: Jo mer vi setter vekk av produksjon av det vi har mest bruk for, jo mer sårbare blir vi. Og desto mer tjenestebaserte vi blir, desto mer avhengige blir vi av dem som leverer oss resten. De tingene som ifølge vår presumptivt avleggse venn Maslow faktisk betyr mest når det gjelder å opprettholde livet.

En annen "avleggs" samfunnsforsker, sosialøkonomen og Nobelprisvinneren John Maynard Keynes, mannen bak idéen om statlig intervensjon for å jevne ut økonomien under sterke konjunktursvingninger, ble av sine motstandere ofte imøtegått med at ting ville jevne seg ut i det lange løp - in the long run. Til det svarte gjerne Keynes følgende: In the long run, gentlemen, we're all dead.

God arbeidsuke.

Til toppen