Begrunnelsen – fra Telenors side – var at utskillelse av nettet i eget selskap, felles tilgjengelig for alle, ikke ville gi netteierne noe incitament til videre nettutbygging. Det ville i sin tur føre til at nettet ville forringes i kvalitet med konsekvenser for tjenesteutviklingen. Samtidig kunne en peke på at ingen europeiske land hadde gjort noe tilsvarende, ei mindre tenkte i slike baner.
Men poenget er at Norge ikke er som andre europeiske land. Vi er et land hvor det på grunn av topografi (fjell og daler) er vanskelig og dyrt å bygge en infrastruktur. Samtidig er vi et land med bare drøyt 4 millioner innbyggere. Det finnes derfor ikke markedsgrunnlag for flere alternative nettleverandører. Resultatet er blitt at Telenor sitter og kontrollerer den "veien" alle "bilene" må benytte og med "bomstasjoner" både her og der som - er det grunn til å tro – subsidierer Telenors egen bruk av denne "veien".
Hadde nettet blitt skilt ut som et eget felleseie – eid av staten – kunne konkurransen blitt konsentrert om innholds- og tjenesteutvikling. Det er tross alt der verdiskapningen ligger. Det ville gitt Norge et konkurransefortrinn fremfor andre land.
_logo.svg.png){kind=logo}
Dereguleringen av telemarkedene i Europa har ikke gitt den verdiskapning i form av ”verdiøkende” tjenester til bedrifts- og forbrukermarkedet. Årsaken er at teleselskaper fremdeles driver den gammeldagse telekrigen, basert på distribusjon, og ikke den moderne brukerorienterte tjenestekonkurransen, som hele hensikten med dereguleringen av telemarkedet var.
Her hadde Norge en mulighet til å få et forsprang i telekonkurransen, men benyttet den ikke fordi vi ikke hadde forutseende nok politikerere.
Det er derfor på sin plass å minne om selve grunnlaget for dereguleringen i telemarkedet.
1. Grunnlaget for dereguleringen: Da staten i sin tid bestemte seg for ”monopolisere” televirksomheten, det vil si å kvitte seg med de private, og lokale teleselskapene, og i stedet selv tok ansvaret for å bygge et landsdekkende og moderne telenett, hadde det flere grunner. Erkjennelsen av at teleutbygging var en forutsetning for andre industriers økonomisk vekst, var en av dem. Men den fant også sin begrunnelse i økonomisk teori, nemlig at storskala-økonomi tilsa at utbyggingen av telefonnettet ble utført av én aktør, altså som et "naturlig monopol": Kostnadene ved utbygging av telefon-nettet var jo helt uavhengig av trafikkostnader. De trafikkavhengige kostnadene var til sammenligning svært små. Det var altså tanken om stordriftsfordeler som var avgjørende.
Senere kom den teleteknologiske utvikling (i form av digitale svitsjer, mobiltelefoni og fiberoptiske nett, og et vell av nye teletjenester som følge av denne utviklingen) som tilsa at statlige eide selskaper ikke lenger var tilpasningsdyktige nok til å følge med på denne utviklingen. Samtidig var det å være i front på dette området ansett som avgjørende for et lands konkurranseevne og teknologiutvikling.
2. Forskjell nett og tjenesteproduksjon: Dermed ble både spørsmålet om deregulering av telemarkedet og statens eierskap i teleselskapene satt på dagsorden. Den gjengse oppfatning ble etter hvert at det nok hadde vært hensiktsmessig med "naturlig monopol" på infrastruktur og nettsiden, men ikke like hensiktsmessig på tjenesteproduksjonssiden. Det tidligere – økonomiske – argumentet med at tjenesteproduksjonen hang nært sammen med infrastrukturen i telenettet, var i ferd med å forsvinne i og med bruk av telenettet etter hvert ble basert på åpne standarder.
Problemet med telekommunikasjon som et kommersielt marked, er den nære tilknytningen mellom tjenester og underliggende infrastruktur. Introduksjon av nye tjenester har krevd oppgradering av den underliggende infrastrukturen.
Dette er i motsetning til et annet telekonsept som alle teleaktører hater, nemlig Internett. Internett har en klar lagdeling mellom infrastruktur, applikasjoner og innhold. Felles protokoller mellom infrastrukturen og applikasjonene innebærer at en ikke må endre infrastrukturen når nye applikasjoner introduseres. Som det er blitt uttrykt: "Det betyr at enhver idiot kan lage en Internett-basert tjeneste. Og mange av dem har gjort det". Men det har da også ført til at Internett har skapt et kommersielt marked langt hurtigere enn dereguleringen av telemarkedet.
3. Konsekvenser for det regulatoriske regimet: Det regulatoriske problemet dette reiser er å finne aksesspriser som virker nøytrale i tjenestemarkedet mellom netteier og konkurrerende aktører uten nett. Dette har til nå vist seg praktisk sett meget vanskelig å få til blant annet fordi det er regnskapsmessig vanskelig å finne frem til et skille mellom nettvirksomheten og tjenesteproduksjonen. Jo lenger tid det tar før intensjonene om ikke-diskriminerende og kostnadsbaserte priser gjennomføres, desto større markedsmakt får nettoperatøren.
4. Det problematiske eierskapet: Utskilling av nettet i eget selskap er i så henseende et viktig virkemiddel for å realisere målet om virksom konkurranse i telesektoren, et forslag som har sterk oppslutning også blant en rekke fagøkonomer her i landet, så som professor Thore Johnsen ved NHH. Han peker imidlertid på at dette berører det (ømtålelige) spørsmålet om staten som eier av forretningsvirksomhet. Hva vil egentlig Staten med sin telepolitikk og sitt eierskap i den største aktøren? Drive distriktsutbygging eller "business"?
Sannheten er at uansett hva staten egentlig vil, så er de nå bondefanget. Telenor har - med rette - fått en forretningsmessig frihet som de sørger for å ivareta på best mulig måte. De utnytter selvsagt eierskapet til nettet for alt det er verdt i konkurransen. Staten har dermed fratatt seg selv muligheten til konkurransenøytral utbygging av den tele-infrastruktur (jfr. bredbåndsutbyggingen) som er av betydning for næringsvirksomheten her i landet.
5. Sammenligning med andre bransjer: Jeg for min del har aldri skjønt at det skulle være noe spesielt problem å skille ut nettet i eget selskap, selv om dette betyr at det blir "monopol" på stamnettet. Ingen er vel uenige at staten som monopolist skal bygge ut vei-infrastrukturen her i landet av hensyn til næringslivet, mens det samtidig skal være konkurranse på salg av biler og frakt av varer langs disse motorveiene? Dette er heller ikke noe nytt i noen bransje. Det var en selvfølge innen energibransjen (mangel på virksom konkurranse i energisektoren i USA har jo blitt nevnt som en av årsakene til Enron-skandalen); det skjer i forbindelse med dereguleringen av spritmarkedet her i landet (Arcus og Vinmonopolet), og er et dagsaktuelt tema i forbindelse med dereguleringen av værvarslingstjenester.
Det er heller ikke en fremmed tanke for telebransjen. USA har for eksempel innført et eiermessig skille mellom monopol på lokalnettet og konkurransevirksomheten.
6. Spørsmålet om økonomisk kompensasjon: Så, tanken om utskilling av telenettet som eget selskap er ikke et formastelig "statsøkonomisk" forslag. Tvert om. Det er fremtidsrettet og med på å realisere den markedsøkonomiske betraktning som lå til grunn for dereguleringen av telemarkedet.
Så kan vi bare i fellesskap ergre oss over at politikerne ikke benyttet anledningen da de delprivatiserte Telenor. Å gjøre det i dag betyr å kompensere de private (ikke den statlige) eierne for hva de taper i forhold til hva de betalte da de gikk inn i selskapet. En slik kompensasjon må selvsagt være basert på en nøytral prising.
7. Alternativet til utskillelse: Hva er alternativet til utskillelse av nettet som eget selskap? Det finnes bare ett alternativ: Vaktbikkja Post- og teletilsynet må bli flinkere – langt flinkere – til å analysere Telenors regnskaper for å skille ut nettkostnader fra tjenesteproduksjon.
