Har du fulgt med på sakene mine de siste ukene, vet du at jeg har vært dotcom-død etter at HjemmeNett ble besluttet avviklet tidligere i år. Vi drakk gravøl før helgen, jeg tømte kontoret mitt 30. april, og 1. mai begynte jeg i ny jobb i kommunikasjonshuset Gazette.
Her har jeg nå vært i en uke, og jeg kan nesten ikke få sagt hvor deilig det er! I kommunikasjonsbransjen er situasjonen nemlig en ganske annen enn den har vært i nett-verdenen de siste månedene.
Det å få den rene dotcom-bransjen et lite stykke på avstand har også klart illustrert for meg at "det finnes liv på andre planeter" - selv om mange er rammet av de akutte nedgangstidene, så finnes det både bransjer og bedrifter der situasjonen faktisk er den diametralt motsatte.
Og som alle vet, er det adskillig mer behagelig å svømme medstrøms enn motstrøms. For ikke å snakke om at man kommer lenger.
Så etter tre måneder med gradvis nedbemanning og nedtrapping, er jeg nå plutselig over i et firma som ekspanderer radikalt. Etter lang tids gradvis økende mismot, er jeg endelig tilbake på følelsesmessig hjemmebane, og drar på jobben hver morgen simpelthen struttende av pågangsmot og entusiasme.
Med andre ord har jeg nettopp oppdaget at det finnes liv etter dotcom-døden. Og at det er mulig å ikke bare overleve, men faktisk vokse og gjøre faglig bedre arbeid enn noen sinne.
For det er så lett å gå i sirkel i sitt eget vante tankesett, sine daglige rutiner og de begrensninger man er vant til å forholde seg til i en jobb man har hatt en stund. Noen ganger må det faktisk en krise til for å få en til å tenke nytt, ta fugleperspektiv og klare å trekke nytte av den erfaringen man har opparbeidet.
Belønningen er følelsen av å slippe fri fra sine egne dogmer - følelsen av å kunne gjøre godt arbeid nettopp fordi man kan starte med å tenke helt nytt.
Slik er det med meg akkurat nå, så jeg tillater meg å nyte dette øyeblikket. Jeg sitter på det nye kontoret mitt og ser ut på Youngstorget, som bader i strålende vårvær. Skrivebordet mitt bugner av velkomstblomster, og den bærbare PC'en står støvfri og forlokkende foran meg. Jeg har en utrolig spennende stillingsbeskrivelse, kjempehyggelige kolleger og til og med ordentlig kaffe (den som lages av bønner og ikke pulver).
Jeg har blanke ark og fargestifter til, og jeg kan rett og slett ikke få det bedre.
Så etter alt slitet, alle tårene, alle avskjedene og den vemodige siste oppryddingen, finnes altså dette: En ny start, nye muligheter, ny giv.
Det er så sterkt at jeg må ty til ingen ringere enn Henrik Ibsen, på sitt mest følelsesladd karslige (fra Terje Vigen, faktisk):
Best var det kan hende det gikk som det gikk.
Så får du ha takk, da, Gud!
