Den uvesentlige lønnen

Det er med lønn som med Se & Hør: Du bryr deg utad ikke om den, men er fryktelig opptatt av den når den kommer.

- Lønn er helt uvesentlig, sier alle jeg snakker med når jeg som journalist spør hvorfor de har skiftet jobb.

- Hvor viktig er lønnen i dette jobbskiftet, spør jeg, og de sier den ikke betyr noe særlig. Det er utfordringene som teller, sier de.

Nye utfordringer.

Det bør legges til at mange av dem jeg spør er i ledende stillinger, og i utgangspunktet har god lønn. Skal de bli hentet inn av andre bedrifter, må disse bedriftene tilby enda høyere lønn hvis de skal ha en sjanse. Og da er det lett for kandidaten å si at lønnen ikke er viktig. Den er jo høy uansett.

"I realiteten driver disse menneskene et selvbedrag som selv Richard Nixon ville gjennomskuet"


I realiteten driver disse menneskene et selvbedrag som selv Richard Nixon ville gjennomskuet. Overfor seg selv.

Tilby 20 prosent høyere lønn, og de aller fleste aksepterer tilbudet om et jobbskifte. Hvis det da ikke er noe helt spesielt som knytter kandidaten til den bedriften han er ansatt i; som god gammeldags firmalojalitet. Eller eventuelt opsjonsmuligheter, vekst- og utviklingsmuligheter, og unikt arbeidsmiljø...

Lønnen er viktig. Det må den være. Folk må jo klare seg. Se på boligprisene. Og de enorme regningene fra Lånekassen. Dessuten gir høy lønn høy status. Det er ikke til å komme fra.

Men det innrømmes ikke i offentlighet. Som Se & Hør. Alle blar, men ingen innrømmer det.

Er det ikke politisk korrekt å være opptatt av lønn og penger? Blir det oppfattet som grådig? Er det likevel greit å være opptatt av lønn så lenge man er anonym?

Tjenesten "Spør Therese", hvor leserne kan stille jobbrelaterte spørsmål, fikk en overveldende respons. Jeg fikk omtrent to hundre spørsmål de to første dagene. Og så nær som alle dreide seg om lønn. Ikke overraskende.

- Hvor mye bør jeg tjene som ...?
- Jeg tjener 290.000 som ... Er dette nok?
- Hva er vanlig lønn for ...?
- Hva kan jeg kreve når jeg ...?

Med all respekt for spørsmålsstillerne, tror jeg de aller fleste er opptatt av å finne ut hvor mye de tjener i forhold til andre. I forhold til andre i samme stilling, eller i forhold til sidemannen. Mer eller mindre enn gjennomsnittet.

Innerst inne vet de vel omtrent hvordan de ligger an rent lønnsmessig, men de vil ha en bekreftelse på om dette er riktig. Og nok. Om de kan be om mer eller bør være fornøyd. Får de vite at de tjener 200.000 over gjennomsnittet blir det nesten som å vinne i Lotto.

Man vil jo som arbeidstager bli satt pris på - bokstavelig talt. Og prisen er lønnsnivået. Lønningsposen. Klart det er smigrende når noen er villige til å betale skjorta for å få tak i akkurat deg. Da føler man seg verdifull og uunnværlig. Begge er gode følelser man kanskje ikke opplever hver dag.

Og de som konstant går rundt og er misfornøyd med lønnen kan lett ta det personlig, og føle at de ikke blir satt pris på, at de ikke er viktige og at jobben de gjør er uten betydning for firmaet.

Når det gjelder jobbskifte er det jo heller ikke bare lønnen som teller. Få bytter jobb utelukkende på grunn av høy lønn. Selvfølgelig spiller andre faktorer en rolle. Ellers ville det jo være en form for prostitusjon.

Litt integritet har man da fortsatt!

Eller en fryktelig rik ektefelle...

God helg.

Til toppen