Det "victorianske" markedsprinsipp

Under dekke av distriktspolitiske argumenter har Stortingets administrasjonskomité anbefalt utflytting av åtte tilsyn, herunder Post- og teletilsynet. Utflyttingen har imidlertid ingenting med distriktspolitikk å gjøre, det er tvert om gjennomføringen av et markedsliberalistisk syn som er helt unikt, for ikke å si "victoriansk" i sin karakter.

1. Nedleggelse, ikke utflytting

Først litt om sakens realitet: Det er bare formelt sett at Stortinget nå kommer til å vedta en utflytting. Det var Victor Norman som ønsket en utflytting, i betydningen flytte arbeidsplasser med de ansatte mer eller mindre tvunget med på flyttelasset. Forhandlingene i administrasjonskomitéen resulterte imidlertid i at de ansatte fikk garantier som sikrer dem jobb eller økonomisk kompensasjon hvis de velger ikke å bli med. Bra for de ansatte, men dårlig for tilsynene. Det innebærer at neppe mer enn en håndfull vil følge med PT til Lillesand.

Den praktiske realitet er derfor at PT nedlegges i Oslo. Det vil ta tid og ressurser å bygge PT opp igjen i Lillesand. Det tar i beste fall flere år. Da har konkurransesituasjonen i telemarkedet endret seg. EU planlegger en overgang fra sektorregulering (slik PT nå arbeider med) til vanlig konkurranseregulering (som ivaretas av Konkurransetilsynet) i 2007. PTs nåværende oppgaver med regulering av telesektoren vil derfor ikke lenger eksistere. (PT har imidlertid også andre oppgaver).

Den praktiske realitet av Stortingets vedtak vil derfor være at Norge – lenge før andre land – gir opp oppgaven om sektorregulering. Dette får betydelige konsekvenser for konkurransen i telesektoren.

Det gjør det ikke bedre at politikerne samme dag som de vedtar dette, uttrykker forbehold om at forutsetningen er at PT skal kunne fungere like effektivt fremover. Det er uttalelser som er like uansvarlige som de er uanstendige. De har beskyldt Victor Norman for ikke å ha utredet konsekvensene av utflyttingen godt nok. Da må de også selv kunne ta ansvaret for de konsekvenser deres eget vedtak medfører, og som altså er et ennå mer svekket PT enn det Norman la opp til.

2. Distriktspolitikk og distriktspolitikk, fru Blom

Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å se utflyttingen av tilsynene som et ledd i en distriktspolitikk, dvs. skape jobber i nye områder. Tiltaket har åpenbart helt marginal innvirkning på vår distriktspolitikk. Det er helt andre tiltak – disponert av andre departementer – som vil ha langt større effekt på distriktsutbyggingen her i landet. Når Norman har presentert denne saken som et distriktspolitisk virkemiddel gjør han både distriktspolitikken og ikke minst tilsynene en bjørnetjeneste. Striden mellom Oslo og distriktene har overskygget de faglige argumentene, som spiller en langt større rolle.

Norman har hevdet at effekten av å flytte høykompetente arbeidsplasser ut i "distriktene" har ringvirkninger langt ut over de 900 arbeidsplassene det her er snakk om. Det har han rett i. Men det gjelder nyetableringer eller utflytting av enheter som har et naturlig rekrutteringsgrunnlag i det stedet det flyttes til. Eksemplene han bruker her er mildest talt forvirrende. Han har nevnt etableringen av Handelshøyskolen i Bergen, Universitetet i Tromsø, utflyttingen av NRKs lisenskontor og Norsk Polarinstitutt.

Det to første er nyetableringer, og ikke utflyttinger. De to andre er utflyttinger, men Lisenskontoret til NRK representerer arbeidsplasser det er lett å rekruttere til uansett hvor i landet man plasserer det. Norsk Polarinstitutt er riktig høykompetanse arbeidsplass, men det er ikke et tilsyn som krever tett og nær kontakt med de aktører de skal ha tilsyn med. PT har ikke noe naturlig rekrutteringsgrunnlag i Lillesand – selv om Høgskolen i Kristandsand og Grimstad kommer til å bli vårt 5. universitet med tid og stunder. Den kompetanse som PT anvender finnes ikke i dette miljøet. Eksemplene er derfor avsporende for debatten.

Norman har også overfor Oslo kommune pekt på at å gi slipp på 300 arbeidsplasser per år som følge av utflyttingen av tilsynene, neppe er noe stort problem i og med at Oslo samtidig får 1000 statlige arbeidsplasser i tilgang hvert år. Nå kunne en tro at en Høyre-statsråd fra en regjering som hadde som mål å dempe veksten i offentlige utgifter, nettopp så dette som en oppgave, og ikke bruke som argumenter for utflytting av tilsyn, at Oslo kommune allikevel får tilført mange statlige arbeidsplasser.

Distriktsargumentene henger rett og slett ikke på greip. Men de har hatt ett formål: Tilsløre det egentlige formål og ideologi bak utflyttingen av PT.

Hva er da det egentlige formålet?

3. "Armlengdes avstand-prinsippet"

Norman har fremhevet at "kjernen" i Tilsynsmeldingen er den lovpålagte avskjæring departementet og politikerne får om å blande seg inn i tilsynenes oppgave. Fint, men hva har det flytting å gjøre? Må PT flytte for å unngå at Samferdselsdepartementet blander seg inn i PTs arbeid? I så fall ville en få større distriktspolitisk effekt ved at Samferdselsdepartementet – og ikke PT - flyttet, med sine langt flere arbeidsplasser, arbeidsplasser det også er lettere å rekruttere til i distriktene.

Normans hovedargument for utflytting er å hevde "armlengdes avstand"-prinsippet. Tilsynet må komme fysisk bort fra de de skal ha tilsyn med. Dette er et prinsipp som faglig sett er svært tvilsomt. Et effektivt tilsyn forutsetter tvert om nær kontakt med aktørene i telemarkedet, og da ikke bare teleoperatørene, men også brukere og leverandører til teleindustrien. Det er tunge argumenter som tilsier at dette fører til et mer effektivt tilsyn, både faglig og kostnadsmessig. Norman står nærmest alene om dette standpunktet også i akademiske miljøer, og har ikke støtte av noen – hverken PT, teleoperatørene, brukerne, interesseorganisasjoner, eller leverandører til teleindustrien - i dette.

Det er også helt feil når Norman sier at PT skal føre tilsyn med brukerne like mye som leverandører av teletjenester. Og brukerne er som kjent over hele landet. Men tilsynet er rettet mot aktørene i telebransjen, og de er uten unntak i Oslo.

Det viktigste argumentet er imidlertid dette: Norman ønsker en raskest mulig overgang til vanlig konkurranseregulering i telesektoren, og bort fra den sektorspesifikke regulering. Markedet skal være selvregulerende.

Ethvert nytt marked må imidlertid ha sektorspesifikk regulering for å oppnå virksom konkurranse. Dette er ikke spesielt fra telesektoren, men har også vært brukt ved de-regulering av andre markeder som f.eks. finansmarkedet og flytrafikken. En slik sektorregulering skal være proaktiv og diskriminerende – eller asymmetrisk som det heter på fagspråket. Det betyr i klartekst at PT skal søke å redusere de store teleaktørenes markedsmakt (særlig Telenor), samtidig som de skal regulere slik at nye aktører får mulighet for å slippe inn på markedet.

Situasjonen på det norske telemarkedet i dag ligger langt etter ambisjonene om en virksom konkurranse. Normans ideologi er imidlertid at dette får markedet selv ordne opp i, uten statlig innblanding annet gjennom vanlig konkurranselovgivning – som i praksis er reaksjoner i etterkant dersom noen av aktørene bryter konkurranselovginingen, i motsetning til PTs oppgave som er å komme problemene i forkant.

3. Den "victorianske" markedsliberalisme

Bak dette ligger en overordnet ideologi som har vært lite fremme i debatten. Noe den burde vært fordi den bryter fundamentalt med bl.a. SV og APs ideologier på området.

I "gamle" dager snakket man om statlig planøkonomi, detaljstyring og statlig eierskap i nøkkelindustrier. Nå snakker man mer om at markedet må styre seg selv innenfor visse rammer. Statens oppgave er å legge forholdene til rette – såkalte rammebetingelser (skatt, forskning, offentlige støttetilskudd, etc - for verdiskapning i det private marked.

Norman går imidlertid lenger. Staten skal tre ut av sin rolle som aktør i et marked. Vi ser dette i en rekke andre sammenhenger enn akkurat PT og telesektoren. Vi ser det innenfor bredbåndsutviklingen, og innenfor offentlige innkjøp (flyreiser eller IT-systemer), etc. Statens prinsipp skal være ikke å være drivende i utviklingen av et marked (bredbånd), og også besørge billigst mulige innkjøp av varer og tjenester; Det skaper dynamikk og innovasjonsevne hos privat næringsliv, samtidig som det ansvarliggjør (økonomisk) de som faktisk foretar innkjøpene i de forskjellige etater.

  • Dette prinsippet har (minst) 3 komplikasjoner:

  • På visse områder kan ikke Staten tre ut av som sin rolle som aktør i et marked av formelle og lovbestemte grunner. Dette gjelder bl.a. PT-saken (og de øvrige tilsynene).
  • På andre områder kan Staten som en stor kjøper i et marked bruke sin rolle til å utvikle et viktig nytt marked. Dette har faktisk vært tilfelle internasjonalt for utviklingen av nye produkter/markeder basert på teknologi – det være seg telegraf, telefon, Internett og IT-industrien. I dagens situasjon er sammenligningen blant annet Staten som etterspørrer etter bredbånd og IT-løsninger. Staten kan hurtigere skape et behov enn hvis det ble overlatt til det private marked.
  • En tredje komplikasjon er å se sammenhengen mellom ”billigst mulig”-innkjøp og tiltak som fører til at billige innkjøp også får en verdiskapningseffekt. Det er ikke tilstrekkelig å si opp SAS-avtalen når de ansatte fortsetter å kjøre SAS, men med dyrere billetter fordi det ikke er blitt organisert en samordnet prosess for å finne billigere alternativer. Det nytter heller ikke å kjøpe billigst mulig IT-system når IT-systemene ikke fungerer i samspill med andre IT-systemer i egen eller andre enheter.

Det er nok vanskelig – for ikke å si umulig - å forestille seg at Stortinget skulle ta til vettet og nå likevel ikke vedta utflytting. Men det hadde vært på plass å få til en mer gjennomgripende diskusjon om de mer prinsippielle sider ved Victor Normans ideologi anvendt på tilsynssaken, på statens IKT-strategi og på statens innkjøpspolitikk.

(Artikkelforfatteren er medlem av Dataforeningens Telepolitiske Utvalg som har til oppgave å fremme konkurranse i telesektoren, og som i den sammenheng har kjempet hardt overfor Stortinget mot utflytting av PT, red.anm.).

    Les også:

Til toppen