Den forsvunne diamant funnet i Lørenskog

Jeg har vært delegat på Det n-te Ordentlige Fagting. Nå får jeg ikke tankene bort fra den forsvunne diamant.

Husker du spillet om den forsvunne diamant? Der hvor du må tråkle deg gjennom hele det afrikanske kontinent og snu hver sten i jakten på diamanten som ble borte. Når diamanten er funnet, gjelder det å komme til Tanger eller Kairo først. Vel framme, er din lykke sikret, såfremt ingen løper forbi deg og stjeler medieshowet.

Det var et enkelt spill, for enkle mennesker. Jeg likte det godt.

Men hvorfor tenker jeg på det nå?

Det handler om Dataforeningen. Gode, gamle Dataforeningen, som neste år runder 50, og dermed har sett og hørt det meste som er verdt å høre i den industrien de fleste av digi.no sine lesere befinner seg i til daglig.

Vi har kjent hverandre i mange år, Dataforeningen og jeg. Ikke i 50 år rett nok, men hvert fall 15. Det er en forening som er lett å like, med sin kompetanse, klokskap, sitt nettverk, sin tålmodighet, sin menneskelighet, for ikke å snakke om sine hyppige kursendringer og sin evige leting etter seg selv. Noen vil minne om ordtaket "like barn leker best", mens andre vil rope ut at "motsetninger tiltrekker hverandre". Hvorom allting er, jeg liker foreninga godt, og jeg har ikke merket at det ikke er gjengjeldt.

Det siste halve året har forholdet av ulike grunner fått en sterkt endret karakter. Først flyttet vi sammen - dvs. kollegaen min og jeg flyttet inn hos Dataforeningen i et lite "startsenter" de står som vertskap for. Straks etter inviterte man meg inn i et av sine mange hemmelige råd, nemlig styret i Østlandsforeningen - "Ø" blant innvidde. "Ø" sendte meg straks til en zoologisk hage nede på Sørlandet, hvor jeg blant annet ikledde meg en bjørnelue og deltok i en rekke rituelle handlinger hvor ulver og andre rovdyr sto sentralt. Senere så vi på Mette-Marit og tittet inn i en usedvanlig stor kanon.

Det var Dataforeningens Landsmøte jeg opplevde. "LM" blant oss innvidde. LM i RL.

Etter at ritualene var unnagjort, og vi hadde skrevet resolusjon, hadde mitt mangeårige forhold til foreningen fått en så vidt radikal oppgradering at det ble nødvendig med kontrakt.

Så vi skrev kontrakt. Den sier at jeg skal gi foreningen alle de gode råd jeg måtte kunne tenke ut som kunne være egnet til å oppfylle foreningens nye leder Truls P. Bergs tredje bud: Synlighetsløftet. Truls har lovet at før han er ferdig med denne foreningen skal den både kjennes, høres og synes.

Og her kommer diamantene inn. For på sett og vis handler et slikt oppdrag nettopp om å finne diamantene, få dem opp til Kairo eller et mer nærliggende tettsted, og innkalle til pressekonferanse i Explorers Club, helst før motspillerne ødelegger showet med en dårlig erstatning. Det handler om å finne fram til og synliggjøre de mange små edelstenene en organisasjon som Den Norske Dataforening gjemmer.

Det er et usedvanlig spennende oppdrag. Og jeg har funnet flere edle stener allerede. Noen av dem uslepne, andre skinnende vakre. En helg i siste halvdel av april fant jeg den gjeveste av dem alle: Den Forsvunne Diamant. Den hadde stukket seg bort, av alle steder, på en golfbane i Lørenskog.

Foreningen hadde kamuflert denne skatten under det anonyme navnet "Fagtinget". Denne tingen hadde de tatt med seg til et stilig gammelt gods innenfor og bortenfor jordene bak Triaden i Lørenskog.

Fagtinget rommer et univers jeg - tross 15 års frekventering - ikke hadde den fjerneste idé om eksisterte innenfor rammene av foreningen. Hundrevis, kanskje tusenvis av mennesker over hele landet, frivillig engasjert i de mest forbløffende råd og utvalg, er - og dette visste jeg virkelig ikke - den virkelige stammen i denne nesten 15.000 mennesker store foreningen.

Norge er et land befolket med nisjeorienterte dyptpløyende entusiaster, og de mange faggruppene i foreningen reflekterer dette. Uansett hvilket tema du er interessert i finner du likesinnede du kan få og dele kunnskaper med. Eksisterer ikke gruppen i dag, er det en enkel sak å dra i gang en under foreningens vinger.

For fagfolk, enten de programmerer websider i xml og java eller søker å utvikle seg som ledere i IT-avdelingen i en stor bedrift eller de selger egenutviklede regnskapssystemer, representerer dette en unik mulighet til å møte likesinnede - ofte konkurrenter - på nøytral grunn. Gjennom møter, seminarer eller virtuelle rom og mailinglister, med foreningen som fasilitator og finansiell tilrettelegger, får man en kontinuerlig mulighet til å vedlikeholde de to enkeltfaktorene som er aller viktigst for en som skal skape seg en karriére, uansett bransje: Et nettverk av kontakter og en mulighet til å suge til seg av andres erfaringer og kompetanse.

Denne strukturen av ekspertkompetanse, som er nært beslektet med måten internasjonale organisasjoner som IFIP organiserer seg, er den hittil godt bevarte hemmeligheten bak foreningens suksess.

Det årlige Fagtinget er disse gruppenes talerør, stammens egen stemme. Fagtinget er selve juvelen i kronen til høvding Truls. Så langt har de forbløffende nok greid å holde skjult både seg og det utrolige arbeidet tinget og de mange faggruppene gjør. Stemmen har ikke båret ut over de engere kretser i den innerste menighet.

Men nå er det slutt på tausheten.

Det er på tide å dra til Kairo.



Og hvis det skulle være noen som helst tvil: Pål Leveraas, tidligere redaktør i digi.no, nå kommunikasjonsrådgiver i Pressekanalen, arbeider for tiden på oppdrag for Dataforeningen, men er samtidig frivillig, entusiastisk, gratisarbeidende tillitsvalgt i flere sammenhenger i foreningen. Han sitter blant annet i styret i "Ø".


Mer fra Levra?
Til toppen