Den stille uken

I kirken kalles påsken "den stille uken". Få steder er dette så treffende som i et firma under avvikling.

Det er en helt spesiell opplevelse å være med på nedbemanningen og avviklingen av en bedrift. At dette er noe fler og fler i vår bransje opplever nå for tiden, får være så sin sak. For min egen, personlige gang er det første - og forhåpentligvis siste - gang jeg er involvert i denne prosessen på så nært hold.

Her jeg sitter, i påskestille lokaler der stadig flere kontorer står tomme, er det som å oppleve alt jeg har erfaring med i nettbransjen i langsom, baklengs film. At lokaler er for små bare noen uker etter innflytting, det har jeg opplevd flere ganger. At både intern-nettverk og maskinpark er under stadig utbygging, og at støy- og aktivitetsnivået øker fra dag til dag, likeså.

Men dette er altså det motsatte. Dette er en nedtrapping, en visnings-prosess og en gradvis forstumming: Den langsomme innskrumpingen fra en dynamisk, levende organisme til et tomt skall og ingenting.

Ettersom jeg fortsatt har mye kjærlighet i meg til den bedriften vi avvikler, er det også sørgmodig for meg. Derfor dør jeg bittelitt selv også, for hver ansatt som forsvinner ut, hver maskin som avhendes og hver kontordør som stenges for siste gang. Dessuten plages jeg av at seigpining er så feil i forhold til min personlighetstype - jeg foretrekker alltid den brå og brutale behandlingen fremfor den langvarig uttrukne: Skal plasteret av, så river jeg så hardt jeg kan!

Likevel har jeg valgt å bli til siste slutt. Fordi det er ryddig, det er ansvarsfullt og det gir meg avslutning. Når jeg går, skal jeg gå fritt og ferdig, uten å bære noe uavklart med meg, uten spørsmål jeg aldri vil få svar på. Når jeg går, blir det oppgjort, med to streker under svaret. Bare slik kan jeg gå helhjertet videre.

Og det paradoksale er jo at jeg vet jeg skal gå videre. Jeg vet til og med hvor jeg skal gå. Min siste dag i HjemmeNett er 31. april, og jeg begynner i Gazette 1. mai. Jeg vet hvilke utfordringer og oppgaver jeg vil få der, og jeg gleder meg som et barn.

Så derfor sitter jeg her i påskens og avviklingens tosidighet: Død og gjenfødelse, lidelse og forventning, vinter og vår. Og på sett og vis så blir det en helhet for meg, som jeg faktisk også tror det er en helhet for bransjen totalt sett: Noe må dø for at noe skal leve videre, noe må skalles av for å danne grobunn for fremtidig vekst. Det vonde er en forutsetning for, og forsterker, det gode.

Å forstå denne helheten, og å akseptere den, er påskens budskap i kirken. Samtidig er det kanskje den viktigste forståelsen vi kan få i bransjen akkurat nå, og det er en nødvendig ting å skjønne for sin egen, personlige innsikt: Det er fristende å tro at man kan velge bare gleden og ikke sorgen i livet. Det er bare ikke mulig. Valget er ikke mellom det ene og det andre, men mellom alt og ingenting: Enten kan man velge både gleden og sorgen, eller ingen av delene.

Så selvfølgelig velger jeg begge. Ikke bare er de to sider av samme sak, men de beriker hverandre og gjør livet tredimensjonalt. Derfor sitter jeg her og

sørger og gleder meg samtidig, lider og nyter, og kjenner at helheten er rik og mektig og trygg.

Og rundt meg er det veldig, veldig stille.

Til toppen