Kommentarforfatteren mener staten må ta en aktiv rolle slik at velferds-IKT blir en av Norges virkelige vekstnæringer i årene fremover. (Bilde: Colourbox)

KOMMENTAR: LEVE AV ETTER OLJEN

Dette IKT-området skal redde oss etter oljen

KOMMENTAR: Vi må lære av historien, skriver Arild Haraldsen.

Dette blir et stadig mer brennhett tema etter hvert som oljeprisen faller og faller. Men debatten lider under manglende perspektiv og nyanser.

For det første har vi aldri levd av  oljen. Vår velstand er bygget på hvordan vi organiserte oljevirksomheten.

Vi kunne ha forblitt et oljeland som lot internasjonale oljeselskaper pumpe opp olje og gass mot en mindre avgift til staten Norge. Men i stedet valgte vi strategien «ilandføring». Det betyr at vi krevde at all olje og gass som ble pumpet opp skulle ilandføres til anlegg langs norskekysten for raffinering og videre distribusjon. Det grepet – sammen med etablering av et nasjonalt eid oljeselskap, Statoil - førte til at vi bygde opp en kunnskap og kompetanse vi ikke hadde tidligere, og som førte til at vi fikk en verdensledende leverandørindustri.

Noe av kjernen i denne leverandørindustrien er utvikling av avansert programvare innen skipskonstruksjon, oljeleting og –boring, samt seismiske undersøkelser. Effekten av dette ble oppbygging av en helt ny IKT-industri i verdensklasse som produserte så vel programvare som konsulenttjenester fra f.eks. Veritas og Computas.

Det politiske grepet

Det politiske grepet som her ble tatt, er i faglitteraturen blitt hetende «Den Strategiske Arena». Det var det interaktive og innovative samspillet mellom staten, forskningsinstitusjoner og næringslivet, som skapte vår oljealder, ikke oljen i seg selv. Her spilte staten en førende rolle, og gikk «motstrøms» mot gjeldende oppfatninger nasjonalt og internasjonalt.

Men dette grepet ble også tatt tidligere, og gjorde Norge til en ledende IKT-nasjon på flere områder.

Det var etter krigen at den daværende arbeiderparti-regjeringen så at for å bygge landet, måtte en satse på teknologi, spesielt innenfor det nye som kom – databehandling. Resultatet ble en utbredt forskning innen dette området i Forsvarets Forskningsinstitutt, Senter for Industriell forskning, Norsk Regnesentral, Televerkets Forskningsinstitutt, etc. 

Dette – sammen med staten som fødselshjelper (eller «kompensatorisk inkubator» som det heter) og pådriver også for å kommersialisere resultatene - førte bl.a. til etableringen av Norsk Data, Opera Software, utviklingen av deler av Internett, bidrag til brukerorientert grensesnitt, GSM-standarden, og ikke minst objektorientert programmering. Utover i 1970-årene var Norge på mange områder ledende innen IKT-teknologi, både med maskiner og programvare.

Omstillingsheltene

 I en artikkel i DN (krever tilgang) fremhever Mathilde Fasting fra Civita at det er enkeltpersoner som har bidratt til den omstilling, nytenkning og innovasjon som norsk næringsliv har gjennomført. Det er bare delvis sant.

Det var enkeltpersoner som Kirsten Nygaard, Rolf Skår og Jon Stephenson von Tetzchner som skapte teknologier og bedrifter som endret verden. Men det kunne bare ha skjedd gjennom en systemisk endring, hvor rammebetingelser og forutsetninger var lagt til grunn for dette. 

Endringen på 80-tallet

Men det fortrinnet gikk tapt utover i 1980-årene. Hvorfor?

Det er flere årsaker. IKT-markedet endret karakter fra å være nisjeorientert til å bli masseproduksjon til et internasjonalt marked. Dereguleringen av markedene spisset også til konkurransen. Men viktigst av alt: Staten inntok en mer tilbaketrukket rolle.

I utredningen om «Strukturproblemer og vekstmuligheter i norsk industri» fra 1979, sa Lied-utvalget at de støttetiltak til forskning og næringsvirksomhet som hadde skjedd til da, måtte avvikles. Man fikk den bransje- og teknologinøytrale næringspolitikken som til dags dato er den gjeldende, og som er delt av et flertall på Stortinget.

Næringslivet måtte klare omstillinger og omstruktureringer selv. Resultatet ble såkalte «næringsklynger», teknologibedrifter samlet i felles miljøer for «spinn-over-effekter» av ideer og produkter. Næringsklyngene har vært bare delvis vellykkede, mye på grunn av at næringsklyngene ikke lenger er nasjonale, men internasjonale.  

Samtidig har markedssituasjonen endret seg. Vi har fått en mer tilbaketrukket stat som satser mindre på grunnforskning og næringsrettet forskning enn andre land vi kan sammenligne oss med, og verdiskapningen har flyttet seg fra produksjon til kundetilgang og –forståelse. Debatten om den såkalte «delingsøkonomien» og fremveksten av nye internasjonale konkurrenter som Uber og Airbnb er eksempler på det.

Hva må nå gjøres?

Rigg olje
Vi må lære av historien. Ingen teknoligisk utvikling har kommet uten bistand fra staten, skriver Haraldsen. Bilde: Colourbox
Oljen ble vår makt, men også vår avmakt. Den har bidratt til at omstillingsevnen vår er blitt redusert slik det fremgår av en artikkel i Harvard Business Review, og at offentlig sektor har vokst seg for stor og stadig vokser (utgjør i dag 33 % av brutto nasjonalprodukt).

Hva kan vi gjøre med dette? Det første er å lære av historien:

  • Det er ingen teknologisk utvikling som har kommet uten bistand fra staten. Dette gjelder ikke bare Norge, men internasjonalt og ble godt dokumentert av professor Mariana Mazzucato på IKT Norges næringsarrangement i fjor.
  • All omstilling må bygge på komparative fortrinn, dvs. det vi er flinke til. Jeg er derfor, i likhet med flere andre, sterkt tvilende til den måten Innovasjon Norge har drevet sin «idemyldring» på gjennom Drømmeløftet, nemlig å la alle mulige ideer komme frem så ser vi hva som er en god ide til slutt. Omstillingen må være basert på hva Norge har som fortrinn fremfor andre land.
  • «Den Strategiske Arena» – samspillet forskning, næringsliv og staten - må re-etableres, og med staten i en mer aktiv rolle.

Så hva er da svaret på hva vi skal leve av etter oljen? Mitt svar vil være å etablere et nordisk marked for IKT-teknologi innen velferd- og omsorgssektoren.

Våre styrker og svakheter

Vår styrke som nasjon er vår kompetanse, at vi er langt fremme på digitaliseringen, at vi har en differensiert næringsstruktur med mange små og mellomstore bedrifter og at vi er eksportrettet. At vi etter hvert får et overskudd av ingeniører fra oljerelatert virksomhet, kan bidra til overføring av kompetanse til nye miljøer, men også til teknologi-adopsjon.

Vår største svakhet som nasjon er det høye kostnadsnivået og svake innovasjonsevne.

Vår største utfordring ligger innen helse og omsorgssektoren, utfordringer som bare kan løses ved hjelp av omfattende utvikling og bruk av velferdsteknologi. Dette er en utfordring som alle europeiske land har, men hvor vår svakhet – høye kostnader og lav produktivitet i offentlig sektor - kan omdannes til vår styrke. Dette gir incitament til å effektivisere nettopp den sektoren i et samspill med næringslivet.

«Den Strategiske Arena» må derfor gjenopprettes, men i en ny fasong. Den må bestå av kunnskapstriangelet:

  • Kunnskap - dvs. sterkere satsning på anvendelsesorientert forskning innenfor IKT;
  • Kompetansedvs. sterkere satsing på fødselshjelper-funksjoner med forståelse for IKTs betydning for både produkt- og tjenesteinnovasjon,
  • Krevende kunde - dvs. større innsats fra staten som krevende kunde og bestiller overfor næringslivet.

I strategien til det nye e-helse direktoratet legges det opp til et sterkere samspill mellom private og offentlige aktører. Det kan være Den Strategiske Arena som trengs.

Staten har markedsinnflytelsen, forskningsinstitusjonene har kunnskapen, og næringslivet har kompetansen til å utvikle innovative nye løsninger.

Kan skape et kinderegg

Samtidig har velferdsteknologi betydelige spinn-off-effekter til anvendelser for byutvikling og planlegging (Oslo er den hovedstaden i Europa som vokser raskest, samtidig som miljøproblemene settes stadig høyere på dagsorden). Politikerne kan altså skape et «kinderegg» med bedre og mer effektiv eldreomsorg, tryggere boliger og mer effektiv byplanlegging, og konkurransedyktige norske IKT-leverandører i et internasjonalt voksende marked.

Samtidig må det lages et nordisk marked for dette. Norge er for lite, EU for uensartet og tungrodd; de nordiske land mer like. Et lignende forslag har kommet fra IKT Norge basert på innspill fra Nordic Digital Forum (en undergruppe av Nordisk Råd). Her tas det bl.a. til orde for et felles nordisk system for e-resepter og e-helsejournaler.

I en artikkel i DN på fredag pekes det på at helseteknologi er et raskt voksende marked, og oppmuntrer investorer til å satse på dette. Forslaget mangler imidlertid det systemiske perspektivet som «Den Strategiske Arena» innebærer, nemlig staten som katalysator for å få samspillet mellom forskning, IKT-industri og markedet til å fungere optimalt.  Visjonene bør derfor verre større.

Til toppen