Digital støy i skogens ro

I blåbærlyng og soppdekket skogbunn er fottrinnene mine som puter mot bakken. Fri for digital støy og fjernt fra byens lyder, leier jeg min ledsager gjennom skogsområdene som rammer inn hovedstaden fra øst til vest - og i sør ligger Oslofjorden som et blått smykke på kant med resten av verden.

Nordmarka er som et åpent stabbur. Vi har kurv og vi fyller den. Vi har spann til bær og utrente fingre søker etter glemte blå delikatesser som henger igjen etter de profesjonelle, de med bærplukkere.

Ikke langt fra Ullevålseter og ved stien, er det lengre mellom bærene og det dukker opp spredte teltplasser med tilsynelatende permanent preg av bosetting.

Der ved grantrærne sitter tre eldre kvinner og lager mat i store gryter - det dufter vidunderlig av safran og lammekjøtt. Jeg undrer meg over å se fargesprakende saronger og sarier i full aktivitet her mitt i utmarka, men forstår med ett at de bor her - de er skogens sankere og samlere.

Jeg teller fem slike bosettinger på vei til Ullevålseter og jeg skjønner ikke hva det betyr, før brølet av "Spirit of Norway", og de andre båtene i Scandinavian Grand Prix flerrer skogens ro så det skrangler i kjeler og grytelokk.

Lyden fra Oslofjorden er så kraftig og i står i så stor kontrast til de bærplukkende bosettingene og naturen, at jeg blir imponert over hvilken dynamikk som ble skapt i det startsignalet gikk.

- Hvor mye får du for 10 liter blåbær, roper jeg til en av sankerne. Han svarer ikke, han snakker ikke norsk. Hvor mye bensin går med på båtsirkuset i fjorden per minutt, tenker jeg. Kan de plukke nok blåbær til å fylle opp tanken til Røkke eller Gjelsten?

Jeg slipper sjokoladepapiret fra et lite stykke Norge ned i lyngen og lar det ligge. Jeg tar frem mobiltelefonen og spiller samtlige ringelyder. Sankerne ser underlig på meg, som om de ser en syk mann der jeg sitter stille blant mose, lyng og motorstøy og forsøpler så godt jeg kan en kan hende allerede fordervet natur.

Jeg har lenge fryktet at støyen, den digitale støyen vil bli et gigantisk problem, men skjønner nå at den er et problem. Ikke bare skaper digitale dippedutter nye og unaturlige lyder, men de frembringer også nye sosiale mønstre som er til stor irritasjon i lydforbudte rom. Hvis jeg har krav på en natur fri for bråk og søppel, har jeg da krav på en hverdag uten digital støy, en café uten sjenerende WLAN og mobiltelefoner? En trikk uten tommelsnakkende tenåringer med pipende PDA-er? En park uten kvitrende Nokia-fugler, et par timer på Saga Kino uten forstyrrende ringelyder?

Rundt meg er det vinden i trærne og dyrene i skogen som er skogens stemmer. Her er det er lov å kvitre. I det siste har de fått besøk av sankere og samlere, som kommer når trekkfuglene børster sine fjær og forbereder den lange veien mot syd og når blå og røde bær henger tungt på lyng.

I det siste har brølet fra båtene også kommet og det sies at endene rundt Songsvann brummer som "Spirit of Norway".

Det kaller jeg god tidsånd.

Til toppen