Det Gyldne Nakkeskuddet

Seks måneders lønn hvis du sier opp frivillig, går på dagen, og ellers holder kjeft ...

Onsdag i forrige uke fikk ti ansatte ved et utviklingsselskap to dagers varsel til å si opp selv, eller bli oppsagt mandag morgen. De fikk ikke vite hvem de øvrige medarbeiderne som fikk samme beskjed var, og de fikk heller ikke lov til å diskutere saken med noen av de gjenværende i bedriften.

De som takket ja til tilbudet fikk fire måneders lønn, pluss løfte om to måneder til dersom de fortsatt var arbeidsledige. Vilkåret var å undertegne en taushetspliktserklæring, slik at de ikke kunne fortelle noen om at denne bedriften faktisk nedbemanner. (Firmaet har nemlig nettopp levert en utmerket kvartalsrapport, og skal snart feire dette med "alle" ansatte.)

Dessuten fikk de beskjed om å tømme arbeidsplassene sine i løpet av helgen, slik at de gjenværende mandag morgen bare møtte tomme stoler, uten annen forklaring enn den ledelsen valgte å gi.

Denne historien er dessverre så vanlig akkurat nå, at den for en journalist ikke er noen historie en gang. Hvorfor tror du at du har hørt om langt flere nedbemanninger av venner og bekjente enn de du har sett omtalt i media? - Det er blant annet fordi ingen av de overtallige ønsker å stå fram med fullt navn og si at "dette skjedde faktisk med MEG".

Juridisk sett har man ikke noe særlig å stille opp med uansett - det er ikke engang snakk om oppsigelser, ettersom folk selv har levert sin avskjedssøknad. Og så tenker man resignert at seks måneders lønn uten å gjøre noe tross alt ikke er noen dårlig sluttpakke ...

Kort sagt: Man har fått det gyldne nakkeskuddet.

For faktum er at det er et nakkeskudd, selv om kulen er aldri så gullkantet. Og det er faktisk en hel del mennesker i vår bransje som har det temmelig tøft på denne måten akkurat nå.

For det første er opplevelsen et skikkelig sjokk: Man står opp om morgenen, går på sin alminnelig trygge jobb, og så plutselig står man arbeidsledig med bare noen timers varsel. Det man aldri trodde at skulle skje akkurat en selv, er nettopp blitt forbløffende, lammende virkelighet.

For det andre blir opplevelsen ensom: Taushetspliktserklæringen forbyr en å dele opplevelsen med andre enn nær familie og venner. Sorgen og sinnet bærer man alene, eller - hvis man er heldig - sammen med de aller nærmeste. Utad får man holde masken som best man kan, og finne andre måter å få dagen til å gå.

For det tredje kommer etter hvert skammen: Noen beholdt jobbene i bedriften, men selv er man blitt bedt om å slutte. Kan man annet enn å konkludere med at man ikke er bra nok, i en bransje der alle lever av sitt eget, individuelle hode?

Alt i alt blir det gyldne nakkeskuddet et stigma - noe man velger å ikke nevne, mens man stadig mer frenetisk kjemper for en av de ledige stillingene som fortsatt finnes.

Det er mange andre aspekter som også kunne nevnes i denne sammenhengen: At dette uforholdsmessig ofte skjer med unge førstejobbsansatte - som nettopp er de som er dårligst rustet til å takle prosessen psykisk og livsfasemessig. At bare cirka to prosent av de ansatte i IT-sektoren er fagorganiserte. At en mengde bedrifter får lov til å briske seg med gode tall utad, mens man i realiteten nedbemanner i det skjulte. At frykten for represalier ved å si sannheten brer om seg, både blant de som må gå og de som blir igjen.

Hvert eneste månedsskifte bringer nye versjoner av nøyaktig den samme historien, og stadig flere dyktige bransjekolleger går langsomt i frø rundt oss. Alt mens bedriftene fritt kan kommentere til pressen at "vi har riktignok hatt noen oppsigelser, men det er ikke korrekt at vi nedbemanner".

Er det virkelig bare meg som blir litt kvalm?

For selvfølgelig ønsker jeg bransjen som helhet, så vel som enkeltbedriftene i den, alt godt. Og selvfølgelig er vi alle tjent med så lite dårlig bransje-PR som mulig. Men det er faktisk folk som lider her, kolleger som deg og meg, som får ekstra stein lagt til børen av selve stigmaet - av det å ikke kunne snakke om hva som har skjedd, ikke få mulighet til å bearbeide opplevelsen, og ikke ha noe støtteapparat rundt seg.

Og nei da, jeg kan ikke redde hele verden. Men en bitteliten skjerv kan jeg yte, så jeg planlegger i det minste en artikkelserie om hva man kan gjøre som "nyskutt". Gode råd behøver ikke alltid å være dyre, og i en tøff situasjon er faktisk all praktisk informasjon av det gode.

Hvis du har lyst til å dele dine råd eller fortelle meg din historie (anonymt om nødvendig), så hører jeg gjerne fra deg på e-post: send den til oss

For ordens skyld: Jeg kommer selvfølgelig ikke til å offentliggjøre noe som helst uten nærmere klarering med de det gjelder.

Kontakt meg gjerne hvis du representerer arbeidsgivers synspunkt også. Jeg er som sagt ikke ute etter å "ta" noen, jeg bare mener at vi alle er tjent med litt mer ryddige forhold enn det som praktiseres akkurat nå. Kanskje det til og med finnes bransjebedrifter som ønsker å slå et slag for jobbsikkerhet som frynsegode?

- I så fall tror jeg man er garantert en stor mengde svært interesserte, høyt kvalifiserte søkere!

Til toppen