Den franske telefonens bruksanvisning

– Den norske bruksanvisningen til mine nye franske ISDN-telefon er like ubegripelig for et vanlig norsktalende menneske som skriftlig steinaldernorsk ville vært for en hieroglyff-kyndig utsending fra faraoenes Egypt, skriver Jon Michelet i denne mediakommentaren.

Forleden dag ba jeg min nye franske telefon om å skjerpe seg og bli alminnelig anvendelig. Det hjalp ikke. Jeg prøvde å ringe til en personsøker. Da jeg fikk beskjed om å taste inn firkanttasten, tasta jeg naturligvis inn firkanttasten. Jeg er da ikke dum heller, selv om jeg har stor sympati for at man bør legge mer vekt på nymotens EQ-måling enn på klassisk IQ-måling. Men fikk jeg noen kvitteringstone? Nei, intet skjedde. Absolutt intet.

Blink
Jeg kom da i skade for å utstøte et aldri så lite brøl som ga gjenklang nedover korridorene i vårt nye palass på Hambros plass. Deretter sa jeg meget strengt til det franske vidunderet: "Du skal passe deg litt, du, kamerat. Ellers kommer jeg til å erklære at en god telefon er en død telefon!"

På dette utsagnet reagerte apparatet med plutselig å blinke. Ja, på en tast mellom talltastaturet og det ene av de to digitale display'ene begynte et lite triangel som jeg aldri hadde lagt merke til før å gi fra seg et iltert grønt blink.

Min reaksjon var naturligvis å trykke ned tasten – som er omtrent så stor som lillefingeren min – for å bli kvitt den hersens blinkinga. Enten var ikke tasten en bevegelig tast, eller så hadde den kilt seg dønn fast. For den lot seg ikke trykke ned.

Jeg bladde febrilsk i den medfølgende bruksanvisningen, utgitt av Alcatel Distribusjon AS. Der fant jeg ikke noen slags informasjon om grønt blink. Jeg prøvde et gammelt telefontriks som pleide å virke på fortidas trauste bakelitt-apparater når de slo seg vrange; jeg løfta av røret og la det på igjen.

Fortsatt illevarslende grønt blink.

Slo jeg? Nei, jeg slo ikke telefonen. Men jeg må nok innrømme at røret ble tatt av og lagt på en del ganger, relativt hardt, hvoretter jeg utstøtte et moderat primalskrik.

Operasjon?

Et par av de unge nerder kom strømmende til, og spurte om det var noe alvorlig.

"Ja, det er alvorlig," svarte jeg mutt. "For jeg skjønner ikke bæret av den nye telefonen min."

De spurte hvilken operasjon jeg hadde prøvd å gjennomføre. Jeg svarte at det slett ikke dreide seg om noen operasjon, men om noe så elementært som å ringe opp en personsøker og legge igjen en melding. Og jeg framholdt at jeg hadde trykt firkanttast og alt mulig.

"Etter at du har trykt firkanttast," sa de, "må du trykke en annen tast."

"Javel. Hvilken?"

Etter en kort disputt kom de fram til at det måtte dreie seg om en aluminiumsblank knott i høyre knottepanel ved siden av det vertikale digitale displayet, en knott i en serie på tjue knotter som er plasser på henholdsvis høyre og venstre side av displayet. De fem øverste knottene på hver side er blanke og umerkede, de fem nederste er oransje og har fått symboler inntegnet ved seg. Samtlige knotter er på størrelse med lillefingerneglen min – når jeg da ikke har bitt av nevnte negl i frustrasjon over alt det utrolige herket som følger med den nye teknologien.

Jeg trykte lydig ned nevnte knott, og fikk kvitteringstonen.

"Åssen visste dere dette?" spurte jeg. Det vil si; jeg sa vel: "Åssen i svarte *!#**! kunne dere vite det? Jeg som virkelig har prøvd å forstå bruksanvisningen hadde jo ikke peiling."

Telefon-kurs

"Vi har gått på kurs," sa de. "Da du var ute og reiste ble det avholdt kurs for alle redaksjonelle medarbeidere i bruken av de nye telefonene."

"Kurs?" sa jeg. "Så langt er det altså kommet med oss i den fantastiske IT-verdenen at vi må gå på kurs for å lære å bruke telefonen? Da jeg var sju år og vi fikk telefon hjemme, lærte mora mi meg å bruke den på to minutter. Siden har jeg regnet meg som en brukbar telefonbruker. Jeg har til og med sertifikat som radiotelefonist i handelsflåten. Men denne møkkatelefonen vi nå har fått får jeg mark i magan av."

"Det er en fransk telefon," sa nerdene. "Og du er jo selv fransk, på en måte."

"Tøys," repliserte jeg. "Forbanna sludder! Det er 350 år siden min franske stamfar kom til Norge, og han kom for *^!§##!! i !##**!!§ ikke som lumsk telefonselger, men som uskyldig leiesoldat."

Nerdene trakk seg skyndsomt tilbake.

"Arrrrgh!" sa jeg til telefonen.

(De som lurer på hvorfor jeg har satt mine fyndord med tegn, skal vite at jeg har gjort det bare for å demonstrere at jeg er i stand til å slå firkanttast på et PC-tastatur, selv om jeg ikke riktig veit hvor dollartegnet er hen.)

Bruksanvisning

Forfatteren Georg Perecs store roman "Livet bruksanvisning" kom på norsk i fjor og høstet stor heder, vakte mye åtgaum. Den altfor tidlig døde Perec var franskmann. Han la, i likhet med de fleste av vår generasjon, stor vekt på dette med bruksanvisninger.

Jeg hadde en gang i Afrika en fransk bil. Det var en Peugeot stasjonsvogn. Mellom denne franske kjerra og meg oppsto et slags kjærlighetshat. Hadde jeg ikke hatt en leselig bruksanvisning – i form av en oljeflekkete håndbok som hadde gått i arv mellom bilens mange eiere – ville mitt forhold til Peugeot'en antakelig ha vært det pureste hat.

For fransk teknikk er innvikla. Franskmennene setter liksom sin ære i å gjøre det på sin måte, som ofte er høyst særegen. Deres plassering av oljefiltere i bilmotorer er et eklatant bevis på dette. Man må skru fra hverandre hele bilen for å finne filteret. Men ved hjelp av en bruksanvisning av gammelt, godt merke greier man jo siden å skru bilen sammen igjen, der midt uti bush'en i 40 varmegrader

Alcatel er en fransk gigant i telebransjen. Lesere som synes jeg har vært for streng mot Bill Gates når Microsoft finner på noen sprell – og som kanskje har tolket dette som utslag av en anti-amerikansk holdning – vil i det følgende få et klokkeklart dementi. For det er faktisk mulig å bli like irritert på franske Alcatel og firmaets norske håndlangere som det er mulig å bli sur på Microsoft.

Go to hell, Alcatel

Etter at jeg under en times iherdig studium etter samtalen med nerdene atter hadde prøvd å skjønne den såkalte "brukerveiledningen" til min Reflex 4012, meldte jeg pass og skreik ut en grov parole: "Go to hell, Alcatel!"

Når de høye herrer og damer i den informasjonsteknologiske industrien tar store ord i sin munn høres "mellommenneskelig kommunikasjon" ofte. Hvordan kan det da ha seg at de i bedriftene sine ikke greier å iverksette en kommunikasjon som gjør det mulig for en stakkar å forstå noe så tilsynelatende ekkelt som telefonen sin? Hvorfor greier de ikke å kommunisere? Hvorfor skal det være så pokkers umulig for dem å formidle enkle, praktiske instrukser på en enkel og lettfattelig måte?

Er det jåleri på ferde? Er det egghuene i ingeniørstanden som har fått for frie hender? De teknokratiske tullebukkene som er så teoretiske i nøtta at de ikke greier å tenke enkle tanker, selv under skarp tortur?

Og hvorfor – hvorfor – har ikke Alcatels norske avdeling tatt seg bryet med å teste ut sin "brukerveiledning" på noen vanlige brukere??? For det er ikke bare meg som føler meg som en imbesil dust lent over denne bruker-misledning. Alle jeg har snakket med har vært fornuftige nok til å gi opp studiet før de nådde vanviddets avgrunn, som jeg kom farlig nær.

En enkel forbrukertest ville ha lært Alcatel at det heftet som er sendt ut er like ubegripelig for et vanlig norsktalende menneske som skriftlig steinaldernorsk ville vært for en hieroglyff-kyndig utsending fra faraoenes Egypt.

DTMF som kampoppgave

Ta for eksempel en så grunnleggende ting som presentasjonen av tastaturet. Det finnes en tegning av det på side 6, men den tegningen og dens navn og symboler bærer ingen som helst likhet med det virkelige tastaturet brukeren ser foran seg. Man blir avspora fra første stund, og sitter der med adrenalinet pumpende.

Prøv å finne den tasten som i veiledningen er merket "DTMF" på selve telefonen. Det er en kampoppgave, og man kommer tapende ut.

Ta paragraf 8.13 om "Intercom anrop". Det heter at "når en internabonnent ikke svarer kan du aktivere intercom på vedkommendes apparat", og så er det avbildet en tast. Trøbbelet er at den avbildede tasten er blank, og således kan være en hvilken som helst av ti forskjellige taster.

Så er det kanskje sånn at jeg er gretten fordi jeg har fått en telefon som egentlig er for avansert for meg? Det er meget mulig. Jeg ser ikke bort fra det. Jeg er antakelig en altfor enkel sjel til å trenge så mange funksjoner som apparatet byr på, og til å forstå forskjellen på "konfigurasjon" og "konfigurering", som det så vakkert heter.

Jeg kommer fra en tid da man kunne ringe til en sentral der det satt et vettugt kvinnemenneske som kunne kople telefonen videre til hele verden. Nå må jeg pese med et apparat som er utstyrt med molbo-hjerne, og blir av dette sjøl molbo.

Fint er jo apparatet. Men jeg sier med a' bestemor, slik hun uttalte seg etter å ha studert siste skrik fra motehuset Dior i et ukeblad på 1950-tallet – og hennes dom over den franske haute couture var ikke nådig: "Fint skal det være om så hele ræva henger ute."

Til toppen