Den britiske finansministeren kunne legge 313 milliarder kroner på kistebunnen etter auksjonen som ble avsluttet sist uke. Fordeler man inntektene på de 60 millioner britiske sjelene kommer man fram til en pris på 5217 kroner uansett alder og uansett om man bruker mobiltelefon eller ikke.
Regnestykket mange så har foretatt er enkelt. 5217 kroner ganger antall nordmenn, som er vel 4,5 millioner gir en tilsvarende pris for de fire norske mobillisensene på 23,5 milliarder kroner, eller 6 milliarder for hver lisens i gjennomsnitt. Men dessverre er dette bare et regnestykke man kan bruke i teorien. Først og fremst fordi man i Norge har bestemt seg for å bruke et helt annet prinsipp for å tildele mobillisenser.
Her er prinsippet at konkurransen skjer ved at de ulike aktørene forteller hva de vil gjøre innen visse frister. Dette legges til grunn for hvem som får hvilke frekvenser, og kalles ofte for en "skjønnhetskonkurranse". Motsatsen er den kommersielle formen "auksjon" for å fordele frekvensene.
Dessverre vil en auksjon av mobillisensene i Norge virke sterkt konkurransevridende som er mitt hovedargument for å støtte dagens telepolitiske regime i Norge.
Hvorfor det kan man spørre. Svaret er enkelt.
I Norge har vi i dag to mobiloperatører, Telenor Mobil og NetCom. Disse to selskapene har delt markedet mellom seg, slik at Telenor sitter med vel 2,1 millioner kunder og NetCom med vel 0,7 millioner kunder. Ved innføring av UMTS kommer det til to nye aktører. Hver av disse vil ventelig ikke ha noe særlig med mobilkunder å vise til.
De fire norske mobillisensene er helt like, hver med like mye kapasitet. Derfor er det grunn til å tro at ved en auksjon vil prisene bli omtrent like høye for frekvensblokkene.
Problemet burde være åpenbart for alle.
Telenor vil med sine over 2 millioner kunder ha en betydelig større kundebase å dele kostnadene på enn for eksempel NetCom, eller de to nye aktørene som i beste fall vil sitte med noen "ti-tusener" kunder i starten.
Dermed vil en auksjon av de norske UMTS-lisensene virke betydelig konkurransevridende i mobilmarkedet - som tross duopolet må sies å være den delen av telemarkedet der det faktisk eksisterer en form for reell konkurranse med tanke på fordeling av kunder.
En auksjon vil da bare Telenor ha spesiell glede av (selv om dette selskapet støtter "skjønnhetskonkurranse-prinsippet"). Ikke bare har selskapet den aller største kundebasen av aktørene, men de to nye konkurrentene i markedet vil måtte betale flere milliarder kroner før de kan skaffe seg en eneste ny kunde til sitt UMTS-mobilnett.
Når en auksjon i hele tatt lar seg gjennomføre i Storbtitannia er det to hovedårsaker. For det første har landet hatt fire mobilselskap i minst 6 år, og de fire GSM-operatørene sitter alle med minst fire millioner kunder å dele kostnadene på. Det tidligere telemonopolet, British Telecom, er ikke den største aktøren en gang. Ved årsskiftet var dette situasjonen på det britiske mobilmarkedet:
| England | Lansert | Kunder
01.01.00 |
Vekst i
1999 |
Marked
GSM |
| Cellnet | 06.94 | 6.745.000 | 86 % | 28 % |
| Vodafone | 12.91 | 7.940.000 | 102 % | 33 % |
| Orange | 04.94 | 4.900.000 | 127 % | 21 % |
| One2One | 09.93 | 4.157.000 | 116 % | 18 % |
Kilde: Public Network 2/00. Inkluderer netteiere, og ikke service providere.
Med et slikt marked virker det i langt mindre grad konkurransevridende å auksjonere bort UMTS-lisenser enn det vil gjøre i Norge som er et marked der en aktør sitter med 70 prosent av kundene.
Et annen poeng er at utviklingen av mobiltelefoni sannsynligvis blir noe hemmet at de høyere mobilprisene som må til for å forsvare auksjonskostnaden. Dette kan igjen få konsekvenser for innføringen av mobilt Internett, og derfor virke stikk mot sin hensikt. Høyere mobilpriser kan over tid få forbrukere til å vele Internett via det faste telefoninettet i land der samtaleprisene er høye.
Det er vanskelig å spå om mobilmarkedet. For ti år siden trodde forståsegpåerne at det ville være 400.000 mobilkunder i Norge. Nå er det 2,8 millioner.
Det er detfor ikke mulig å slå bombastisk fast at en auksjon av de norske UMTS-frekvensene ville hemme det norske mobilmarkedet, ei heller at dette vil bli konsekvensen i Storbritannia. Der tror nemlig alle aktørene at bruken av mobiltelefoni vil øke dramatisk i årene som kommer. Og det bør de tro, for i motsatt fall vil bransjen bli like sterkt merket av konkurser som bransjen er merket av nyetableringer.
PS. Det finnes andre argumenter for både auksjon og "skjønnhetskonkurranse", men det kan du lese mer om i Stortingsmelding nr. 24 : "odin.dep.no/repub/99-00/stmld/24/"
