Den marxistiske amerikanske drømmen er blitt sann

Det er søttende mai i Amerika i dag. Foruten å gratulere friheten, likheten og morderskapets hjemland med den store 4. juli-dagen, unnslår jeg meg ikke for denne glimrende anledning til å diskutere følgende observasjon: Den amerikanske kapitalisme er den ideologi som er nærmest marxismens ideal-samfunn.

Hæ?, sier du.

Nei, jeg tuller ikke. Jeg føler heller ikke at jeg er blitt synderlig hjerneskadet av mange års frekventering med de mange gammel-marxistene som har slått seg ned som journalister og synsere i datapressen. Min ideologiske overbevisning har heller ikke noen spesiell tyngde til høyre eller venstre, så jeg stiller med et nøytralt, dog menneskevennlig, politisk utgangspunkt.

En av Karl Marx' viktigste hypoteser var forankret i forhold til eierskapet til produksjonsmidlene og det ferdige produktet. Menneskets grunnleggende natur, mente Marx, krever av oss at vi skal eie det vi dreper, dyrker, produserer eller gifter oss med. Å stå på et samlebånd som tilhører bygdas kapitalist og snekre disker og spikre datamaskiner som også tilhører bygdas kapitalist, er stikk i strid med våre dypeste instinkter, og representerer et svært lite gunstig utgangspunkt den dagen du blir for gammel eller syk til å tilfredsstille din føydalherre.

Hvis du og dine arbeidskamerater selv eide produksjonsmidlene og de ferdige produktene derimot, da kunne du blitt rik og sikret din alderdom og din familie. Samtidig ville bevisstheten om at din egen innsats var den desidert viktigste og mest avgjørende faktoren for suksess, sørge for at parametre som kvalitet, kvantitet, sikkerhet og lønnsomhet ville ivaretas på en optimal måte.

Slik tenkte gamle Kalle-far, sterkt forenklet rimeligvis, og de fleste, enten de bekjenner seg til Tron Øgrim eller Carl I. Hagen, innser at det er en viss logikk i resonnementet. Jeg tror imidlertid ikke at Karl noensinne drømte om at hans drømmer om det ideelle samfunn skulle bli en realitet som følge av ordinære markedsmekanismer i en av klodens mest kapitalistisk orienterte forretningskulturer, og med utspring i klodens mest kapitalist-befengte industri: Silicon Valleys dataindustri.

Men slik er det altså. Jeg har nemlig lest det mellom linjene i Fortune, klodens kapitalisters eget lille illustrerte reportasjemagasin.

Det magiske trylleordet som er i ferd med å gjøre USA til et marxistisk paradis, er det samme som den norske sosialistiske regjeringen har stemplet som en uting som du skal straffes for å omgi deg med: Aksjeopsjoner.

(Kom ikke borti det ordet, det er glødende hett, og kan koste deg en million før du får snudd deg.)

Opsjonene rir i dag amerikansk næringsliv, fra de heiteste dataselskapene til de mest trauste dagligvarekjeder, som en (nesten udelt) velsignelse som tjener alle parter. De eneste som ikke blir tilfredsstilt av systemet er slike som syns det er bedre å tjene 10 millioner i Lotto enn på hardt arbeid og oppbygging av nye arbeidsplasser og ny virksomhet.

Du får ikke ansatt folk amerikansk høyteknologi i dag uten å gi dem opsjoner. Det amerikanske opsjonssystemet fungerer, av en rekke infløkte regnskapstekniske grunner slik at du ikke - som her til lands - beskattes for å opsjonene. Dersom du innløser dem, beskattes du etter vanlige satser. Samtidig kan selskapet som utstedte opsjonen til deg trekke fra din gevinst som tap i egne regnskaper.

Dette er hva Fortune kaller "free money", men som jeg kaller anvendt, markedsdrevet marxisme. Eierne av produksjonsmidlene blir deg, og du er dessuten også produksjonsmiddelet. I hjernevare-industrien sitter nemlig produksjonsmidlene fast bak pannebrasken din, og så lenge du i store trekk holder deg til leveregelen om at det er "better with a bottle in front of you, than a frontal lobotomy", samt holder deg unna de usikre strøkene i byen din, kan du regne med et langsiktig og sikkert inntektsgrunnlag basert på din egen selv-modifiserende, biologiske CPU.

Gitt at klokkesyklusen, hurtigminne og datagjennomstrømmingsraten er på et konkurransedyktig nivå, selvsagt.

Systemet medfører at den potensielle gevinsten kompenserer den meget høye risikoen du tar. Går det bra, blir du rik, går det dårlig, så skitt la gå og bedre lykke neste gang. Produksjonsmidlet sitter fremdeles like fastlåst på dine skuldre, og du kan ta det med deg dit du går.

Opsjonsraset i Silicon Valley startet allerede for 30 år siden, i 1957, da åtte unge halvleder-magikere ikke gadd å spise i seg den arrogante, tradisjonsbundne drittsekksjef-rollen som nobelprisvinneren William Shockley inntok overfor dem. Etter å ha bidratt med oppfinnelsen av transistoren i Bell Labs i 1947, flyttet han til Palo Alto for å starte Shockley Semiconductor Laboratories. Han hyrte inn en gjeng unge ingeniører, men de ble lei av ham.

Derfor hoppet åtte av dem av, og startet det som i historisk perspektiv nå anses som starten på eventyret i Silicon Valley: Fairchild Semiconductor. De etablerte en bedriftskultur hvor alle skulle anses som likemenn. Det var usedvanlig den gangen. Etter to år realiserte guttene $250.000 hver, tilsvarende vel $1,35 millioner pr idag.

I 1992 oppdaget en analytiker på Wall Street at Microsoft, som hadde kjørt opsjoner hele tiden, huset ikke mindre enn 2.200 arbeidstakere som hver eide opsjoner verdt fra en million dollar og oppover. Microsoft hadde 11.000 ansatte den gangen, så vel hver sjette ansatt var faktisk dollarmillionær.

Det var da den marxistiske revolusjon virkelig begynte å skyte fart. I dag, bare fem år etter, går det altså ikke an å hyre inn mennesker i det amerikanske næringslivet uten å gi dem et løfte om å kjøpe seg inn i virksomheten dersom den tar av.

Det kapitalistisk-sosialistiske Norge har det altså ikke like greit. Ingen ansatte i eksempelvis Internett Kanal 1 kan få opsjoner til en gunstigere pris pr aksje enn det koster i det åpne marked, uten å måtte ta opp lån for å betale skatt på opsjonene. Uansett hvor gjerne jeg, som gründer i denne butikken, ønsker å investere i selskapets produksjonsmidler, spredd rundt omkring i kontorene her til alle døgnets tider, så hindrer sosialismens regelverk meg i å gjøre det.

Vinner guttene og jentene ti millioner i Lotto, er det skattefritt; dersom de får seg tildelt et potensial for en tilsvarende gevinst for å arbeide i dette selskapet i noen år fremover, må de betale skatt for "fordelen" ved å ta en slik risiko.

Karl Marx og Charles Darwin har visse likhetstrekk. Marx sa at arbeiderne skal eie produksjonsmidlene. I kapitalismens høyborg USA lar de det skje. Charles Darwin sa at naturens lov tilsier "the survival of the fittest". Det funker også ganske bra i Junaiten. Her i vikinglandet har noen misforstått et sted i oversettelsen.

De trodde han sa "survival of the fattest".

Kunne noen være så snill å rette opp misforståelsen!

Selv skal jeg hvile produksjonsmidlene i noen uker, og denne spalten tar tilsvarende pause. Det er imidlertid ingen grunn til at ikke du skal stå på krava! i mellomtiden. digis øvrige produksjonsmidler holder det gående uten stans, så send dine synspunkter til digi@kanal1.no, så skal du se at vi sammen kan velte statsmakta! Ha en fredelig, revolusjonær sommer.

Til toppen