Difi snuser på «eForvaltning 2.0»

Difi-direktør Hans Christian Holte ser praktisk og prinsipielt på bruken av sosiale medier.

Det er sagt at ni av ti offentlige virksomheter for tiden diskuterer bruk av sosiale medier, en av tjue vet hva de vil med det. Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) hører med til gruppen som «snuser» på mulighetene web 2.0 gir, uten å ha utviklet en bevisst strategi for feltet.

Internett har utviklet seg fra å være en slags stor elektronisk brosjyre til å bli en plattform for meningsytring og dialog og publisering av brukergenerert innhold. Det nye internett har mange navn: Web 2.0, det sosiale nettet, eller deltakernettet. Navnene peker imidlertid på det samme: Brukerne har gått fra å være passive mottakere til å bli aktive bidragsytere.

Sosiale medier passer på mange måter godt sammen med politiske ambisjoner for offentlig sektor.

Offentlig sektor skal være orientert mot brukerne og brukere skal gis anledning både til å ytre seg og til å bli hørt. Men både offentlig sektor og sosiale medier er mangeartede og sammensatte, hvor slett ikke alle sider er like godt egnet for hverandre.

Offentlig sektor skal ivareta demokratiet, yte tjenester til innbyggere og næringsliv, og sørge for at ro og orden bevares. I tillegg er offentlig sektor tuftet på en rekke viktige prinsipper som rettssikkerhet for den enkelte, innsyn og åpenhet, likebehandling og rettferdighet, og sporbarhet og etterrettelighet. Sosiale medier på sin side er mer enn nettsamfunn som Facebook og statusoppdateringer på Twitter. Sosiale medier er ikke knyttet opp mot bestemte tjenester, men handler om å utforme produkter og tjenester på en måte som legger til rette for fri deltakelse og bidrag fra de som måtte være interessert.

Offentlig sektor har en klar struktur og er underlagt en rekke lover som regulerer blant annet hvordan samhandlingen med innbyggere og næringsliv skal være. Sosiale medier på sin side er desentraliserte og reguleres blant annet ved hjelp av de ulike tjenesteeiernes bruksbetingelser.

Spørsmålet er om og eventuelt hvordan offentlig sektor kan benytte sosiale medier for å bli bedre, samtidig som verken lovverket brytes eller prinsippene offentlig sektor er tuftet på svekkes.

På grunn av både offentlig sektors og sosiale mediers sammensatte natur er det verken ett enkelt eller åpenbart svar på dette spørsmålet.

Ett utgangspunkt kan imidlertid være å se nærmere på de ulike kommunikasjonsformene offentlig sektor benytter. Man kan tenke seg at sosiale medier vil være godt egnet for kommunikasjon som involverer et større antall parter, det være seg innspill til politiske høringer eller åpen dialog med politikere.

Sosiale medier kan også være relevant for kommunikasjon som involverer et større antall parter, men som fokuserer på brukergenerert innhold fremfor politiske prosesser.

Riksantikvarens nye løsning illustrerer dette. Den gir brukere muligheten til både å kommentere på kartlagte kulturminner, så vel som å legge inn nye kulturminner.

På den annen side kan en tenke seg at sosiale medier vil være lite egnet for kommunikasjon som er forbeholdt to parter og hvor regler om blant annet taushetsplikt gjelder. Saksbehandling er det mest åpenbare eksemplet på dette.

Et annet og minst like viktig utgangspunkt for å besvare spørsmålet kan være å vurdere om sosiale medier er egnet til å understøtte virksomhetens arbeidsoppgaver og hvordan bruk av sosiale medier stemmer overens med virksomhetens strategi.

Å innta det aktive og bevisste forhold til sosiale medier som flere påpeker nødvendigheten av, krever en god forankring i virksomhetsstrategien. . En slik bevisstgjøring kan gjøre en offentlig virksomhet bedre rustet til å navigere gjennom de dilemmaer som kan oppstå som følge av å bruke sosiale medier, det være seg spenningsforholdet mellom god forvaltningsskikk og de sosiale medienes mangel på struktur og oversikt, ansattes ytringsfrihet, sammenblanding av roller, eller forsvarlig behandling av personopplysninger og virksomhetsintern informasjon.

Et bevisst og aktivt forhold til sosiale medier vil også kunne gjøre det enklere å forutse og vurdere mulige konsekvenser. Slike konsekvenser vil kunne spenne fra det rent praktiske til det mer prinsipielle. De over 100 000 ungdommene som hver måned klikker seg inn på ung.no for å spørre om og diskutere ulike tema, fikk tidligere i år en overraskelse de satte liten pris på da nettstedet plutselig ble stengt på grunn av pengemangel hos Barne-, ungdoms- og familieetaten.

Barne- og likestillingsministeren kom på banen, og ung.no er igjen tilgjengelig. Saken synliggjør likevel viktige spørsmål om hvilke forpliktelser en virksomhet påtar seg ved å benytte sosiale medier, hvilke rettigheter og forventninger brukerne har, og hvordan virksomhetens arbeidsbelastning, kompetansebehov og økonomi påvirkes.

Mer prinsipielle spørsmål som også bør vurderes, kan være knyttet til digitale skiller og hvordan slike vil kunne oppstå dersom det skjer en maktforskyvning til nye arenaer som bare er tilgjengelig for enkelte grupper.

Et annet prinsipielt spørsmål er om det er problematisk å benytte tjenester eid og kontrollert av kommersielle aktører for å understøtte politiske prosesser. Spesielt relevant blir dette dersom innfallsvinkelen er at nettverket er verdien, og at offentlig sektor som et utgangspunkt bør oppsøke etablerte tjenester fremfor å lansere sine egne.

Difi skal være en pådriver for fornying av offentlig sektor. Vi ser verdien av sosiale medier i utviklingen mot en bedre offentlig sektor. Men tatt både offentlig sektors og sosiale mediers sammensatte natur i betraktning tror vi ikke det finnes ett enkelt svar på hvordan dette skal gjøres. Vi tror derimot at svaret for den enkelte virksomhet vil ligge i å prøve seg frem, lære av og dele med andre, alltid med god forvaltningsskikk og økt brukerorientering som rettesnorer.

Har du noe på hjertet?

Skriv et innlegg (husk bilde!) og send til redaksjon@digi.no. Se digi.no åpner debattspalte.

    Les også:

Til toppen