Deprimerende nyheter

Jeg er så fryktelig deprimert for tiden. Jeg tror det kommer av alle avisene jeg leser, skriver medieredaktør Herman Berg i dagens kommentar.

Den russiske presidenten er nå så ute av kontroll at hans eneste oppgave er å ta i mot statsledere noen timer hver dag for å gi dem en innføring i russisk drikkekultur.

Den amerikanske presidenten risikerer riksrett fordi han endelig står fram og avslører intime detaljer foran en Ophra Winfrey-avhengig storjury i USA.

Den norske statsministeren tar seg en liten depressiv pause fordi han oppdager at regjeringen knapt kan stå for ett av valgløftene og vurderer å bryte det aller helligste.

Den norske Bank og bankbrødrene følger sin Store Far, setter opp renten seks ganger i løpet av et halvt år og beviser at fri konkurranse kun fungerer når statskapitalistene vil.

Det norske folk spontan-reagerer med smertende hjerter på bankgiro 100 når bildene av sudanske skjelett kommer veltende inn i stua - og jubler når amerikanerne bomber terroristene som skjuler seg mellom de samme skrottene.

Er det rart jeg blir deprimert?

Jeg er rimelig overbevist om at det er avisenes feil. Disse ondskapsfulle bladfykene som elsker å velte seg i andres misérer.

Beregnende og slue velger de ut saker som de vet jeg kommer til å lese. Jeg er sikker på at de til og med har funnet ut hvilke skrifttyper jeg liker best.

Markedsføringen har garantert gått så langt at de sprayer avisen med et umerkelig kjøpsfremkallende stoff og bruker knitrefristende papir som gjør deg avhengig.

Jeg har i hvert fall ingen annen forklaring på at jeg leser flere aviser enn noensinne, til tross for at alle klager over at journalistikken stadig blir dårligere, og jeg får konstante depressive reaksjoner.

Jeg bruker forresten mer tid på TV-titting enn før. Hører en del radio også.

Og så surfer jeg da. På Internett.

Det var forresten der jeg oppdaget at jeg ikke er alene i min deprimerende ensomhet.

"Sad, Lonely World Discovered in Cyberspace" var overskriften på artikkelen som har gitt gjenlyd over hele verden.

Berømte New York Times brukte mye plass på å opprøre en hel gjeng med internauter som, om mulig, ble enda mer sure og gretne.

Historien om nettet som gjør oss sosialt isolerte, ensomme og nedtrykte ble selvfølgelig plukket opp av andre medier og gikk verden rundt, inkludert alle de store avisene i Norge.

Nok en gang fikk leserne det de ønsket; de grep godt om avisene i forvissing om at kyberrommet er et marerittaktig sted de i hvert fall ikke ønsker å oppsøke.

De skulle bare visst hvor deprimerte de egentlig selv er.

Nå var det jo, når sant skal sies, en gjeng med forskere fra et amerikansk universitet som har utført studiet (se under nettsted i høyre margen). Så la oss håpe for deres egen tidsbruks skyld at de har gjort det riktig.

160 mennesker fra Pittsburg deltok. Jeg vet ikke helt hvor i USA Pittsburg er, men jeg er rimelig sikker på at byen ikke likner på Oslo.

De amerikanske forskerne tok en gruppe med mennesker som ikke hadde vært online før og ga dem gratis datamaskiner og nettabonnement.

De fulgte dem i to år, vel fulgte er vel kanskje drøyt siden de stilte spørsmålene ved begynnelsen og slutten av perioden.

Gruppen fikk spørsmål om hvordan de følte seg på en skala fra en til fem, en kjent form for gruppeterapi.

Kanskje var det vinter og de hadde lyst til å gå på kino med familien? Kanskje var det sommer og de måtte være hjemme å surfe i stedet for å gå på stranda?

Disse faktorene forteller undersøkelsen ikke om, bare at folk som var online én time i uken gikk opp én prosent på depresjonsskalaen.

Forskerne tok seg heller ikke bryet med å fortelle hva slags type nettbruk de snakker om. Var det e-post-skriblinger, snekring av hjemmesider, pratesider eller pornosurf man fordrev tiden med?

Det får vi aldri vite.

Og det bryr jeg meg egentlig ikke noe om. For nå må jeg tilbake til prategruppen min og mitt alter ego, Mister Man.

Sammen med pratedeltagerne har jeg det i hvert fall gøy et par minutter om dagen....

Til toppen