Det viktorianske Internett

Arild Haraldsen fortsetter sin reise i historien for å finne svaret på hvordan en infrastruktur kan skape et grunnlag for økonomisk vekst.

Telegrafen ble "oppfunnet" av Samuel
Finley Breese Morse i 1835.

Samuel Morse var ingen teknolog. Han
var kunstprofessor, men lei av yrket, og
fascinert av en artikkel han leste i 1832
om elektromagnetisme.

På det grunnlag jobbet han frem en teknikk
for å overføre meldinger via elektristitet.
(Morses bakgrunn kan sies å ha visse lik-
hetstrekk med drivkraften bak "oppfinnelsen"
av Internett, Licklider. Han var heller ingen
teknolog, men psykolog).

Morse presenterte sitt resulat for den
amerikanske Kongressen i 1838.
  • I en serie på 5 artikler vil Arild Haraldsen søke å belyse Internetts videre utvikling i lys av hvordan andre infrastruktur-teknologier har utviklet betydelige kommersielle markeder.
  • I tillegg til den innledende ramme-artikkelen Internetts fremtid - fra anarki til "naturlig" monopol?, hvor teorigrunnlaget blir beskrevet, og dagens kommentar om telegrafen ("Det victorianske Internett") , vil serien omfatte artikkel-overskriftene "Fri informasjonsflyt i luften" (radioen), "Fra summetone til informasjonsportal" (telefonen) og "Drømmemaskinen" - en oppsummering knyttet til Internett.
  • Artiklene er et innlegg i debatten om Internetts videre utvikling som bl.a. foregår på nettstedet www.icann.org.

Han viste frem en maskin som - sa han - kunne sende meldinger over hele verden ved hjelp av elektrisitet. Det er ingen overdrivelse å si at Morse ble møtt med skepsis. Tvertom, han ble direkte ledd ut av Kongressen som ikke et øyeblikk trodde på at denne oppfinnelsen hadde noe som helst praktisk formål.

50 år etter hadde telegrafen erobret en hel verden - beskjeder som det tidligere kunne ta måneder å sende fra ett sted til et annet, tok nå minutter. Telegrafen - gjerne kalt det viktorianske Internett - hadde i tillegg skapt et stort kommersielt marked. Det er blitt sagt at telegrafen hadde større betydning på sin tid enn Internett har i dag.

Nå er det ikke helt riktig at telegrafen ble oppfunnet av Samuel Morse. I 1838 - da Morse presenterte "oppfinnelsen" for Kongressen - var det 62 (!) andre som påberopte seg æren for det samme. Morse hadde også god hjelp i den praktiske utviklingen av telegrafen av Alfred Vail som både finansierte Morses virksomhet og som eide det verkstedet som ble brukt for å lage utstyret, og som i tillegg var instrumentell i utviklingen av det viktigste elementet i telegrafen: Morse-alfabetet.

I Morses avtaler med sine partnere het det også at alle oppfinnelser skulle knyttes til Morses navn. Det var en branding-strategi med stor suksess.

Samuel Morse var imidlertid den første som klarte å anvende teknologien kommersielt. Morse gikk derfor fra å være en oppfinner (av gjennombruddsteknologi) til å bli en pionér (som skaper av et kommersielt marked).

Han gikk i gang med å kable landet, det vil si bygge telegraf-linjer over hele USA. Han fikk først statlig, finansiell støtte. Det ble det fort slutt på - utbyggingen kostet langt mer enn hva han fikk av inntekter til å begynne med. Fra midten av 1840-årene var utbyggingen av telegrafen i USA utelukkende privatfinansiert.

Hvem trengte telegrafen? Det var to markeder som Morse i første omgang siktet seg inn på. Det ene var børs og handelsvirksomhet. Det ville ha enorm betydning å kunne overføre hurtig informasjon om priser på enkeltprodukter fra det ene geografiske området til det andre; derved kunne aktørene utnytte denne informasjonen kommersielt til å få bedre priser. Telegrafen førte derfor både til en mer effektiv handelsvirksomhet, men også til at økonomien vokste - også dette i klar parallell til Internett i dag.

Det andre markedet var enda mer interessant: avisbransjen. Telegrafen ville kunne overflødiggjøre de tradisjonelle aviser - hvorfor vente til avisen kom når nyheten kunne formidles umiddelbart der og da? Telegrafen skapte en helt ny aktør innen nyhetsbransjen, nemlig nyhetsbyråene. Det viktigste av dem var Associated Press (AP). Hvilken rolle AP skulle spille i avisbransjen var det mange som spurte seg om - som konkurrent eller som viktig underleverandør?

Utviklingen av det kommersielle, private telegraf-markedet i USA fremover til 1880-årene, ble en kamp på liv og død. Mange aktører etablerte seg i markedet og investerte tungt i "kablingen" av USA. Men ingen tjente penger.

Det skyldes flere grunner: Overetablering i markedet, usikre forretningsmodeller og umodent marked. Men den viktigste årsaken var mangel på standarder og regulering av rettigheter: Å overføre informasjon fra èn leverandør til en annen var nesten umulig. Det sinket markedsutviklingen sterkt.

Alle var enige om problemet - aktørene måtte samarbeide, og standarder og regler måtte innføres.

Men ingen ville.

Gevinstmuligheten ved å bli den største dominerende aktøren som andre måtte innrette seg etter var for stor, og hindret effektivt det vi i ettertid kan si ville være rasjonelle hensyn. En vesentlig medvirkende faktor var også det spesielle patentlovverket USA hadde på den tiden, som var med på å sikre Morse monopolet på viktige komponenter. Morse gikk også svært langt i å angripe, og hindre, andre aktører som utviklet alternative teknologier, til å få patentrettigheter.

Slik var utviklingen i USA. Annerledes gikk det i Europa.

Det begynte med Storbritannia. Her begynte man med å legge telegraflinjer sammen med en annen infrastruktur - de statlige eide jernbanespor. Det var en genial idé av mange årsaker. Utbyggerne slapp billigere fra investeringene - den fysiske infrastrukturen var allerede lagt. Samtidig fikk man en stor kunde - jernbanen.

Et stort marked var å gi passasjerne informasjon om togforsinkelser, gi togførere beskjed om eventuelle sperringer på sporet i form av falne trær, etc. Men den viktigste årsaken var likevel at kostnadene til videre utbygging ble år for annet veltet over på den største kunden - den britiske jernbanen. Det førte til en langsommere, men mer grundig utvikling av telegrafen i Storbritannia enn i USA.

Og det førte til at staten ble en viktig aktør i utviklingen, som snart satte krav til standarder, regulering av priser, tariffer, etc.

Den britiske modellen ble anvendt i de fleste andre landene i Europa. Resultatet ble et regulert, oversiktlig telegrafimarked styrt av statlige myndigheter i hvert enkelt land. I sterk motsetning til det markedsmessige kaos og anarki i USA.

Men informasjonsformidling skjer ikke bare innenfor hvert enkelt land. Faktisk ligger den største verdien i å sende meldinger over landegrensene. Og da fikk europeerne de samme problemer som amerikanerne. Selv om standardisering var enhetlig i de enkelte europeiske landene fantes det ingen standardisering på tvers av landegrensene.

Resultatet ble at meldinger sendt fra ett land til et annet måtte oversettes, formidles videre på annen telgraflinje, eventuelt formidles med hest og rytter (!), og ingen visste hva det burde koste.

Løsningen ble en internasjonal konvensjon i 1865 som regulerte telegrafitrafikken mht. tariffer, tekniske standarder for overføring, prioriteringer, maksimum antall bokstaver et ord kunne ha, hvordan ord skulle telles og hvordan fakturering skulle skje. Samtidig ble det etablert et internasjonalt organ for International Telegraph Union (ITU), et organ som eksisterer den dag i dag.

Det la grunnlaget for det virkelige globale gjennombruddet for telegrafen: USA og Strobritannias behov for å legge en undersjøisk kabel under Atlanterhavet for en direkte forbindelse mellom de to landene, og Storbritannias behov for å legge en kabel (over land og under vann) til India. Begge prosjektene hadde klare storpolitiske dimensjoner og viste hvordan telegrafen bidro til å utvikle både det økonomiske og politiske samkvem globalt.

Men det førte også til stor ulikhet i den markedsmessige utvikling i Europa og USA.

Utviklingen av telegrafinettet til India ble styrt av det statlig eide Eastern Telegraph Company. I USA ble Western Union det dominerende telegrafiselskapet, det selskapet som ble stående igjen på slagmarken etter den kommersielle og anarkistiske markedskamp som hadde skjedd siden telegrafen ble et eget markedsområde i midten av 40-årene. Western Union hadde i slutten av 60-årene samme markedsmessige dominans på telegrafiområdet, som Microsoft i dag har på sitt område.

Da våknet de amerikanske konkurransemyndighetene.

Amerikanske myndigheter har aldri likt store firmaer - USA er på mange måter småbedriftenes land. Spesielt liker de ikke store firmaer som på grunn av sin markedsposisjon, tjener grovt med penger. Det gjorde Western Union i de dager. Men den viktigste grunnen til at amerikanske antitrust-myndigheter begynte å se nærmere på Western Union var denne: dets samarbeid med AP (Associated Press).

Som vi så tidligere var nyhetsbyrået AP et direkte produkt av den nye teknologien. Og som vi husker var den nye aktørens posisjon i avisbransjen uklar - som konkurrent eller som viktig underleverandør?

Western Union og AP hadde inngått et samarbeid. APs nyhetstjeneste skulle kun formidles via Western Union, og Western Union ville ikke tillate andre nyhetsbryåer å bruke deres telegrafilinjer. Med andre ord - ett monopol skapte et annet. Resultatet ble en omfattende prosess for å begrense Western Unions monopol.

Prosessen varte i 50 år. Ingenting kom ut av det. Western Union og AP fortsatte som før selv om de la begrensninger på seg selv i en viss grad.

Striden ble løst på den samme måten som all senere strid om teknologileverandørers markedsdominans (IBM i 60-årene og Microsoft i dag): Ny teknologi gjorde problemstillingen uaktuell. Og den nye teknologien som gjorde denne problemstillingen uaktuell var radioen.

Mer om radioen i neste artikkel. Men først: Hva viser historien om telegrafen oss, og hvilke paralleller kan vi trekke til Internetts utvikling?

Det ble skapt en infrastruktur-teknologi som effektiviserte informasjonsformidlingen radikalt. Informasjon kunne sendes raskt over store avstander med betydelige markedsmessige, politiske og sosiale konsekvenser.

Det var ingen enkelt teknologi som gjorde dette, og ingen enkeltpersoner. Mange bidro til telegrafens utviklingen, ikke bare Samuel Morse. Han var imidlertid en pionér som evnet å sette teknologien over i kommersiell bruk. Det marked som ble skapt ble imidlertid skapt av kaos og anarki uten noen form for styring og struktur.

Det gikk så langt at markedet holdt på å kollapse: Alle innså at verdien av markedet ville øke enormt dersom de ulike aktørene og teknologiene klarte å samspille. Men ingen ville gi seg. Markedsgevinsten var for stor til det.

Rivalisering og bitter personstrid kjennetegnet utviklingen - ikke ulikt kampen om Internett i dag.

Problemet ble "løst" - i Europa ved statlig regulering og etablering av standarder, i USA ved at en enkelt, privat aktør ble dominerende etter en lang markedskamp. I begge tilfelle ble et "naturlig" monopol etablert. Den private aktør som fikk "naturlig" monopol i USA - Western Union - ble etter hvert søkt begrenset i sin konkurranseadferd av regulatoriske myndigheter. Men ikke fordi de hadde en dominans i telegraf-virksomheten i seg selv. Men fordi de brukte denne dominansen til få dominans på et helt nytt markedsområde - nyhetsformidling gjennom AP.

Striden ble aldri løst. Ny teknologi avblåste hele kampen. Radioen ble oppfunnet.

* * *

(Dette er andre del av en artikkelserie om infrastrukturens historie. Jeg er Håkon Styri takknemlig for supplerende og korrigerende kommentarer til et tidligere utkast til disse artiklene. Forøvrig anbefales hans hjemmeside sterkt for ytterligere informasjon, særlig om patentrettigheter og utviklingen av telefonen).

Til toppen